Historien om Ola, Kari, - og barnevern-sammensuriet

7. april 2005

Det var en gang en Kari som manglet stabile omsorgspersoner i oppveksten sin. Foreldrene hennes var selv forvokste barn som alltid visste best, og Kari følte seg aldri inkludert i familien, slik hennes søsken som ble dyrket av mor og far ble. Hun følte at noe var feil, men hun ble aldri hørt. Kari ble familiens sorte får.

Som så mange slike barn gikk Kari og fant seg en tro kopi av foreldrene, og giftet seg med han. Ola Nordmann, som han het, var veldig snill i begynnelsen. De fikk et par barn sammen.

Etter hvert begynte det å gnisse mellom Ola og Kari. De var begge styrt av sine gamle dysfunksjonelle måter å forholde seg til andre mennesker på. Desverre var det bare Kari som ville vedkjenne seg det. Ola var mest opptatt av å skylde på Kari. Ola kunne bli veldig barnslig, og være skikkelig urettferdig mot Kari. Kari visste ikke hvordan hun skulle stå opp for seg selv, og ble overveldet av den samme følelsen som fra barndommen, og hun fikk raseriutbrudd.

Kari la også merke til at Ola begynte å behandle et av barna deres på samme måte som hun selv var blitt behandlet på som liten, mens han favoriserte det andre barnet. Dette satte igang en prosess i Kari. Hun begynte å innse at det ikke var bare henne det var noe galt med, og så til sin skrekk at hun lot seg tråkke på av alle menneskene i livet sitt. Hun holdt seg til det kjente og kjære - og vonde, på alle kanter.

Mens Ola forsøkte å manipulere Kari til å tro at det var hun det var noe galt med, skjønte Kari at det var mer nyansert som så. Hun tok kontakt med legen sin, og fikk henvisning til psykolog så hun kunne snakke ut om det vonde fra barndommen. Psykologen ga henne diagnosen emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse. Kari følte seg enda mer nedtrykket av denne diagnosen, men psykologen forklarte henne at dette var vanlig for de med en bakgrunn som hun hadde, og at det på ingen måte betydde at hun var et dårlig menneske eller hadde en dårlig karakter.

Ekteskapet Nordmann & co gikk det stadig verre med. Kari ønsket desperat Olas støtte, men fikk det bare av og til når han fant det for godt. Med støtte i psykologen lærte Kari seg å stå opp for seg selv. Da ble Ola enda verre. Han var også stadig mer grusom i hvordan han behandlet det ene barnet,, og han forsøkte å manipulere begge barna til å tro at mor var slem. Han hadde begynt å slå det ene barnet, som var blitt vanskelig å ha med å gjøre som en konsekvens av urettferdigheten.

Begeret var fullt for Kari. Støttet av psykologen bestemte hun seg for å ta med seg barna og bryte ut. Ola ødela dem alle. I en opphetet diskusjon sa en desperat og utslitt Kari: "Jeg dreper heller barna enn å la dem utsettes for deg lenger, alt er bedre enn å la dem pines med dine bemerkninger og slag!"

Ola gikk til familien til Kari, og fikk full støtte der. Ola begynte sin kamp for å få barna tilbake. Han blandet inn både politiet og barnevernet. Hun hadde jo en diagnose og hadde truet med å drepe barna! Ola oppførte seg så ille at psykologen rådet Kari til å skifte navn og flytte langt vekk. Kari gjorde det. Ola holder fremdeles på med sin kamp for å henge ut Kari som uegnet omsorgsperson og personlighetsforstyrret. Han får masse støtte over alt hvor han legger ut om hvor slem han er. Ola er jo så hyggelig, tenker folk, han kan ikke gjøre noen noe vondt. Og hun er jo beryktet for sin utagerende oppførsel, særlig i 9.klasse. Det glemmer ingen i bygda.

Seg selv, derimot, tør han ikke gå i.

Og snipp snapp snute, så lærte alle seg at det ikke var lurt å ta alt for god fisk.