Eg er skikkelig irritert på behandlaren min!

[carolina]

Hei heile sf gjengen

Var sjå psykatrisk sjukepleier, og det er alltid det samme spm. Kva er det som gjør at du kaster opp, og når eg svare at eg vet ikkje, (noko eg ikkje gjør), så er det, : noko må det vera siden du ikkje vil beholda den "gode"(ho brukte ordet gode) maten. Herregud eg føler meg jo verre når eg går der ifra ein når eg kommer. Har lyst å slutta heile behandlingen, liker ho ikkje har berre vært 3 gonger så eg kan prøva litt til, men så nå sa ho til meg at hu vil øka behandlingen frå 2 ganger i mnd til 4. Så kossen skal eg då greie å bytta, ja ja kanskje eg liker ho betre etter kvart.( men eg lika psykologen eg hadde mykje betre, kanskje eg bare må slutta å sammenligna dei) Men eg trudde då iallefall, at ein behandler vet litt meir om kor grensa går når det gjeld sf. Gret nok dei kan spør, men når du nærmast talt for slengt i tryne, kvifor et du når du bare kaster opp, så blir eg rett og slett forbanna. (den linja var litt på spissen, men det var så å si sånn det vart sagt, 2 gonger i løpet av samtalen)

Måtte bare få ut litt sinne her, ja ja får gå på trening det pleier alltid å hjelpa.

Irriterte klemmer frå Carolina

[Silja]

Hei

Jeg gikk også til en behandler som jeg ikke likte, og følte at jeg ble bare verre av å gå til. Alle sa at jeg måtte bare være tålmodig, så kom det til å gå bedre etter hvert. Men erfaringa mi var at jeg bare syntes det ble verre og verre, og jeg begynte bare å irritere meg mer og mer over han. Dessuten mista jeg mer og mer motivasjon, fordi jeg ble så skuffa over at timene hos han ikke hjalp noen ting.

Til slutt sa jeg bare til han at jeg ville slutte, og spurte om han kunne finne en ny behandler til meg. Og til neste time så hadde han snakka med de andre på poliklinikken og funnet en annen som kunne ta i mot meg. Hos hu funker det mye bedre, og jeg er bare kjempeglad for at jeg ba om å få bytte. Så hvis du føler at det absolutt ikke kommer til å bli no bedre å gå til hu dama, så anbefaler jeg deg å ta det opp med henner. Det er kanskje litt ekkelt der og da, men det er vel bedre enn at du går og irriterer deg hele tiden.

Vennlig hilsen

[Gjest kloa]

Da jeg tok det første skrittet mot å komme ut av spiseforstyrrelsen, opplevde jeg noe av det samme som deg.

Jeg hadde hatt både anoreksi, tvangsspising og bulimi i en evig runddans i flere år. I denne perioden hadde jeg tvangsspising.

Det skar seg med en gang. Ved første time kom jeg for sent fordi jeg hadde gått feil. Da jeg kom, var psykologen temmelig irritert, men vi brukte det som var igjen av timen.

Førsteinntrykket var ikke bra. Hun (psykologen) var tynn, pen og oppsminket. Jeg kom der med verdens dårligste selvtillit, og hadde nettopp lagt på meg mange kilo.

Jeg merket raskt at hun ikke hadde greie på spiseforstyrrelser.

Jeg trodde jeg kunne snakke om det jeg følte for. Men hun viste tydelig at mye av det jeg sa var uinteressant. I tillegg skrev hun hele tiden. Jeg følte meg som et tilfelle, og ikke som et menneske.

Jeg fortalte henne om viljestyrken min. Jeg kunne ha en enorm viljestyrke, bare jeg kom i gang med noe. Da presterte hun å si:"Kan du ikke bare overføre noe av viljestyrken til maten?"

Dette hadde hun aldri sagt om hun hadde hatt peiling på spiseforstyrrelser. Jeg visste veldig godt hva det ville si å ha viljestyrke i forhold til maten. Jeg hadde tross alt hatt anoreksi tidligere..Det var jo viljestyrken som var problemet. Enten masse mat, eller ingenting.

Etter timene hos henne, var selvtilliten min alltid et hakk dårligere. Jeg bestemte meg for at jeg skulle vise henne at jeg kunne ha viljestyrke i forhold til maten. Jeg skulle gå ned i vekt så hun kunne se det. Istedet skjedde det motsatte. Istedet for ingenting mat, ble tvangsspisingen mye verre. I løpet av de ca. 2 månedene jeg ble "behandlet" hos henne, la jeg på meg 8 kg..

Siste gangen jeg var hos henne, ble jeg virkelig møtt av et surt tryne. Hun påstod at jeg kom en time for sent. Heldigvis hadde jeg med timekortet som bevis på at jeg hadde rett. Likevel unnskyldte hun seg ikke, og fikk alt til å virke som om det var min feil. Hun hadde sagt at det var 0930, påstod hun, og da burde jeg forstått det, selv om hun skrev 1030 på timekortet..Jeg skjønner ikke hvordan kunne huske at hun hadde sagt det en uke før.. Jeg, som hadde selvtillit på bunnivå, tok til meg hele skylden.

Den dagen sa hun at det ikke var noe vits i mer behandling hos henne. Hun sa grunnen var at jeg snart skulle flytte.

Men da var det enda nesten 2 måneder til jeg skulle flytte..

Dette er noen år siden nå, og nå har jeg heldigvis fått behandling som virker. Jeg har også fått personer rundt meg som har hjulpet meg masse. Så nå er jeg tilnærmet frisk.

Men erfaringen med psyko"logen" skulle jeg gjerne vært foruten.

Mitt råd til deg er å bytte psykolog. Be om å få en som kan behandle spiseforstyrrelser!

Lykke til!

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Carolina ! Det er lov å være irritert på behandlern og det kan også være at behandlern stiller deg "provoserende spørsmål" for å se hvordan du reagerer på de- kanskje for å bli bedre kjent med deg ? Det er alltid vanskelig å vurdere hvor god eller dårlig en terapeut er.', i alle fall i startfasen. Jeg anbefaler deg å la dere begge få litt tid sammen. Dersom du etterhvert opplever at vedkommende ikke passer for deg vil jeg råde deg til å ta det opp med henne. Dette kan igjen være grunnlag for videre sammarbeid, finne ut av hva det er som gjør at du ikke trives i timene hennes, har terapeuten de samme følelsene som du har ? Alle har rett til å bytte terapeut, men jeg råder deg til å prøve ut litt til..., lykke til !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege