Hva er egentlig en sekt?

[Gjest urunde]

hva er kriteriet for at noe er en sekt og ikke bare en menighet

noen eksempler?

[Lillemus]

En sekt er en gruppe som har brutt ut av et annet religiøst samfunn.

[Gemini]

" Utskriftstilpasset side.

Artikkel ID : 286

Tidskode : 20010704172624

Sekter: Fanget i Paradiset

Undersøkelse av 43 tidligere bibelskoleelever i Livets Ord

Isolerte samfunn er skadelige

Hva er en sekt?

Religiøse sekter krever store offer. Strenge leveregler, tankekontroll og frykt fører ofte til store psykiske problemer – også etter at man er ute av sektens grep.

- De som forlater en sekt føler seg ofte ensomme og deprimerte. De strever med følelsen av eksistensiell tomhet, og har beslutningsvegring, tvangsmessige grublerier, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Noen forsøker også å ta sitt eget liv.

Det er konklusjonen i Gudrun og Per Swartlings studie av forhenværende medlemmer av Livets Ord i Uppsala i Sverige. Det er ikke gjort noen tilsvarende undersøkelser i Norge.

Den svenske studien omfatter intervju med 43 forhenværende bibelskoleelever, nesten alle under 25 år. Resultatene av undersøkelsen er oppsiktsvekkende. Av de spurte svarte nesten alle at de hadde fått symptomer på angst, hatt søvnvansker, mareritt og skyldfølelse etter at de sluttet på bibelskolen. I tillegg slet over halvparten med selvmordstanker, og ti av dem hadde gjort ett eller flere selvmordsforsøk. Vanlige problemer var også redsel for å miste forstanden, identitetstap og problemer i forhold til det annet kjønn. Ingen av dem hadde hatt slike symptomer før de fikk kontakt med sekten. Elleve av de spurte måtte ha psykiatrisk behandling etter bibelskolen.

Vil forandre verden

- Noe av forklaringen skyldes nok at Livets Ord i Uppsala på den tiden var veldig fokusert på djevelen og demonutdriving. Så jeg tror ikke at like mange sliter så mye i dag. Det er likevel påtagelig mange sektmedlemmer og avhoppere som får psykiske problemer, sier Gudrun Swartling. Hun får støtte av amerikanske forskere. En undersøkelse av en gruppe tidligere medlemmer av Moon-bevegelsen i USA, viste at nesten halvparten hadde svært alvorlige psykiske problemer. 24 prosent av medlemmene hadde søkt profesjonell hjelp, og 3 prosent var blitt innlagt på psykiatrisk sykehus etter at de forlot sekten.

- Jeg har sett det samme i enkelte politiske og ideologiske organisasjoner. Blant annet i nynazistiske bevegelser med sterke, karismatiske ledere som har store idealer om å forandre verden, finner man den samme atferds- og tankekontrollen som i religiøse sekter, sier Swartling.

Tankekontroll i Jehovas Vitner

For femten år siden brøt Joseph Wilting (69) og hans familie ut av Jehovas Vitner – etter nesten 40 år i organisasjonen Vakttårnet.

- Vi har mistet så mye av livet vårt til en ukjærlig og autoritær organisasjon. Det er en smerte vi må leve med resten av livet, forteller han.

Joseph Wilting er født og oppvokst i Nederland, men flyttet til Norge på begynnelsen av 50-tallet. Han ble med i Jehovas Vitner i 1949, 17 år gammel.

- Hvorfor oppdaget vi det ikke før, hvorfor tok det nesten 40 år før vi brøt ut? Spør Wilting. Og forsøker å svare. Det er ikke lett.

- I Jehovas Vitner blir man utsatt for en indoktrinering som det er vanskelig å avsløre. De mener at de er Guds utvalgte folk, og de som ikke er med i «Guds Organisasjon», vil dø når dommens dag (Harmageddon ) kommer. Medlemmene er de eneste som vil overleve, og komme til den nye verden. Resten av jordens befolkning vil dø. I mange år av mitt liv har jeg vært redd for å ikke overleve Harmageddonslaget fordi jeg ikke var aktiv nok, og ikke god nok for Jehova, forteller Wilting.

Armageddonslaget

1975 skulle bli et viktig år for Jehovas Vitner. Da skulle, i følge profetien, Harmageddonslaget stå. Mange solgte husene sine, sa opp jobbene og ga fra seg familiebedriftene for å være klare for den nye verden. Men ingenting skjedde.

- Da profetien ikke gikk i oppfyllelse, begynte jeg for første gang å tvile. Men enhver spire av tvil ble slått hardt ned på, forteller Wilting, som på den tiden var forstander i menigheten.

Men etter som tvilen ble sterkere, ble det stadig vanskeligere for Wilting, som menighetens eldste, å stå på talerstolen og ramse opp Vakttårnets mange «Du må! Du bør!». Han orket ikke å leve som en hykler, og hver dag gå fra hus til hus og fortelle om «det åndelige paradis» Jehovas Vitner hevder at de lever i. Fordi han ikke lenger trodde at det var sant.

- Min ufrihet, fornektelsen av mine følelser og mitt egentlige jeg, gjorde meg til et fysisk og psykisk vrak. Hver eneste dag tenkte jeg på å ta mitt eget liv.

60 til 80 timers arbeidsuker, mye stress og lite søvn gjorde ikke situasjonen bedre. Men det var den manglende medfølelsen og beskjeden om at «du må bare bli enda ivrigere i tjenesten for Jehova. Det er du som ikke duger» som førte til det endelige sammenbruddet.

Vakttårnet hadde på den tiden forbud mot psykologisk hjelp og terapi. Til tross for dette, søkte Wilting til slutt hjelp, og ble innlagt på Skien psykiatriske sykehus. Det reddet livet hans.

- Det ble min befrielse, forteller han.

Anger og depresjon

Månedene han tilbrakte på sykehuset ga ham et pusterom fra organisasjonen, Vakttårnets litteratur og alle møtene. For første gang fikk han tid og ro til å tenke selv.

- Jeg traff også andre kristne mennesker utenfor organisasjonen. Og de var ikke onde og fiender av sannheten, slik Vakttårnet fremstiller dem. Det var snille, gode mennesker som fikk meg til å se at det var et håp utenfor.

