onde meg

[Lee1365380400]

hei

har skrevet såvidt her tidligere.. blandt annet om problematikken jeg opplevde da kjæresten min først etter å ha >"dratt ut" >(jeg ville det nok) SANNHETEN av meg og jeg ik ettertid fant ut at han hadde fortalt det til flere.. samt lyvd om det to ganger i ettertid da jeg spurte (kanskje ikek så rart at han løy for jeg spurte vel ikke så veloverveid mht hans følelser.)

Siden den gang har ting gått opp og ned.. mest ned- jeg har gitt opp fullstendig. minner meg om å være liten igjen eller liten og føle seg stor, typisk institusjonsmentalitet eller noe.. hvor det som betyr noe er å slåss.. verbalt og mentalt. men jeg ønsket aldri å være den personen jeg er nå.. lurer på om det sier meg at jeg egentlig er svært falsk? Ettersom de tankene som slår meg er at "dette er nok meg. men ikke en persson jeg ville åpenbare for ham" men det stemmer ganske bra tror jeg. at jeg danner meg et bilde av meg selv sett med andres øyne og dess "bedre" det bilde fremstår jo mer har jeg å leve opp til.

Syk i hodet mitt jeg.

han har akkurat gått. jeg har hatt mye sinne i meg i dag. Ekstremt. FØler meg sviktet av han.. for hver gang jeg forsøker å prate om disse tingene.. så unnlater han å snakke om det?? kun i begynnelsen frem til jeg sa det spurte han og/eller hørte på svaret. Etterpå har det vært som at det han har forventet er at jeg skal reparere meg selv på et blunk og ikke plage han noe mer..

Uff .. vurderer å ikke poste dette. men kanskje jeg har godt av forsmedelsen..

Ringte til romvennen hans. Noe av det mest ubehaglige jeg vet er å møtte møte noen som jeg vet VET eller kanskje VET. Jeg føler kanskje at det er det som er det som sårer MEG mest er det at han så mange ganger har brutt den tilliten ved å fortelle folk det (vel to stk og flere ganger) og samtidig og samtidig latt meg oppdage det på en svært ydmykende (for meg) måte.

Ønsker vel egentlig bare få FØLE at det er noen der som forstår. men kan jo ikke forlange av andre at de skal kunne bli meg sånn uten videre, selv om det kun er for teoriens skyld.

HUfF

[soya1365380375]

Nja... jeg hadde det LITT på samme måte når jeg fortalte om overgrepene til kjæresten min! Vi hadde bare vært sammen et par mnd da jeg følte at dette måtte ut, om vi skulle ha noen fremtid sammen. Jeg lot han lese min private "selvbiografi" hvor jeg hadde skrevet om hele min barndom, og fulgt meg selv gjennom drøyt et år i tenårene. Jeg forstår idag at dette var sinnsykt tøft for han å lese!! Det var ganske heavy det som sto der.. (Alt ned til minste detalj, det var min måte å takle situasjonen på) Det han gjorde, var å gå til sin søster, og til sin beste kamerat og fortalte alt!!

Jeg føler meg ganske sikker på at han var helt nødt til å gjøre det for å fordøye alt han hadde fått over seg, det er jo ikke hvem som helst som klarer å takle en slik situasjon (og ihvertfall ikke gutter..... )

Så det jeg tenker, er at gutter trenger å få ut slike ting, og glemmer at de "bryter" en tillit ved å prate med andre om det! Sånn var det ihvertfall for min del! Han måtte fordøye historien!

Vi har nå vært sammen i drøyt 5 år, og har en nydelig sønn sammen!