Sosial angst

[Gjest this is a signature]

Jeg flytta sammen med en venninne i januar. På det tidspunktet sov jeg på sofaen tom. februar. Da flytta tredjemann ut, og jeg overtok rommet hennes.

Den siste halvannen måneden har det gått veldig dårlig mellom meg og venninna mi. Vi snakker omtrent ikke til hverandre hjemme, og det er en veldig dårlig stemning. Og det sliter på oss begge.

Hun sier hun er utrygg på meg fordi jeg i perioder er veldig stille. Og hun sier det sliter på henne at jeg kommenterer ting som irriterer meg ved henne (dette skjer ofte per SMS eller mail, da jeg enten er feig eller sliter med å få ordlagt meg ordentlig muntlig. Jeg føler at jeg ordlegger meg bedre skriftlig. Men har nå funnet ut at dette gjør vondt verre, og det oppstår flere misforståelser av dette).

Hun sier at hun føler at alt hun gjør er feil, noe jeg mener er en stor overdrivelse. Men jeg er enig i at jeg er nødt til å forandre meg om det skal fungere. Føler nesten at det er som et ekteskap, for vi bor jo så tett på hverandre.

Må legge til at hun var sykmeldt forrige uke pga. fysiske overanstrengelser og utkjørthet.

Jeg er sykmeldt denne uka, da jeg sliter med sosial angst, og fikk et lite tilbakefall.

Har funnet ut at vi har veldig ulik livsstil. Hun har et veldig aktivt sex-liv, i motsetning til meg.

Hun sier at hun synes hun har tatt hensyn til meg i den grad hun kan ta hensyn. Og jeg må vel være enig i det, nåa alt kommer til stykket.

Hun sier at jeg overanalyserer ting hun sier, og trorr at hun mener noe negativt når hun bare prøver å føre en normal samtale, og dette finner hun veldig slitsomt. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å forandre på dette. Har oppsøkt profesjonell hjelp, ogg venter på innkalling (psykolog). Tror det vil hjelpe meg. Har gått til sosionom tidligere.

Men hun vet om problemene mine, og jeg føler at hun er veldig lite forståelsesfull. Det er heller ikke enkelt å flytte til en storby (Oslo) fra landet. Og mange sier at den første perioden i Oslo er helt jævlig. Og det kan jeg igrunn være enig i.

Hadde hun forstått meg, eller i det minste prøvd å forstå meg, hadde nok ting gått enklere. Men jeg skjønner at det ikke er så lett å forstå når man aldri har slitt med noe sånt selv.

Hun sa at vi skulle prøve en måned til. Om det ikke gikk bedre da, måtte vi finne en annen løsning (evt. flytte hver for oss).

Men akkurat nå tror jeg vi tenker veldig problem-orientert, og ikke løsningsorientert, da begge har en tung periode.

Men det irriterer meg at hun ikke kan være åpen om ting. Men hun sier hun ikke har behov for å prate.

Det er vel kanskje meg som må være åpen mot henne, kanskje hun blir tryggere da.

Men i det siste har hun rett og slett gått meg på nervene. Jeg har ikke særlig mange bekjente, og hun er den eneste jeg har hatt kontakt med. Og da er det ikke rart jeg blir lei. Vi er nok lei begge to. Men virker som om jeg er mer lei enn henne.

Hadde vært greit å fått en objektiv synsvinkel på dette.

Hvor langt skal jeg strekke meg for å føye henne?

Noen som har en løsning på problemet?

[Gjest Dette skjønte jeg ikke]

Hva mener du med "hvor langt skal jeg strekke meg"? Jeg skjønner ikke helt det. På det du skriver virker det som om hun synes du er en belastning, og da er det vel hun og ikke du som strekker seg? Hvis du også er lei så ser jeg ingen grunn til å strekke seg. Da er det vel best å flytte fra hverandre. Kanskje kan det gjør vennskapet mye bedre igjen også.

[Gjest this is a signature]

Hva mener du med "hvor langt skal jeg strekke meg"? Jeg skjønner ikke helt det. På det du skriver virker det som om hun synes du er en belastning, og da er det vel hun og ikke du som strekker seg? Hvis du også er lei så ser jeg ingen grunn til å strekke seg. Da er det vel best å flytte fra hverandre. Kanskje kan det gjør vennskapet mye bedre igjen også.

Har fått svar i annet forum, så trenger ikke flere svar.