Tør ikke gå ut...

[bambi på glattisen]

Ville høre om det er noen som har eller som har det som meg???Føler meg så ensom og alene om dette:Har knapt vært utenfor døra på halvt år nå..er så redd hele tiden...angsten er som et verkende stort betent sår inni meg..har menneskefrykt og alvorlig depresjoner..tør ikke se noen..føler og tenker på meg selv som en ekkel stygg andunge som folk vemmes over at se og være sammen med ..derfor sperrer jeg meg inne...og ikke har noen at prate eller være sammen med..! klarer ikke at frita meg fra disse tankene om hvor stygg jeg er..Den eneste kontakt jeg har er legen min som har vært så snill og tilbudt seg at komme hjem til meg 1.gang i uka og det er kjempebra..men selv når han skal komme til meg får jeg nerver til tusen...Og verre blir det for nu er våren kommet...Og det blir lysere og lysere ute og folk nyter solen...OG GUD SOM JEG MISUNNER DEM SOM ER UTE I DET FRI..! Please svar meg om det er noen der ute som har det som meg..eller som ikke tør gå ut..som føler seg ensomme og alene i denne verden!

Vennlig hilsen

Bambi på glattisen

[maire]

Hei Bambi, det er dessverre mange som har det slik som deg. Det er grusomt vondt når angsten og depresjonen tar overhånd. Det gjør noe med måten man tenker om seg selv. Alt det negative blir forsterket, og man tror andre mennesker ser det. Det gjør de ikke, men man tror det, og det er like vondt.

Har du forsøkt noe ssri mot sosialangsten din? Cipralex f.eks? Det kan hjelpe deg til å tørre å gå ut litt. Enn samtaleterapi, er det bare legen du snakker med, eller får du litt hjelp av en psykolog også?

Du beskriver deg selv som den stygge andungen og at andre mennesker sikkert vemmes av deg. Vet du, de menneskene jeg er mest glad i her i verden, er de som ved første øyekast ser litt ut som "stygge andunger". For de har som regel et helt annet register enn de som surfer problemfritt avgårde. "Stygge andunger" vet at livet ikke bare er en dans på roser og det pleier å være stor takhøyde hos dem. Vi får hjelpe hverandre og minne hverandre på at det ligger noe fint i å være "stygge andunger". For det er viktig å tenke godt om seg selv for å kunne ha det bra med andre også. Det er ikke gjort sånn på 1-2-3, og det vil gå litt fram og litt tilbake innimellom.

[Gjest svaksterk]

Kjære deg.

Jeg har hatt det som deg. Skjønner hvordan du har det. Postkassen blir en stor utfordring.

Jeg har det bedre nå. Angsten murrer fortsatt, men jeg lar det være sånn og går ut likevel. Du kan klare det etterhvert du også.

Får du hjelp av psykolog elns? Kanskje du kan snakke med legen din?

Selv om det virker kjempeskummelt, så må man tørre å starte en plass. Psykologen/legen vet jo hva du sliter med, og aksepterer det. Du kan være akkurat som du er uten at det gjør noe.

Jeg har det ikke som deg akkurat nå. Men har hatt det sånn. Det er mulig å bli bedre og få et liv.

:-)