countrymusikk og idol

[Gjest vioola]

Hvorfor sier så mange at de hater country. At det er såå utrolig harry og elendig musikk etc.. En har sagt at countrymusikk er 3 akkorder og sannheten .

Tror mange rett og slettes ikke har hørt bra country og avviser det fordi de er redde for å bli stigmatisert

( og coboylaila gjør jo ikke akkurat ting bedre da)

[Gjest]

Det er masse bra country!

Johnny Cash er jo eneren, men ellers: Waylon Jennings, Travis Tritt, Willie Nelson, Tracy Byrd osv har _masse_ bra musikk!

[Gjest vioola]

Det er masse bra country!

Johnny Cash er jo eneren, men ellers: Waylon Jennings, Travis Tritt, Willie Nelson, Tracy Byrd osv har _masse_ bra musikk!

helt enig.

alle de du nevnte er kjempegode.

liker en som heter toby keith og jeg da.

travis tritt synger så utrolig mange triste sanger da. : the wiskey aint working anymore , sometimes she forgets. tror han må ha vært alkoholiker eller noe sånt jeg.

[Gjest printa]

Helt enig,-)

At noen ikke liker country kan kanskje ha noe med alder å gjøre også. Før likte ikke jeg country heller, fordi det rett og slett ikke var kult.

Men det var før jeg hørte Alan Jackson og Gart Brooks i en alder av 30.

[Gjest mij]

hvor ble det av "og idol"? :-)

[Mr Kahn]

Jeg har alltid ment at det er en del misforståelser ute og går når det gjelder denne sjangeren.

Det er forskjell på country og køntri, for å ta den største misforståelsen.

Innenfor country er det også mange "nisjer", root, honkytonk, bluegrass etc., mens begrepet køntri dekker i hovedsak alt som ikke er vaske-ekte USA. Køntri er for meg Bjøro Håland, Hellbillies, kåbbåi-Laila osv.

Av country i tradisjonell forstand foretrekker jeg gitaristene, først og fremst Chet Atkins, dernest Albert Lee, Jerry Reed, Jerry Donahue (testet Telecasteren hans, råbra!), Brent Mason, avdøde Don Rich og den australske outsideren Tommy Emmanuell. Sistnevnte er et virtuos av de sjeldne. En kvinnelig gitarist ved navn Muriel Anderson bør nevnes for seg selv, lytt til hennes versjon av "Nola", jeg garanterer at du må hente haka nede ved bukselinningen etterpå.

Når jeg først er inne på gitarister, John Williams klassiske stil er balsam for sjelen, og når han fyrer av the Entertainer fra filmen Stikket, da parkerer han enhver fingerplukker, uansett sjanger.

Og dermed gikk jo jeg av sporet og drømte meg bort...

*koper og piller nese*

[Champagne]

Jeg har alltid ment at det er en del misforståelser ute og går når det gjelder denne sjangeren.

Det er forskjell på country og køntri, for å ta den største misforståelsen.

Innenfor country er det også mange "nisjer", root, honkytonk, bluegrass etc., mens begrepet køntri dekker i hovedsak alt som ikke er vaske-ekte USA. Køntri er for meg Bjøro Håland, Hellbillies, kåbbåi-Laila osv.

Av country i tradisjonell forstand foretrekker jeg gitaristene, først og fremst Chet Atkins, dernest Albert Lee, Jerry Reed, Jerry Donahue (testet Telecasteren hans, råbra!), Brent Mason, avdøde Don Rich og den australske outsideren Tommy Emmanuell. Sistnevnte er et virtuos av de sjeldne. En kvinnelig gitarist ved navn Muriel Anderson bør nevnes for seg selv, lytt til hennes versjon av "Nola", jeg garanterer at du må hente haka nede ved bukselinningen etterpå.

Når jeg først er inne på gitarister, John Williams klassiske stil er balsam for sjelen, og når han fyrer av the Entertainer fra filmen Stikket, da parkerer han enhver fingerplukker, uansett sjanger.

Og dermed gikk jo jeg av sporet og drømte meg bort...

*koper og piller nese*

Hank Williams er bra!

Og Jim Reeves var en drøm av en sanger, og Hank Snow..

Dolly Parton er litt mer pop-country, men har også veldig mye bra.

Garth Brooks har veldig mye fine sanger, men der er det også pop-blanda.

[Mr Kahn]

Hank Williams er bra!

Og Jim Reeves var en drøm av en sanger, og Hank Snow..