Noen år senere meldte han seg endelig ut av Jehovas Vitner. Samtidig med gleden over å være fri, kom også følelsen av anger, frustrasjon og depresjon.

- Det gikk opp for meg at jeg hadde kastet bort så mange år av livet på en løgn, og at jeg ikke kunne gjøre om igjen alt jeg hadde påført familien ved å være et aktivt vitne. Denne grublingen og skyldfølelsen førte meg inn i en ny, tung depresjon, forteller Wilting.

Trenger å bli trodd

Etter mange års erfaring med folk som har brutt ut av forskjellige karismatiske bevegelser og sekter, skrev Arne Tord Sveinall i fjor boken Troende til litt av hvert. En bok om religiøs sekterisme og sjelesorg.

På institutt for sjelesorg ved Modum Bad tar Arne Tord Sveinall imot de som har behov for å snakke. Enten de er medlemmer av en sekt og ønsker å bryte ut, eller allerede har brutt ut og sliter psykisk med å finne en ny plattform i livet.

- Jeg holder en lav profil når folk spør meg om råd. De må bestemme selv. Men jeg kan forsøke å klargjøre hvilke valg de har. Ofte kommer de fra et miljø hvor alle valgene ble tatt for dem, og mange har vanskelig for å bestemme seg - fra hva de skal tenke, til hva de skal ha til middag, forteller Sveinall.

De trenger først og fremst å bli trodd. At det de opplevde i sekten er sant. Mange er vant til å si og gjøre det guruen eller de eldste i trossamfunnet forventer av dem. Å tvile betyr at man gjør opprør mot sekten, og mot Gud.

- Det handler om å spille et spill. Ærlighet er underordnet, og tvil og selvstendige vurderinger er det ikke rom for i lukkede sekter. Mange er totalt psykisk utslitt når de kommer hit.

Sårbare faser

- Nær sagt hvem som helst kan bli offer for en sekt, mener Sveinall. Men han understreker at mennesker i sårbare faser av livet, er mer mottagelige. Særlig unge mennesker som nettopp har flyttet hjemmefra, ferske studenter i ny by, og de som nettopp har opplevd en skilsmisse eller et dødsfall.

- Også pensjonister som føler seg friske, men ikke har noe å fordrive tiden med, kan la seg lede av «noen som har bruk for meg», forteller Sveinall.

Fellestrekk er at alle er søkende mennesker med behov for kjærlighet og lengsel etter autoritet.

- Mange av de flotteste ungdommene jeg har møtt, har vært medlemmer av slike sekter. De ønsket at livet deres skulle ha mening. Sveinall understreker at ikke alle som er medlemmer av sekt, lider.

- For mange er det greit at andre tar valg for dem, men det er en stor fare for at man får problemer hvis man begynner å tvile eller ønsker å ta selvstendige valg.

Fanget av systemet

Anne-Margrethe Hovet (41) var i mange år medlem av Scientologikirken. I dag, ni år etter at hun ble ekskludert, tar hun sterkt avstand fra alle sekter og systemer som hindrer mennesker i å tenke fritt.

- De er preget av tvang og ufrihet, og man blir ikke et lykkelig menneske av å ikke få være et selvstendig individ, mener hun. Hovet var 19 år og nyinnflyttet til Oslo, da hun første gang kom i kontakt med Scientologi. Hun ble tiltrukket av filosofien og vennligheten hun møtte i menigheten. Men etter hvert som de dyre og omfattende studiene tok all hennes tid og krefter, begynte hun å føle seg fanget. Egne meninger og holdninger ble oppfattet som en trussel mot systemet.

Hovet slet med store indre konflikter: Mister jeg meg selv hvis jeg forlater scientologien, eller finner jeg tilbake til meg selv?

Det var en prest som til slutt ble redningen.

- Hvis ikke han hadde dratt i andre enden, og argumentert mot scientologene, hadde jeg ikke klart det. Systemet fanger deg, manipulerer deg og fratar deg evnen og muligheten til å tenke som et selvstendig menneske.

Da hun sluttet å innfinne seg i systemet, og begynte å argumentere for sine egne synspunkter, fikk hun merkelappen «potensiell bråkmaker». Etter noen år med grublerier, ble hun i1992 ekskludert.

- Jeg ønsket å bli et fritt menneske. Men til hva? I Scientologikirken blir man ikke fri, man blir et produkt av deres lære, mener Anne-Margrethe Hovet.

Lever et akvarieliv

Arne Tord Sveinall understreker at det er ganske vanlig å få psykiske reaksjoner etter å ha brutt ut av en sekt. Hva slags problemer man får, varierer veldig. For noen er det en overgangsfase, mens andre trenger langvarig hjelp og terapi.

De fleste sliter med ensomhet, skam og skyld. For sin egen del, men også for de andre i familien, for eksempel barn, som har måttet innordne seg strenge regler mot barne-TV, bursdagsselskaper og andre sosiale aktiviteter.

«Det verste for meg er for så vidt ikke de årene av mitt liv som jeg har brukt på denne bevegelsen, og de pengene jeg har forspilt, men det er tanken på mine egne barn, at jeg trakk dem med på timelange møter på kveldene og i helgene, at de ikke fikk lov til å være med i fotballaget og at de måtte lure seg til å se tv. De levde sine barneår på mine premisser. Jeg bærer på en skyld som jeg ikke kommer unna…» (Sitat fra boken)

Sveinall kaller det et «akvarieliv». Livet leves i et lukket samfunn med egne normer, språk og regler, og innenfor strenge rammer. Når man melder seg ut eller blir utstøtt, må man begynne å tenke helt annerledes. Og det er ingen spøk når man har levd på andres premisser i mange år. Det kan være så tøft, at noen velger å melde seg inn igjen etter en tid.

Forkynn eller dø!

I mange år etter at de brøt ut av Jehovas Vitner, slet familien Wilting med psykiske problemer. Både kona og den ene sønnen har slitt med post-traumatisk stressyndrom. Wiltings eldste datter Ingrid begynte allerede i tenårene å tvile på Vakttårnets lære, men ønsket likevel å etterkomme de høye forventningene og yte maksimalt for menigheten. Hun forsøkte, men greide det ikke, og utviklet etter hvert en alvorlig spiseforstyrrelse.

