Hva menes med jegsvakhet?

[Gjest M|i|m|g]

Noen som vet?

[Gjest psykstud]

Svakt ego. Dårlige forsvarsmekanismer. Lettere å få sammenbrudd/psykoser.

[Jeg er en annen]

Begrepet stammer fra psykoanalytisk teori. Som du kanskje vet opererte Freud med tre ulike instanser i selvet: id, ego og superego. Det ideelle er en balanse mellom disse instansene, der ego har kontrollen (man er "jeg-sterk"). Enkelt sagt fører et for sterkt superego til overkontrollerte nevroser, som f.eks. tvangslidelser; mens et for svakt ego og et for sterkt id fører til jeg-svakhet. Flere andre teorier har operert med en lignende tredeling av selvet, f.eks. Eric Bernes inndeling mellom barn-, voksen- og forelderselv. Freuds teorier har også vært utviklet videre innenfor selv-psykologien. Klein, Winnicott og Kohut er noen sentrale navn her.

Mennesker som er jegsvake vil ha et dårlig avgrenset og umodent selv. Dette kan innebære at de har lett for å reagere barnslige på ulike utfordringer -- de har umodne forsvarsmekanismer. En typisk mekanisme er "splitting", at man betrakter andre (mennesker eller saksforhold) som enten bare gode eller bare onde, man ser ikke nyansene. Projektiv identifikasjon er en annen vanlig forsvarsmekansime, her overfører man egne negative egenskaper over på andre. I det hele tatt kjennetegnes mange slike mennesker av dårlig selvinnsikt og lite hensiktsmessige konfliktløsningsmetoder. Mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse er typisk jeg-svake (men man kan godt være jeg-svak uten å tilfredsstille en borderlinediagnose).

Identitetsproblemer er typisk blant jeg-svake. Man mangler en følelse av et "kjerneselv", et ekte jeg. Kanskje føler man at man spiller ulike roller, ikke kan forholde seg ekte til andre mennesker. Jeg-svake vil ofte slite med "hvem-er-jeg-problemstillinger" som de fleste la bak seg i tenårene.

Jeg svake vil også ha dårligere "realitetstesting" (noe som henger sammen med de primitive forsvarsmekanismene). Dette innebærer at de ikke er i stand til å oppfatte virkeligheten så objektivt som mer normale mennesker. Under stress kan de f.eks. tolke ting til at alle er imot dem og bli paranoide. Dette gjør at de lettere enn andre kan gå inn i psykotiske tilstander.

Mer positive konsekvenser av å være jeg-svak er at man på mange områder kan ha en større følsomhet enn andre. Kanskje kan man "sense" hvordan andre føler ting (selv om denne mellommenneskelige varheten altså ikke trenger å gi seg utslag i hensiktsmessig adferd). Pga. humørsvininger og sterke reaksjoner vil jeg-svake ofte oppleve ting mer intenst enn andre -- det er derfor ikke uten grunn at kunstnere og forfattere ofte er jeg-svake mennesker.

[Gjest le chaméléon]

Begrepet stammer fra psykoanalytisk teori. Som du kanskje vet opererte Freud med tre ulike instanser i selvet: id, ego og superego. Det ideelle er en balanse mellom disse instansene, der ego har kontrollen (man er "jeg-sterk"). Enkelt sagt fører et for sterkt superego til overkontrollerte nevroser, som f.eks. tvangslidelser; mens et for svakt ego og et for sterkt id fører til jeg-svakhet. Flere andre teorier har operert med en lignende tredeling av selvet, f.eks. Eric Bernes inndeling mellom barn-, voksen- og forelderselv. Freuds teorier har også vært utviklet videre innenfor selv-psykologien. Klein, Winnicott og Kohut er noen sentrale navn her.

Mennesker som er jegsvake vil ha et dårlig avgrenset og umodent selv. Dette kan innebære at de har lett for å reagere barnslige på ulike utfordringer -- de har umodne forsvarsmekanismer. En typisk mekanisme er "splitting", at man betrakter andre (mennesker eller saksforhold) som enten bare gode eller bare onde, man ser ikke nyansene. Projektiv identifikasjon er en annen vanlig forsvarsmekansime, her overfører man egne negative egenskaper over på andre. I det hele tatt kjennetegnes mange slike mennesker av dårlig selvinnsikt og lite hensiktsmessige konfliktløsningsmetoder. Mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse er typisk jeg-svake (men man kan godt være jeg-svak uten å tilfredsstille en borderlinediagnose).

Identitetsproblemer er typisk blant jeg-svake. Man mangler en følelse av et "kjerneselv", et ekte jeg. Kanskje føler man at man spiller ulike roller, ikke kan forholde seg ekte til andre mennesker. Jeg-svake vil ofte slite med "hvem-er-jeg-problemstillinger" som de fleste la bak seg i tenårene.

Jeg svake vil også ha dårligere "realitetstesting" (noe som henger sammen med de primitive forsvarsmekanismene). Dette innebærer at de ikke er i stand til å oppfatte virkeligheten så objektivt som mer normale mennesker. Under stress kan de f.eks. tolke ting til at alle er imot dem og bli paranoide. Dette gjør at de lettere enn andre kan gå inn i psykotiske tilstander.

Mer positive konsekvenser av å være jeg-svak er at man på mange områder kan ha en større følsomhet enn andre. Kanskje kan man "sense" hvordan andre føler ting (selv om denne mellommenneskelige varheten altså ikke trenger å gi seg utslag i hensiktsmessig adferd). Pga. humørsvininger og sterke reaksjoner vil jeg-svake ofte oppleve ting mer intenst enn andre -- det er derfor ikke uten grunn at kunstnere og forfattere ofte er jeg-svake mennesker.

Er det egentlig noe håp for slike krek som aldri er de samme? Som aldri mener de samme tingene? Som er et evig kaos? Som lengter etter selskap selv om de aldri deler noe med noen?

Kan man bli elsket for den man er når man egentlig ikke er noen?

[Gjest le chaméléon]

Begrepet stammer fra psykoanalytisk teori. Som du kanskje vet opererte Freud med tre ulike instanser i selvet: id, ego og superego. Det ideelle er en balanse mellom disse instansene, der ego har kontrollen (man er "jeg-sterk"). Enkelt sagt fører et for sterkt superego til overkontrollerte nevroser, som f.eks. tvangslidelser; mens et for svakt ego og et for sterkt id fører til jeg-svakhet. Flere andre teorier har operert med en lignende tredeling av selvet, f.eks. Eric Bernes inndeling mellom barn-, voksen- og forelderselv. Freuds teorier har også vært utviklet videre innenfor selv-psykologien. Klein, Winnicott og Kohut er noen sentrale navn her.

Mennesker som er jegsvake vil ha et dårlig avgrenset og umodent selv. Dette kan innebære at de har lett for å reagere barnslige på ulike utfordringer -- de har umodne forsvarsmekanismer. En typisk mekanisme er "splitting", at man betrakter andre (mennesker eller saksforhold) som enten bare gode eller bare onde, man ser ikke nyansene. Projektiv identifikasjon er en annen vanlig forsvarsmekansime, her overfører man egne negative egenskaper over på andre. I det hele tatt kjennetegnes mange slike mennesker av dårlig selvinnsikt og lite hensiktsmessige konfliktløsningsmetoder. Mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse er typisk jeg-svake (men man kan godt være jeg-svak uten å tilfredsstille en borderlinediagnose).

Identitetsproblemer er typisk blant jeg-svake. Man mangler en følelse av et "kjerneselv", et ekte jeg. Kanskje føler man at man spiller ulike roller, ikke kan forholde seg ekte til andre mennesker. Jeg-svake vil ofte slite med "hvem-er-jeg-problemstillinger" som de fleste la bak seg i tenårene.

Jeg svake vil også ha dårligere "realitetstesting" (noe som henger sammen med de primitive forsvarsmekanismene). Dette innebærer at de ikke er i stand til å oppfatte virkeligheten så objektivt som mer normale mennesker. Under stress kan de f.eks. tolke ting til at alle er imot dem og bli paranoide. Dette gjør at de lettere enn andre kan gå inn i psykotiske tilstander.

Mer positive konsekvenser av å være jeg-svak er at man på mange områder kan ha en større følsomhet enn andre. Kanskje kan man "sense" hvordan andre føler ting (selv om denne mellommenneskelige varheten altså ikke trenger å gi seg utslag i hensiktsmessig adferd). Pga. humørsvininger og sterke reaksjoner vil jeg-svake ofte oppleve ting mer intenst enn andre -- det er derfor ikke uten grunn at kunstnere og forfattere ofte er jeg-svake mennesker.

Sånn som jeg har det nå blir folk kvalme av meg. Jeg sitter å prater med et menneske, og folk som kommer å setter seg ved nabobordene mumler et eller annet om hvor ekkel jeg er, og så flytter de seg.

Enda jeg faktisk gjør alt der står i min makt for å engasjere meg i praten og virke imøtekommende.

Jeg er veldig rolig av meg, det får jeg høre av mange. Så det er IKKE aggressjon. Det er noe de merker ved meg. Jeg er et krek.

De som sitter enda lenger unne flytter seg ikke, de bare stirrer olmt og diskuterer om de skal skyte meg eller ikke. Ikke at jeg tror de skal skyte meg, men de kunne jo likt at noen hadde gjort det.

Så nå sitter jeg på min hybel, ensom, ingen å prate med, og det blir bare verre og verre å gå ut å treffe folk. De stirrer sintere og sintere, og det sårer veldig å få høre alt det fæle som blir sagt om meg.

Jeg er nok en smule paranoid, men det er ikke bare bare å være meg. Skal det ikke holde å være seg selv da?

[Kvinna]

Sånn som jeg har det nå blir folk kvalme av meg. Jeg sitter å prater med et menneske, og folk som kommer å setter seg ved nabobordene mumler et eller annet om hvor ekkel jeg er, og så flytter de seg.

Enda jeg faktisk gjør alt der står i min makt for å engasjere meg i praten og virke imøtekommende.

Jeg er veldig rolig av meg, det får jeg høre av mange. Så det er IKKE aggressjon. Det er noe de merker ved meg. Jeg er et krek.

De som sitter enda lenger unne flytter seg ikke, de bare stirrer olmt og diskuterer om de skal skyte meg eller ikke. Ikke at jeg tror de skal skyte meg, men de kunne jo likt at noen hadde gjort det.

Så nå sitter jeg på min hybel, ensom, ingen å prate med, og det blir bare verre og verre å gå ut å treffe folk. De stirrer sintere og sintere, og det sårer veldig å få høre alt det fæle som blir sagt om meg.

Jeg er nok en smule paranoid, men det er ikke bare bare å være meg. Skal det ikke holde å være seg selv da?

Du skriver: "Jeg er nok en smule paranoid" - Det har du nok mer enn EN smule rett i!

Får du oppfølging av lege med midisiner osv? Må være slitsom tå ha det slik!

[Jeg er en annen]

Sånn som jeg har det nå blir folk kvalme av meg. Jeg sitter å prater med et menneske, og folk som kommer å setter seg ved nabobordene mumler et eller annet om hvor ekkel jeg er, og så flytter de seg.

Enda jeg faktisk gjør alt der står i min makt for å engasjere meg i praten og virke imøtekommende.

Jeg er veldig rolig av meg, det får jeg høre av mange. Så det er IKKE aggressjon. Det er noe de merker ved meg. Jeg er et krek.

De som sitter enda lenger unne flytter seg ikke, de bare stirrer olmt og diskuterer om de skal skyte meg eller ikke. Ikke at jeg tror de skal skyte meg, men de kunne jo likt at noen hadde gjort det.

Så nå sitter jeg på min hybel, ensom, ingen å prate med, og det blir bare verre og verre å gå ut å treffe folk. De stirrer sintere og sintere, og det sårer veldig å få høre alt det fæle som blir sagt om meg.

Jeg er nok en smule paranoid, men det er ikke bare bare å være meg. Skal det ikke holde å være seg selv da?

Man er noen selv om det kanskje ikke føles sånn. Selvsagt kan også jeg-svake elskes, og man kan få bedre jeg-styrke -- men ofte trengs det langvarig og dyptgående terapi.

Det du skriver vitner om paranoia, ja. Får du hjelp for det?

[Gjest Snoopy83]

Man er noen selv om det kanskje ikke føles sånn. Selvsagt kan også jeg-svake elskes, og man kan få bedre jeg-styrke -- men ofte trengs det langvarig og dyptgående terapi.

Det du skriver vitner om paranoia, ja. Får du hjelp for det?

Det å ikke ha noen personlighet er mye verre enn paranoiaen.

For selv om du finner noen å prate med, vil de alltid bare gjøre det fordi de tar hvem som helst. Og selv om de smiler liker de deg ikke.

[Gjest Snoopy83]

Det å ikke ha noen personlighet er mye verre enn paranoiaen.

For selv om du finner noen å prate med, vil de alltid bare gjøre det fordi de tar hvem som helst. Og selv om de smiler liker de deg ikke.

Oi... jeg er dum da

[Jeg er en annen]

Det å ikke ha noen personlighet er mye verre enn paranoiaen.

For selv om du finner noen å prate med, vil de alltid bare gjøre det fordi de tar hvem som helst. Og selv om de smiler liker de deg ikke.

Men det at man føler at man ikke har noen identitet, ingen indre kjerne, er ikke det samme som at man ikke har personlighet. Slike mennesker kan ofte ha svært interessante personligheter.

[Gjest M|i|m|g]

Begrepet stammer fra psykoanalytisk teori. Som du kanskje vet opererte Freud med tre ulike instanser i selvet: id, ego og superego. Det ideelle er en balanse mellom disse instansene, der ego har kontrollen (man er "jeg-sterk"). Enkelt sagt fører et for sterkt superego til overkontrollerte nevroser, som f.eks. tvangslidelser; mens et for svakt ego og et for sterkt id fører til jeg-svakhet. Flere andre teorier har operert med en lignende tredeling av selvet, f.eks. Eric Bernes inndeling mellom barn-, voksen- og forelderselv. Freuds teorier har også vært utviklet videre innenfor selv-psykologien. Klein, Winnicott og Kohut er noen sentrale navn her.

Mennesker som er jegsvake vil ha et dårlig avgrenset og umodent selv. Dette kan innebære at de har lett for å reagere barnslige på ulike utfordringer -- de har umodne forsvarsmekanismer. En typisk mekanisme er "splitting", at man betrakter andre (mennesker eller saksforhold) som enten bare gode eller bare onde, man ser ikke nyansene. Projektiv identifikasjon er en annen vanlig forsvarsmekansime, her overfører man egne negative egenskaper over på andre. I det hele tatt kjennetegnes mange slike mennesker av dårlig selvinnsikt og lite hensiktsmessige konfliktløsningsmetoder. Mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse er typisk jeg-svake (men man kan godt være jeg-svak uten å tilfredsstille en borderlinediagnose).

Identitetsproblemer er typisk blant jeg-svake. Man mangler en følelse av et "kjerneselv", et ekte jeg. Kanskje føler man at man spiller ulike roller, ikke kan forholde seg ekte til andre mennesker. Jeg-svake vil ofte slite med "hvem-er-jeg-problemstillinger" som de fleste la bak seg i tenårene.

Jeg svake vil også ha dårligere "realitetstesting" (noe som henger sammen med de primitive forsvarsmekanismene). Dette innebærer at de ikke er i stand til å oppfatte virkeligheten så objektivt som mer normale mennesker. Under stress kan de f.eks. tolke ting til at alle er imot dem og bli paranoide. Dette gjør at de lettere enn andre kan gå inn i psykotiske tilstander.

Mer positive konsekvenser av å være jeg-svak er at man på mange områder kan ha en større følsomhet enn andre. Kanskje kan man "sense" hvordan andre føler ting (selv om denne mellommenneskelige varheten altså ikke trenger å gi seg utslag i hensiktsmessig adferd). Pga. humørsvininger og sterke reaksjoner vil jeg-svake ofte oppleve ting mer intenst enn andre -- det er derfor ikke uten grunn at kunstnere og forfattere ofte er jeg-svake mennesker.

Takk for svar! Det siste avsnittet var fint - det som var positivt. Det vil jeg høre mer om.

Har du gjort deg opp noen tanker om hvordan man kan styrke jeg-et?

[Jeg er en annen]

Takk for svar! Det siste avsnittet var fint - det som var positivt. Det vil jeg høre mer om.

Har du gjort deg opp noen tanker om hvordan man kan styrke jeg-et?

Langvarig, strukturert psykoterapi kan virke jeg-styrkende. Ellers positive livshendelser, som at man møter noen, en ny venn eller kjæreste. Man kan jobbe med seg selv også, forsøke å handle mer bevisst og modent. Litt avhengig av hvordan man fungerer kan medistasjon også være bra (men man bør ikke meditere hvis man er psykosenær).

Poenget må vel være å forsøke å gjøre noe med de negative konsekvensene med at man er ustabil, mens man tar være på de positive, f.eks. bedre kontakt med egen underbevissthet, intense inntrykk osv.

[Gjest psykobabbel]

Langvarig, strukturert psykoterapi kan virke jeg-styrkende. Ellers positive livshendelser, som at man møter noen, en ny venn eller kjæreste. Man kan jobbe med seg selv også, forsøke å handle mer bevisst og modent. Litt avhengig av hvordan man fungerer kan medistasjon også være bra (men man bør ikke meditere hvis man er psykosenær).

Poenget må vel være å forsøke å gjøre noe med de negative konsekvensene med at man er ustabil, mens man tar være på de positive, f.eks. bedre kontakt med egen underbevissthet, intense inntrykk osv.

Eller bare slutte å tro på psykoanalyse-babbel!

Det finnes ikke en eneste teori innen psykodynamiske teori som er bevist, de aller fleste teorier er faktisk motbevist. Underbevissthet? Give me a break.

Kognitiv terapi lar seg bevise i kontrollerte studier, ville heller anbefalt det.

[Jeg er en annen]

Eller bare slutte å tro på psykoanalyse-babbel!

Det finnes ikke en eneste teori innen psykodynamiske teori som er bevist, de aller fleste teorier er faktisk motbevist. Underbevissthet? Give me a break.

Kognitiv terapi lar seg bevise i kontrollerte studier, ville heller anbefalt det.

Bare et kort svar i forhold til et meget omfattende problemområde:

Det lar seg selvsagt ikke gjøre å bevise psykodynamiske teorier, og få har vel vært interessert i å forsøke. Når man skal beskrive (og i alle fall hvis man skal behandle) et så omfattende fenomen som menneskets psyke sier det seg selv at man må benytte en hermeneutisk tilnærming, og teoriene blir følgelig spekulative. Psykoanalysen var opprinnelig sterkt inspirert av innsikter hentet fra litteratur og kunst.

"Kognitiv terapi lar seg bevise i kontrollerte studier, ville heller anbefalt det."

Nå kom jeg ikke med noen konkrete metode-anbefalinger. Det fins studier hvor psykodynamisk terapi er sammenlignet med kognitiv og hvor det har vist seg at varigheten av bedring var lengre ved psykodynamisk terapi -- så resultatene her er sprikende. Ellers er det store metodologiske problemer knyttet til å undersøke effekt av psykoterapi, uansett metode.

Problemet med mye av teoriene som har hegemoni i dagens psykiatri/psykologi er at de etterstreber en "vitenskapelighet" som nødvendigvis fører til reduksjonisme -- og det er problematisk når man jobber med et fenomen med så mange variabler som menneskets psyke.

[Gjest psykobabbel]

Bare et kort svar i forhold til et meget omfattende problemområde:

Det lar seg selvsagt ikke gjøre å bevise psykodynamiske teorier, og få har vel vært interessert i å forsøke. Når man skal beskrive (og i alle fall hvis man skal behandle) et så omfattende fenomen som menneskets psyke sier det seg selv at man må benytte en hermeneutisk tilnærming, og teoriene blir følgelig spekulative. Psykoanalysen var opprinnelig sterkt inspirert av innsikter hentet fra litteratur og kunst.

"Kognitiv terapi lar seg bevise i kontrollerte studier, ville heller anbefalt det."

Nå kom jeg ikke med noen konkrete metode-anbefalinger. Det fins studier hvor psykodynamisk terapi er sammenlignet med kognitiv og hvor det har vist seg at varigheten av bedring var lengre ved psykodynamisk terapi -- så resultatene her er sprikende. Ellers er det store metodologiske problemer knyttet til å undersøke effekt av psykoterapi, uansett metode.

Problemet med mye av teoriene som har hegemoni i dagens psykiatri/psykologi er at de etterstreber en "vitenskapelighet" som nødvendigvis fører til reduksjonisme -- og det er problematisk når man jobber med et fenomen med så mange variabler som menneskets psyke.

Brrrr...håper du ikke er en medstudent, eller brrrr^2, en psykolog.

[Jeg er en annen]

Brrrr...håper du ikke er en medstudent, eller brrrr^2, en psykolog.

Ingen fare. Det ante meg at du kom rett fra forelesning.

[Gjest psykobabbel]

Ingen fare. Det ante meg at du kom rett fra forelesning.

Hehe...

Lurte litt, fordi det alltid er én person i kullet som tror på psykoanalyse. (På grunnfag er det sikkert flere.)

Man regner med at det blir utdannet én psykoanalytiker i året. Og det er vi alle glade for

Ego, id, jeg-svakhet og underbevissthet bør bare nevnes i historiske kontekster. Det er litt søkt å komme med anbefalinger om hvordan en skal bli kvitt "jeg-svakhet", i hvert fall med tanke på at begrepet er renspikket svada

[Jeg er en annen]

Hehe...

Lurte litt, fordi det alltid er én person i kullet som tror på psykoanalyse. (På grunnfag er det sikkert flere.)

Man regner med at det blir utdannet én psykoanalytiker i året. Og det er vi alle glade for

Ego, id, jeg-svakhet og underbevissthet bør bare nevnes i historiske kontekster. Det er litt søkt å komme med anbefalinger om hvordan en skal bli kvitt "jeg-svakhet", i hvert fall med tanke på at begrepet er renspikket svada

What's in a name? Selv om man ikke opererer med jeg/ego som en spesifikk instans i sinnet (de som oppfant disse begrepene brukte dem jo som metaforer), så er begrepet jeg-svakhet etablert i psykiatrien og betegner en kjent problematikk. Du kan jo kalle det uhensiktsmessige skript/skjema hvis du syns det er bedre ("skript" er uansett like mye av en metafor som "ego"), men jeg tipper du vil finne begrepet i ganske mange journaler, også de som er ført av tilhengerne av kognitive teorier.

Etter min mening er den største krisen i (den kliniske) psykologien i dag den reduksjonistiske metoden som bl.a. en bastant avvisning av psykodynamsike metoder er et symptom på. Man må bare være glad for de som tross alt velger å fordype seg i psykodynamisk teori i et slikt klima.