vet ikke hva jeg vil

[Gjest minnien]

Hei alle sammen...

Jeg er ganske så forvirra for tiden. Det er så slitsomt, jeg gir forhåpninger både til de rundt meg og meg selv, om at "kanskje begynner alt å falle på plass for meg" at jeg er blitt frisk.

Mamma hadde bursdag i går. Jeg spurte henne om vi to skulle ta oss en tur til byn å spise middag ute og kose oss, det har vi ikke gjort på lenge. Hun ble kjempeglad, og gledet seg veldig.

Men selvfølgelig, jeg spolerte alt som vanlig. Fant ingen kafeer eller restauranter som serverte "sunn" mat etter min oppfatning, det var alltid noen sauser eller annet dill-dall jeg ikke "tåler". Ble så sint og fortvilt inni meg at jeg bare sa at ikke faen om jeg ville spise og marsjerte ut til bilen igjen. Det var akkurat som om noe tok kontrollen over meg, for egentlig ville jeg jo gjøre det hyggelig for mamma og jeg hadde bestemt meg for å spise ute denne gangen!! Men det gikk ikke, og mamma ble superskuffet og lei seg, og hele dagen var ødelagt for henne, pga av meg!! Hvorfor er jeg så dum!!!???

Mamma sier nå at hun har snakket med en lege på østlandet et sted (jeg bor på vestlandet) som er spesialist på SF, og han hadde sagt at jeg var kommet på god vei etter det mamma forklarte, men at jeg trengte et siste "puff" for å bli helt frisk, og at jeg trengte noen få timer hos psykolog, for da trodde han at jeg kom til å bli raskt helt frisk. Men jeg vil jo ikke til psykolog, men jeg vil bli frisk!!

Er det ikke sånn at når man skal søke på skoler, jobber e.l så virker det negativt at man har har vært hos psykolog?? Jeg vil at det skal "forfølge" meg resten av livet, da vil jeg heller prøve å bli helt frisk på egen hånd!!! Dessuten føler jeg meg ikke syk "nok" til å bruke psykolog, hallo, det blir lixom helt feil. Føler meg egentlig ganske så frisk nå jeg!!

vet ikke hva jeg vil lenger, det er så vanskelig!!

*sukk*

[Gjest ragazza]

Jeg skjønner det er vanskelig, men nå tuller du fint!! Det er IKKE stigmatiserende å ha vært til psykolog; herlighet, det er jo nesten STATUS i våre dager...! Ingen arbeidsgiver spør deg om sånt (annet enn kanskje i enkelte helt, helt spesielle yrker), det er din egen sak helt og holdent. Og du er jo ikke helt frisk når sånne episoder som den med moren din oppstår. Friske mennesker reagerer ikke slik. Men kanskje er det ikke *så* langt igjen før du kan bli det - med litt hjelp? Tenk på det.

[Gjest svak]

Jeg skjønner det er vanskelig, men nå tuller du fint!! Det er IKKE stigmatiserende å ha vært til psykolog; herlighet, det er jo nesten STATUS i våre dager...! Ingen arbeidsgiver spør deg om sånt (annet enn kanskje i enkelte helt, helt spesielle yrker), det er din egen sak helt og holdent. Og du er jo ikke helt frisk når sånne episoder som den med moren din oppstår. Friske mennesker reagerer ikke slik. Men kanskje er det ikke *så* langt igjen før du kan bli det - med litt hjelp? Tenk på det.

vet ikke om det å si at det nærmest er status er rett å si..

men minnien... det er for ditt beste.. tenk, frisk.. fra tankene, frisk til å leve.. det høres jo ganske bra ut gjør det ikke?

*tenker på deg* har sendt mail nå forresten...

*mange klemmer fra*

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære minnien

Jeg forstår at du er skuffet og forvirret over deg selv. Tror din mor skjønner at du gjerne ville glede henne, men at du bare ikke var helt klar for det. Synes at du skal ta imot et tilbud om psykologhjelp. Når en har slitt lenge med spisef. er det vanskelig å "fikse" det selv. Det vil på ingen måte virke negativt for ditt videre liv! Tvert i mot vil det kunne gi deg en fin anledning til å lære deg selv og dine reaksjoner å kjenne. Lykke til!

[starshine]

jenta..

det er klart du er forvirret. men jeg aner et lite håp hos deg, et lite lys. søk det - og kom deg ut av dette. bli frisk..

*sender deg masse bli frisk klemmer*

tenker på deg..