- Ved hjelp av Våkttårnets litteratur hadde vi fra barna var helt små undervist dem i deres lære. Og i barnebøkene går det tydelig fram at selv barn og unge som ikke går på hus-til-hus besøk, vil dø i Harmageddon. Selv i pekebøker beregnet på de aller minste er budskapet det samme: Forkynn eller dø! En brutal barneoppdragelse, mener Wilting i dag.

Etter hvert som tvilen ble sterkere råket Ingrid uklar med menigheten, og trakk seg frivillig ut. Da var hun 23 år.

- Utstøtte skal hates og forakten skal vises. Etter hvert ble ensomheten uutholdelig for henne, og hun bestemte seg for å besøke et kretsstevne der hun visste at familien og vennene hennes var. Men det ble en sjokkartet opplevelse; ingen hilste, ingen snakket til henne – for dem eksisterte hun ikke lenger.

Etter dette gjorde hun tre selvmordsforsøk i løpet av en kort periode.

Sunn - usunn

I sitt arbeide tar ikke Sveinall stilling til om en sekt er sann eller usann, men jobber ut fra aksen sunt – usunt.

- Når kravene blir større enn man kan makte, og man sliter for å oppfylle sine plikter over lang tid, kan belastningen bli for stor. Et sammenbrudd er en ikke uvanlig følge av det.

I mange sekter står ikke oppgavene som skal løses i forhold til hvor mye kroppen og psyken tåler, forklarer Sveinall.

Eksisterer ikke lenger

Joseph Wilting, kona Jellie og deres fire barn eksisterer ikke lenger for de gjenværende i Jehovas Vitner. Over 50 familiemedlemmer er fortsatt i menigheten, og de har ikke hatt kontakt med noen av dem i alle disse årene. Heller ikke da nære familiemedlemmer døde, fikk familien Wilting beskjed.

- Det var grusomt for oss. Særlig gjelder det min kones familie, som vi hadde et svært godt forhold til. Etter at vi forlot Vitnene sendte vi brev til dem og forklarte hvorfor vi måtte bryte ut. De fleste svarte ikke engang.

For ti år siden startet han stiftelsen Liv i Frihet – et varsku om autoritære sekter. Og i 1992 skrev han den kritiske boken Riket som ikke kom. Nå er han igjen aktuell med en ny bok om karismatiske sekter og bevegelser. Herre, hvem skal jeg gå til? kom på tysk i mars, og blir i disse dager utgitt på norsk.

- Jeg ville vært en hykler hvis jeg ikke fortalte om mine dyrekjøpte erfaringer i Jehovas Vitner. Den autoritære strukturen, stadige forandringer i læresetningene, og den harde, nådeløse holdningen over for andre mennesker, fører til psykiske problemer, understreker Joseph Wilting.

Dette er Gudrun og Per Swartlings undersøkelse (Fra Lækartidningen 24/1991):

Av 43 tidligere bibelskoleelever i Livets Ord, Uppsala hadde

93 prosent angst, spesielt panikkangst

86 prosent mareritt og søvnvansker

77 prosent frykt for å miste forstanden

88 prosent tomhetsfølelse

75 prosent konsentrasjonsvansker

60 prosent følelse av identitetstap

91 prosent problemer med å takle følelser

74 prosent problemer med å ta beslutninger

93 prosent skyldfølelse

72 prosent problemer med sosiale kontakter

63 prosent psykosomatiske symptomer

63 prosent selvmordstanker

23 prosent selvmordsforsøk

47 prosent psykoselignende symptomer

De spurte hadde ikke disse symptomene før de begynte som bibelskoleelever i Livets Ord.

Tekst: Hanne Askbo

GO ON –prosjektet:

Isolerte samfunn er skadelige

- Å vokse opp i et isolert samfunn hvor ingen kan kikke inn, er skadelige for barn, slår Turid Berger fast. Hun er leder i GoOn, et rettighetsprosjekt for ungdommer som har brutt ut av religiøse sekter.

Redd Barna-Prosjektet Go On ble i fjor startet av en gruppe ungdommer som nettopp hadde brutt ut av den religiøse sekten Children of God/Familien. Etter å ha levd hele livet i et lukket samfunn, opplevde de at det var vanskelig å finne seg til rette i storsamfunnet.

- De tenker helt annerledes enn andre ungdommer. De er født inn i en veldig lukket sekt, og har sin verdensforståelse derfra, forteller Turid Berger.

- Ungdommene har levd så isolert, at de har gått glipp av mye grunnleggende samfunnskunnskap som vi andre tar for gitt. Blant annet hvilke rettigheter de har i forhold til arbeid, utdanning, trygder og helse. GoOn skal være en veiviser i virvaret av lover og regler i det norske samfunnet. Forklarer hun.

Må tenke annerledes

- Prosjektet gjelder ikke bare avhoppere fra Familien. Også andre ungdommer som har brutt ut av lukkede sekter er representert. Berger har blant annet vært i kontakt med tidligere medlemmer av Jehovas Vitner, Scientologi, Smiths venner, Livets Ord og satanistiske miljøer. Medlemmene i Familien har reist verden rundt og misjonert, og bodd få år på hvert sted. Til tross for forskjellene, skiller de seg ikke veldig ut fra norske sektbarn.

- Nesten alle barn som har vokst opp i et isolert samfunn med en streng og fordømmende Gud, sliter med det samme, forklarer hun. Mange av dem har også opplevd harde avstraffelser, for eksempel blitt slått eller fått taleforbud i ukevis.

- Identitetskriser, forvirring og sinne, er vanlige etterreaksjoner. Men det verste er likevel at de må snu opp-ned på sitt syn på verden. De må rett og slett tenke annerledes enn de er oppdratt til.

GoOn-prosjektet jobber målrettet mot å skaffe sektavhopperne en utdanning. Det er et vanskelig arbeid.

- De bruker så mye energi på å være en alminnelig ungdom i et alminnelig samfunn. I tillegg sitter det så mange negative holdninger til skole og utdanning i ryggmargen deres, at det er vanskelig å motivere til skolegang. Mange sekter er aktivt motstandere av utdanning, og det preger selvfølgelig barna.

Snakke om Gudstro

Turid Berger får stadig telefoner fra tidligere sektmedlemmer som sliter psykisk. De har ingen steder å gå med sine problemer.

- Jeg har ikke snakket med noen som har gode erfaringer fra profesjonell terapi. De møter psykiatere og psykologer som ikke har nok kunnskap om sektproblematikk, og som ikke klarer å sette seg inn i deres religiøse konflikter. Hun er overrasket over hvor liten interesse det er for sektavhopperes psykiske helse blant fagfolk.

Psykiater Einar Rognstad er blant de få som har erfaring med avhoppere. Han har i mange år hatt tidligere sektmedlemmer i terapi. De fleste går i individualterapi over 2-3 år for å bearbeide angst og depresjoner, - og rusmisbruk som følge av det.

- Lukkede samfunn skaper usunne miljøer og psykiske problemer, sier Rognstad, og eksemplifiserer: For mange år siden slet mange av medlemmene i en lukket sekt her i Tønsberg med store psykiske problemer. De siste årene har trossamfunnet åpnet seg mer, og medlemmene har nå færre psykiske problemer.

Rognstad har selv en kristen tro, og kan en god del om de forskjellige sektenes teologi. Særlig det siste mener han er viktig i behandlingen av avhoppere.

- For å forstå hva de har opplevd, og hvilke religiøse problemstillinger de står over for, må man ha kunnskap om det religiøse landskapet. For mange avhoppere er det viktig å snakke om gudstroen sin, mener Einar Rognstad.

Fakta: GoOn-prosjektet

- Et prosjekt i regi av Redd Barna som skal hjelpe ungdom som har brutt ut av religiøse sekter til å få rettighetene sine når det gjelder arbeid, økonomi, utdanning, helse og bolig. Prosjektet arrangerer kurs, møter og sosiale aktiviteter, og drives etter de behov brukerne har. Gruppen består nå av 15 ungdommer mellom 18 og 25 år fra forskjellige religiøse sekter.

GoOn er et pilotprosjekt som varer ut 2001. Da skal arbeidet evalueres.

Henvendelser til prosjektet: Turid Berger, Østkanten kontorfellesskap, Sverresgt. 4, 0652 Oslo. Tlf: 22 19 74 16 E-post: [email protected]

Hva er en sekt?

En sekt oppfyller disse kriteriene:

 Som regel en religiøs minoritet. Alt fra 20 til 15000 medlemmer, felles for dem alle er at de har utgått fra et større religiøst miljø. En sekt ledes av en autoritær person eller gruppe, som ofte har karismatisk utstråling.

 Sterkt konformitetspress: Det er lite rom for avvikende meninger eller atferd. Tvil aksepteres ikke, bortsett fra tvil om seg selv. Hvis man presenteres sin tvil, blir det rapportert til overordnede, og man blir kalt inn på teppet.

 Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie blir holdt: Den religiøse autoriteten i sekten vurderer når medlemmet er modent for hele sannheten. Som regel skjer det når det rekrutterte medlemmet er så psykisk låst i systemet at det ikke er sannsynlig at vedkommende stikker av. Det er ikke uvanlig at medlemmene ikke har innsyn i lederskapets økonomiske disposisjoner, regnskap og budsjett. Heller ikke læresetninger som kan være grundig endret gjennom årene.

 Reaksjoner ved utmelding – som ofte medfører psykiske belastninger: I Norge er det ikke så vanlig at man blir holdt fysisk tilbake, men det eksisterer ofte forordninger for hvordan gjenværende sektmedlemmer skal forholde seg til de frafalne eller avhopperne. Medlemmene kan nektes kontakt med de som har gått ut, og de som har gått ut kan motta krenkende brev eller sårende replikker. Alt dette bidrar til psykiske belastninger.

(Kilde: Arne Tord Sveinalls bok Troende til litt av hvert)" fra

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=286#fakta

Se også http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=sekt&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j

http://www.google.no/search?hl=no&q=%22hva+er+en+sekt%22&meta=lr%3Dlang_no

[Gemini]

" Utskriftstilpasset side.

Artikkel ID : 286

Tidskode : 20010704172624

Sekter: Fanget i Paradiset

Undersøkelse av 43 tidligere bibelskoleelever i Livets Ord

Isolerte samfunn er skadelige

Hva er en sekt?

Religiøse sekter krever store offer. Strenge leveregler, tankekontroll og frykt fører ofte til store psykiske problemer – også etter at man er ute av sektens grep.

- De som forlater en sekt føler seg ofte ensomme og deprimerte. De strever med følelsen av eksistensiell tomhet, og har beslutningsvegring, tvangsmessige grublerier, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Noen forsøker også å ta sitt eget liv.

Det er konklusjonen i Gudrun og Per Swartlings studie av forhenværende medlemmer av Livets Ord i Uppsala i Sverige. Det er ikke gjort noen tilsvarende undersøkelser i Norge.

Den svenske studien omfatter intervju med 43 forhenværende bibelskoleelever, nesten alle under 25 år. Resultatene av undersøkelsen er oppsiktsvekkende. Av de spurte svarte nesten alle at de hadde fått symptomer på angst, hatt søvnvansker, mareritt og skyldfølelse etter at de sluttet på bibelskolen. I tillegg slet over halvparten med selvmordstanker, og ti av dem hadde gjort ett eller flere selvmordsforsøk. Vanlige problemer var også redsel for å miste forstanden, identitetstap og problemer i forhold til det annet kjønn. Ingen av dem hadde hatt slike symptomer før de fikk kontakt med sekten. Elleve av de spurte måtte ha psykiatrisk behandling etter bibelskolen.

Vil forandre verden

- Noe av forklaringen skyldes nok at Livets Ord i Uppsala på den tiden var veldig fokusert på djevelen og demonutdriving. Så jeg tror ikke at like mange sliter så mye i dag. Det er likevel påtagelig mange sektmedlemmer og avhoppere som får psykiske problemer, sier Gudrun Swartling. Hun får støtte av amerikanske forskere. En undersøkelse av en gruppe tidligere medlemmer av Moon-bevegelsen i USA, viste at nesten halvparten hadde svært alvorlige psykiske problemer. 24 prosent av medlemmene hadde søkt profesjonell hjelp, og 3 prosent var blitt innlagt på psykiatrisk sykehus etter at de forlot sekten.

- Jeg har sett det samme i enkelte politiske og ideologiske organisasjoner. Blant annet i nynazistiske bevegelser med sterke, karismatiske ledere som har store idealer om å forandre verden, finner man den samme atferds- og tankekontrollen som i religiøse sekter, sier Swartling.

Tankekontroll i Jehovas Vitner

For femten år siden brøt Joseph Wilting (69) og hans familie ut av Jehovas Vitner – etter nesten 40 år i organisasjonen Vakttårnet.

- Vi har mistet så mye av livet vårt til en ukjærlig og autoritær organisasjon. Det er en smerte vi må leve med resten av livet, forteller han.

Joseph Wilting er født og oppvokst i Nederland, men flyttet til Norge på begynnelsen av 50-tallet. Han ble med i Jehovas Vitner i 1949, 17 år gammel.

- Hvorfor oppdaget vi det ikke før, hvorfor tok det nesten 40 år før vi brøt ut? Spør Wilting. Og forsøker å svare. Det er ikke lett.

- I Jehovas Vitner blir man utsatt for en indoktrinering som det er vanskelig å avsløre. De mener at de er Guds utvalgte folk, og de som ikke er med i «Guds Organisasjon», vil dø når dommens dag (Harmageddon ) kommer. Medlemmene er de eneste som vil overleve, og komme til den nye verden. Resten av jordens befolkning vil dø. I mange år av mitt liv har jeg vært redd for å ikke overleve Harmageddonslaget fordi jeg ikke var aktiv nok, og ikke god nok for Jehova, forteller Wilting.

Armageddonslaget

1975 skulle bli et viktig år for Jehovas Vitner. Da skulle, i følge profetien, Harmageddonslaget stå. Mange solgte husene sine, sa opp jobbene og ga fra seg familiebedriftene for å være klare for den nye verden. Men ingenting skjedde.

- Da profetien ikke gikk i oppfyllelse, begynte jeg for første gang å tvile. Men enhver spire av tvil ble slått hardt ned på, forteller Wilting, som på den tiden var forstander i menigheten.

Men etter som tvilen ble sterkere, ble det stadig vanskeligere for Wilting, som menighetens eldste, å stå på talerstolen og ramse opp Vakttårnets mange «Du må! Du bør!». Han orket ikke å leve som en hykler, og hver dag gå fra hus til hus og fortelle om «det åndelige paradis» Jehovas Vitner hevder at de lever i. Fordi han ikke lenger trodde at det var sant.

- Min ufrihet, fornektelsen av mine følelser og mitt egentlige jeg, gjorde meg til et fysisk og psykisk vrak. Hver eneste dag tenkte jeg på å ta mitt eget liv.

60 til 80 timers arbeidsuker, mye stress og lite søvn gjorde ikke situasjonen bedre. Men det var den manglende medfølelsen og beskjeden om at «du må bare bli enda ivrigere i tjenesten for Jehova. Det er du som ikke duger» som førte til det endelige sammenbruddet.

Vakttårnet hadde på den tiden forbud mot psykologisk hjelp og terapi. Til tross for dette, søkte Wilting til slutt hjelp, og ble innlagt på Skien psykiatriske sykehus. Det reddet livet hans.

- Det ble min befrielse, forteller han.

Anger og depresjon

Månedene han tilbrakte på sykehuset ga ham et pusterom fra organisasjonen, Vakttårnets litteratur og alle møtene. For første gang fikk han tid og ro til å tenke selv.

- Jeg traff også andre kristne mennesker utenfor organisasjonen. Og de var ikke onde og fiender av sannheten, slik Vakttårnet fremstiller dem. Det var snille, gode mennesker som fikk meg til å se at det var et håp utenfor.

Noen år senere meldte han seg endelig ut av Jehovas Vitner. Samtidig med gleden over å være fri, kom også følelsen av anger, frustrasjon og depresjon.

- Det gikk opp for meg at jeg hadde kastet bort så mange år av livet på en løgn, og at jeg ikke kunne gjøre om igjen alt jeg hadde påført familien ved å være et aktivt vitne. Denne grublingen og skyldfølelsen førte meg inn i en ny, tung depresjon, forteller Wilting.

Trenger å bli trodd

Etter mange års erfaring med folk som har brutt ut av forskjellige karismatiske bevegelser og sekter, skrev Arne Tord Sveinall i fjor boken Troende til litt av hvert. En bok om religiøs sekterisme og sjelesorg.

På institutt for sjelesorg ved Modum Bad tar Arne Tord Sveinall imot de som har behov for å snakke. Enten de er medlemmer av en sekt og ønsker å bryte ut, eller allerede har brutt ut og sliter psykisk med å finne en ny plattform i livet.

- Jeg holder en lav profil når folk spør meg om råd. De må bestemme selv. Men jeg kan forsøke å klargjøre hvilke valg de har. Ofte kommer de fra et miljø hvor alle valgene ble tatt for dem, og mange har vanskelig for å bestemme seg - fra hva de skal tenke, til hva de skal ha til middag, forteller Sveinall.

De trenger først og fremst å bli trodd. At det de opplevde i sekten er sant. Mange er vant til å si og gjøre det guruen eller de eldste i trossamfunnet forventer av dem. Å tvile betyr at man gjør opprør mot sekten, og mot Gud.

- Det handler om å spille et spill. Ærlighet er underordnet, og tvil og selvstendige vurderinger er det ikke rom for i lukkede sekter. Mange er totalt psykisk utslitt når de kommer hit.

Sårbare faser

- Nær sagt hvem som helst kan bli offer for en sekt, mener Sveinall. Men han understreker at mennesker i sårbare faser av livet, er mer mottagelige. Særlig unge mennesker som nettopp har flyttet hjemmefra, ferske studenter i ny by, og de som nettopp har opplevd en skilsmisse eller et dødsfall.

- Også pensjonister som føler seg friske, men ikke har noe å fordrive tiden med, kan la seg lede av «noen som har bruk for meg», forteller Sveinall.

Fellestrekk er at alle er søkende mennesker med behov for kjærlighet og lengsel etter autoritet.

- Mange av de flotteste ungdommene jeg har møtt, har vært medlemmer av slike sekter. De ønsket at livet deres skulle ha mening. Sveinall understreker at ikke alle som er medlemmer av sekt, lider.

- For mange er det greit at andre tar valg for dem, men det er en stor fare for at man får problemer hvis man begynner å tvile eller ønsker å ta selvstendige valg.

Fanget av systemet

Anne-Margrethe Hovet (41) var i mange år medlem av Scientologikirken. I dag, ni år etter at hun ble ekskludert, tar hun sterkt avstand fra alle sekter og systemer som hindrer mennesker i å tenke fritt.

- De er preget av tvang og ufrihet, og man blir ikke et lykkelig menneske av å ikke få være et selvstendig individ, mener hun. Hovet var 19 år og nyinnflyttet til Oslo, da hun første gang kom i kontakt med Scientologi. Hun ble tiltrukket av filosofien og vennligheten hun møtte i menigheten. Men etter hvert som de dyre og omfattende studiene tok all hennes tid og krefter, begynte hun å føle seg fanget. Egne meninger og holdninger ble oppfattet som en trussel mot systemet.

Hovet slet med store indre konflikter: Mister jeg meg selv hvis jeg forlater scientologien, eller finner jeg tilbake til meg selv?

Det var en prest som til slutt ble redningen.

- Hvis ikke han hadde dratt i andre enden, og argumentert mot scientologene, hadde jeg ikke klart det. Systemet fanger deg, manipulerer deg og fratar deg evnen og muligheten til å tenke som et selvstendig menneske.

Da hun sluttet å innfinne seg i systemet, og begynte å argumentere for sine egne synspunkter, fikk hun merkelappen «potensiell bråkmaker». Etter noen år med grublerier, ble hun i1992 ekskludert.

- Jeg ønsket å bli et fritt menneske. Men til hva? I Scientologikirken blir man ikke fri, man blir et produkt av deres lære, mener Anne-Margrethe Hovet.

Lever et akvarieliv

Arne Tord Sveinall understreker at det er ganske vanlig å få psykiske reaksjoner etter å ha brutt ut av en sekt. Hva slags problemer man får, varierer veldig. For noen er det en overgangsfase, mens andre trenger langvarig hjelp og terapi.

De fleste sliter med ensomhet, skam og skyld. For sin egen del, men også for de andre i familien, for eksempel barn, som har måttet innordne seg strenge regler mot barne-TV, bursdagsselskaper og andre sosiale aktiviteter.

«Det verste for meg er for så vidt ikke de årene av mitt liv som jeg har brukt på denne bevegelsen, og de pengene jeg har forspilt, men det er tanken på mine egne barn, at jeg trakk dem med på timelange møter på kveldene og i helgene, at de ikke fikk lov til å være med i fotballaget og at de måtte lure seg til å se tv. De levde sine barneår på mine premisser. Jeg bærer på en skyld som jeg ikke kommer unna…» (Sitat fra boken)

Sveinall kaller det et «akvarieliv». Livet leves i et lukket samfunn med egne normer, språk og regler, og innenfor strenge rammer. Når man melder seg ut eller blir utstøtt, må man begynne å tenke helt annerledes. Og det er ingen spøk når man har levd på andres premisser i mange år. Det kan være så tøft, at noen velger å melde seg inn igjen etter en tid.

Forkynn eller dø!

I mange år etter at de brøt ut av Jehovas Vitner, slet familien Wilting med psykiske problemer. Både kona og den ene sønnen har slitt med post-traumatisk stressyndrom. Wiltings eldste datter Ingrid begynte allerede i tenårene å tvile på Vakttårnets lære, men ønsket likevel å etterkomme de høye forventningene og yte maksimalt for menigheten. Hun forsøkte, men greide det ikke, og utviklet etter hvert en alvorlig spiseforstyrrelse.

- Ved hjelp av Våkttårnets litteratur hadde vi fra barna var helt små undervist dem i deres lære. Og i barnebøkene går det tydelig fram at selv barn og unge som ikke går på hus-til-hus besøk, vil dø i Harmageddon. Selv i pekebøker beregnet på de aller minste er budskapet det samme: Forkynn eller dø! En brutal barneoppdragelse, mener Wilting i dag.

Etter hvert som tvilen ble sterkere råket Ingrid uklar med menigheten, og trakk seg frivillig ut. Da var hun 23 år.

- Utstøtte skal hates og forakten skal vises. Etter hvert ble ensomheten uutholdelig for henne, og hun bestemte seg for å besøke et kretsstevne der hun visste at familien og vennene hennes var. Men det ble en sjokkartet opplevelse; ingen hilste, ingen snakket til henne – for dem eksisterte hun ikke lenger.

Etter dette gjorde hun tre selvmordsforsøk i løpet av en kort periode.

Sunn - usunn

I sitt arbeide tar ikke Sveinall stilling til om en sekt er sann eller usann, men jobber ut fra aksen sunt – usunt.

- Når kravene blir større enn man kan makte, og man sliter for å oppfylle sine plikter over lang tid, kan belastningen bli for stor. Et sammenbrudd er en ikke uvanlig følge av det.

I mange sekter står ikke oppgavene som skal løses i forhold til hvor mye kroppen og psyken tåler, forklarer Sveinall.

Eksisterer ikke lenger

Joseph Wilting, kona Jellie og deres fire barn eksisterer ikke lenger for de gjenværende i Jehovas Vitner. Over 50 familiemedlemmer er fortsatt i menigheten, og de har ikke hatt kontakt med noen av dem i alle disse årene. Heller ikke da nære familiemedlemmer døde, fikk familien Wilting beskjed.

- Det var grusomt for oss. Særlig gjelder det min kones familie, som vi hadde et svært godt forhold til. Etter at vi forlot Vitnene sendte vi brev til dem og forklarte hvorfor vi måtte bryte ut. De fleste svarte ikke engang.

For ti år siden startet han stiftelsen Liv i Frihet – et varsku om autoritære sekter. Og i 1992 skrev han den kritiske boken Riket som ikke kom. Nå er han igjen aktuell med en ny bok om karismatiske sekter og bevegelser. Herre, hvem skal jeg gå til? kom på tysk i mars, og blir i disse dager utgitt på norsk.

- Jeg ville vært en hykler hvis jeg ikke fortalte om mine dyrekjøpte erfaringer i Jehovas Vitner. Den autoritære strukturen, stadige forandringer i læresetningene, og den harde, nådeløse holdningen over for andre mennesker, fører til psykiske problemer, understreker Joseph Wilting.

Dette er Gudrun og Per Swartlings undersøkelse (Fra Lækartidningen 24/1991):

Av 43 tidligere bibelskoleelever i Livets Ord, Uppsala hadde

93 prosent angst, spesielt panikkangst

86 prosent mareritt og søvnvansker

77 prosent frykt for å miste forstanden

88 prosent tomhetsfølelse

75 prosent konsentrasjonsvansker

60 prosent følelse av identitetstap

91 prosent problemer med å takle følelser

74 prosent problemer med å ta beslutninger

93 prosent skyldfølelse

72 prosent problemer med sosiale kontakter

63 prosent psykosomatiske symptomer

63 prosent selvmordstanker

23 prosent selvmordsforsøk

47 prosent psykoselignende symptomer

De spurte hadde ikke disse symptomene før de begynte som bibelskoleelever i Livets Ord.

Tekst: Hanne Askbo

GO ON –prosjektet:

Isolerte samfunn er skadelige

- Å vokse opp i et isolert samfunn hvor ingen kan kikke inn, er skadelige for barn, slår Turid Berger fast. Hun er leder i GoOn, et rettighetsprosjekt for ungdommer som har brutt ut av religiøse sekter.

Redd Barna-Prosjektet Go On ble i fjor startet av en gruppe ungdommer som nettopp hadde brutt ut av den religiøse sekten Children of God/Familien. Etter å ha levd hele livet i et lukket samfunn, opplevde de at det var vanskelig å finne seg til rette i storsamfunnet.

- De tenker helt annerledes enn andre ungdommer. De er født inn i en veldig lukket sekt, og har sin verdensforståelse derfra, forteller Turid Berger.

- Ungdommene har levd så isolert, at de har gått glipp av mye grunnleggende samfunnskunnskap som vi andre tar for gitt. Blant annet hvilke rettigheter de har i forhold til arbeid, utdanning, trygder og helse. GoOn skal være en veiviser i virvaret av lover og regler i det norske samfunnet. Forklarer hun.

Må tenke annerledes

- Prosjektet gjelder ikke bare avhoppere fra Familien. Også andre ungdommer som har brutt ut av lukkede sekter er representert. Berger har blant annet vært i kontakt med tidligere medlemmer av Jehovas Vitner, Scientologi, Smiths venner, Livets Ord og satanistiske miljøer. Medlemmene i Familien har reist verden rundt og misjonert, og bodd få år på hvert sted. Til tross for forskjellene, skiller de seg ikke veldig ut fra norske sektbarn.

- Nesten alle barn som har vokst opp i et isolert samfunn med en streng og fordømmende Gud, sliter med det samme, forklarer hun. Mange av dem har også opplevd harde avstraffelser, for eksempel blitt slått eller fått taleforbud i ukevis.

- Identitetskriser, forvirring og sinne, er vanlige etterreaksjoner. Men det verste er likevel at de må snu opp-ned på sitt syn på verden. De må rett og slett tenke annerledes enn de er oppdratt til.

GoOn-prosjektet jobber målrettet mot å skaffe sektavhopperne en utdanning. Det er et vanskelig arbeid.

- De bruker så mye energi på å være en alminnelig ungdom i et alminnelig samfunn. I tillegg sitter det så mange negative holdninger til skole og utdanning i ryggmargen deres, at det er vanskelig å motivere til skolegang. Mange sekter er aktivt motstandere av utdanning, og det preger selvfølgelig barna.

Snakke om Gudstro

Turid Berger får stadig telefoner fra tidligere sektmedlemmer som sliter psykisk. De har ingen steder å gå med sine problemer.

- Jeg har ikke snakket med noen som har gode erfaringer fra profesjonell terapi. De møter psykiatere og psykologer som ikke har nok kunnskap om sektproblematikk, og som ikke klarer å sette seg inn i deres religiøse konflikter. Hun er overrasket over hvor liten interesse det er for sektavhopperes psykiske helse blant fagfolk.

Psykiater Einar Rognstad er blant de få som har erfaring med avhoppere. Han har i mange år hatt tidligere sektmedlemmer i terapi. De fleste går i individualterapi over 2-3 år for å bearbeide angst og depresjoner, - og rusmisbruk som følge av det.

- Lukkede samfunn skaper usunne miljøer og psykiske problemer, sier Rognstad, og eksemplifiserer: For mange år siden slet mange av medlemmene i en lukket sekt her i Tønsberg med store psykiske problemer. De siste årene har trossamfunnet åpnet seg mer, og medlemmene har nå færre psykiske problemer.

Rognstad har selv en kristen tro, og kan en god del om de forskjellige sektenes teologi. Særlig det siste mener han er viktig i behandlingen av avhoppere.

- For å forstå hva de har opplevd, og hvilke religiøse problemstillinger de står over for, må man ha kunnskap om det religiøse landskapet. For mange avhoppere er det viktig å snakke om gudstroen sin, mener Einar Rognstad.

Fakta: GoOn-prosjektet

- Et prosjekt i regi av Redd Barna som skal hjelpe ungdom som har brutt ut av religiøse sekter til å få rettighetene sine når det gjelder arbeid, økonomi, utdanning, helse og bolig. Prosjektet arrangerer kurs, møter og sosiale aktiviteter, og drives etter de behov brukerne har. Gruppen består nå av 15 ungdommer mellom 18 og 25 år fra forskjellige religiøse sekter.

GoOn er et pilotprosjekt som varer ut 2001. Da skal arbeidet evalueres.

Henvendelser til prosjektet: Turid Berger, Østkanten kontorfellesskap, Sverresgt. 4, 0652 Oslo. Tlf: 22 19 74 16 E-post: [email protected]

Hva er en sekt?

En sekt oppfyller disse kriteriene:

 Som regel en religiøs minoritet. Alt fra 20 til 15000 medlemmer, felles for dem alle er at de har utgått fra et større religiøst miljø. En sekt ledes av en autoritær person eller gruppe, som ofte har karismatisk utstråling.

 Sterkt konformitetspress: Det er lite rom for avvikende meninger eller atferd. Tvil aksepteres ikke, bortsett fra tvil om seg selv. Hvis man presenteres sin tvil, blir det rapportert til overordnede, og man blir kalt inn på teppet.

 Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie blir holdt: Den religiøse autoriteten i sekten vurderer når medlemmet er modent for hele sannheten. Som regel skjer det når det rekrutterte medlemmet er så psykisk låst i systemet at det ikke er sannsynlig at vedkommende stikker av. Det er ikke uvanlig at medlemmene ikke har innsyn i lederskapets økonomiske disposisjoner, regnskap og budsjett. Heller ikke læresetninger som kan være grundig endret gjennom årene.

 Reaksjoner ved utmelding – som ofte medfører psykiske belastninger: I Norge er det ikke så vanlig at man blir holdt fysisk tilbake, men det eksisterer ofte forordninger for hvordan gjenværende sektmedlemmer skal forholde seg til de frafalne eller avhopperne. Medlemmene kan nektes kontakt med de som har gått ut, og de som har gått ut kan motta krenkende brev eller sårende replikker. Alt dette bidrar til psykiske belastninger.

(Kilde: Arne Tord Sveinalls bok Troende til litt av hvert)" fra

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=286#fakta

Se også http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=sekt&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j

http://www.google.no/search?hl=no&q=%22hva+er+en+sekt%22&meta=lr%3Dlang_no

Det var bare denne biten som skulle klippes og limes inn her:

"Hva er en sekt?

En sekt oppfyller disse kriteriene:  Som regel en religiøs minoritet. Alt fra 20 til 15000 medlemmer, felles for dem alle er at de har utgått fra et større religiøst miljø. En sekt ledes av en autoritær person eller gruppe, som ofte har karismatisk utstråling.  Sterkt konformitetspress: Det er lite rom for avvikende meninger eller atferd. Tvil aksepteres ikke, bortsett fra tvil om seg selv. Hvis man presenteres sin tvil, blir det rapportert til overordnede, og man blir kalt inn på teppet.  Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie blir holdt: Den religiøse autoriteten i sekten vurderer når medlemmet er modent for hele sannheten. Som regel skjer det når det rekrutterte medlemmet er så psykisk låst i systemet at det ikke er sannsynlig at vedkommende stikker av. Det er ikke uvanlig at medlemmene ikke har innsyn i lederskapets økonomiske disposisjoner, regnskap og budsjett. Heller ikke læresetninger som kan være grundig endret gjennom årene.  Reaksjoner ved utmelding – som ofte medfører psykiske belastninger: I Norge er det ikke så vanlig at man blir holdt fysisk tilbake, men det eksisterer ofte forordninger for hvordan gjenværende sektmedlemmer skal forholde seg til de frafalne eller avhopperne. Medlemmene kan nektes kontakt med de som har gått ut, og de som har gått ut kan motta krenkende brev eller sårende replikker. Alt dette bidrar til psykiske belastninger. (Kilde: Arne Tord Sveinalls bok Troende til litt av hvert)"

[org]

Det var bare denne biten som skulle klippes og limes inn her:

"Hva er en sekt?

En sekt oppfyller disse kriteriene:  Som regel en religiøs minoritet. Alt fra 20 til 15000 medlemmer, felles for dem alle er at de har utgått fra et større religiøst miljø. En sekt ledes av en autoritær person eller gruppe, som ofte har karismatisk utstråling.  Sterkt konformitetspress: Det er lite rom for avvikende meninger eller atferd. Tvil aksepteres ikke, bortsett fra tvil om seg selv. Hvis man presenteres sin tvil, blir det rapportert til overordnede, og man blir kalt inn på teppet.  Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie blir holdt: Den religiøse autoriteten i sekten vurderer når medlemmet er modent for hele sannheten. Som regel skjer det når det rekrutterte medlemmet er så psykisk låst i systemet at det ikke er sannsynlig at vedkommende stikker av. Det er ikke uvanlig at medlemmene ikke har innsyn i lederskapets økonomiske disposisjoner, regnskap og budsjett. Heller ikke læresetninger som kan være grundig endret gjennom årene.  Reaksjoner ved utmelding – som ofte medfører psykiske belastninger: I Norge er det ikke så vanlig at man blir holdt fysisk tilbake, men det eksisterer ofte forordninger for hvordan gjenværende sektmedlemmer skal forholde seg til de frafalne eller avhopperne. Medlemmene kan nektes kontakt med de som har gått ut, og de som har gått ut kan motta krenkende brev eller sårende replikker. Alt dette bidrar til psykiske belastninger. (Kilde: Arne Tord Sveinalls bok Troende til litt av hvert)"

Gjør ikke noe, hele artikkelen var interessant! *S*

[Gemini]

Gjør ikke noe, hele artikkelen var interessant! *S*

Mulig det, men jeg har ikke for vane å lime inn så lange artikler, men heller legge inn linken til original-artikkelen. Det ser gjerne bedre ut... :-)

[Gjest tjohooo]

Sekt er en spinoff fra en vanlig menighet.

[nomen_necio]

Artikkelen til Gemini er grei nok. Man bør vel ta med at sekter defineres nokså ulikt avhengig av hvem som skriver definisjonen.

Vanligvis tillegges ordet sekt noe negativt (ikke alltid) og blir av ulike lands myndigheter behandlet nokså ulikt. I Norge respekteres religionsfriheten også for disse ut fra Grunnloven.

Pussig nok har flere vest-europeiske land som f.eks. Belgia, Tyskland og Frankrike hardhendt behandling av sekter. Det gjør egentlig innsynet i livet innenfor sektene vanskelig, konflikter mellom myndigheter og sekter skjerpes.

Sannsynligvis bidrar det til at disse blir enda mer sosialt isolert og folk innenfor sektene får det enda venskeligere. En stor del av problemet, spesiellt i Belgia, er at man anvender sektdefinisjonen omtrent på alt som finnes av menigheter utenfor det største trossamfunnet. Her hjemme ville vi tatt de fleste for vanlige frimenigheter.

I USA er der en meget fredelig og undelig sekt kallt Amish People. De lever nokså rart, men er ikke til plage for omgivelsene. Likevel er behandlingen de får fra amerikanere flest ofte aggressiv, nedlatende og av og til fientlig. Ingen er tjent med en slik omgangsform.

Her hjemme blir ofte Jehovas Vitner kritisert.(Etter min mening vanligvis med rette. Liker ikke det de står for.) Men jeg tror ikke at de blir møtt av folk flest på en god måte, dessverre. Og så bidrar man bare til forsterkning av sektvesenet enda hensikten var det motsatte.