Dolly Parton er litt mer pop-country, men har også veldig mye bra.

Garth Brooks har veldig mye fine sanger, men der er det også pop-blanda.

Dolly introduserte selvironi og image i countryen, og var vel kanskje den som gjorde størst suksess med sin pop-country crossover. Husker godt mange av hennes samtidige, Connie Smith f. eks., sang som en engel, men forsvant inn i glemselen etter noen få hits.

Jim Reeves fremsto som Stemmen i Nashville, men spør Charley (Charlie) Pride, en av de svært få fargede country-artistene i Nashville, hvordan han var. Chet Atkins ville ikke engang snakke om ham da Western Lønn Arnesen intervjuet ham for noen år siden. På forespørsel etterpå svarte Chet: "he was a rasist bastard"! Utbruddet var begrunnet i Reeves' apartheid-attitude overfor Pride, som Chet hadde sett seg lei på. (Inside info, I'm "well connected")

[Champagne]

Dolly introduserte selvironi og image i countryen, og var vel kanskje den som gjorde størst suksess med sin pop-country crossover. Husker godt mange av hennes samtidige, Connie Smith f. eks., sang som en engel, men forsvant inn i glemselen etter noen få hits.

Jim Reeves fremsto som Stemmen i Nashville, men spør Charley (Charlie) Pride, en av de svært få fargede country-artistene i Nashville, hvordan han var. Chet Atkins ville ikke engang snakke om ham da Western Lønn Arnesen intervjuet ham for noen år siden. På forespørsel etterpå svarte Chet: "he was a rasist bastard"! Utbruddet var begrunnet i Reeves' apartheid-attitude overfor Pride, som Chet hadde sett seg lei på. (Inside info, I'm "well connected")

En veldig nær slektning av meg opptrådte med Jimmern i Njårdhallen.

Slektningen var helt nesegrus i sin beundring, men det ble vel ikke tid til å ta opp raseproblematikken der heller da

[flisa]

En veldig nær slektning av meg opptrådte med Jimmern i Njårdhallen.

Slektningen var helt nesegrus i sin beundring, men det ble vel ikke tid til å ta opp raseproblematikken der heller da

Gubben var der han

[Mr Kahn]

En veldig nær slektning av meg opptrådte med Jimmern i Njårdhallen.

Slektningen var helt nesegrus i sin beundring, men det ble vel ikke tid til å ta opp raseproblematikken der heller da

Sier du det? Jeg var også der, 15. april 1964, jeg var også der 20. oktober 1973, men misset Chet i Konserthuset i 1978, da jeg på den tiden bodde i England.

Jeg var heller ikke klar over på det tidspunktet at "Gentleman-Jim" ikke levde opp til tittelen sin. But, who cares?

På den tida spelte vi i shadowband med gitarn nedpå knea og var vel egentlig mest interessert i gitaristen Chet Atkins. Vi blei ikke skuffa. Blei my spinking og sparing for å få kjøpt en Gretsch etter det.

Nå er jeg den stolte eier av en Gibson Country Genleman som Chet faktisk har spilt på. Han lånte den av han jeg kjøpte den av, og spilte på den på en konsert han holdt i Frankrike. Gitaren fikk godt skussmål.

*mimre*

[flisa]

Sier du det? Jeg var også der, 15. april 1964, jeg var også der 20. oktober 1973, men misset Chet i Konserthuset i 1978, da jeg på den tiden bodde i England.

Jeg var heller ikke klar over på det tidspunktet at "Gentleman-Jim" ikke levde opp til tittelen sin. But, who cares?

På den tida spelte vi i shadowband med gitarn nedpå knea og var vel egentlig mest interessert i gitaristen Chet Atkins. Vi blei ikke skuffa. Blei my spinking og sparing for å få kjøpt en Gretsch etter det.

Nå er jeg den stolte eier av en Gibson Country Genleman som Chet faktisk har spilt på. Han lånte den av han jeg kjøpte den av, og spilte på den på en konsert han holdt i Frankrike. Gitaren fikk godt skussmål.

*mimre*

*nyter musikken til gubben også - har cd* :-)

[monass]

Jeg har alltid ment at det er en del misforståelser ute og går når det gjelder denne sjangeren.

Det er forskjell på country og køntri, for å ta den største misforståelsen.

Innenfor country er det også mange "nisjer", root, honkytonk, bluegrass etc., mens begrepet køntri dekker i hovedsak alt som ikke er vaske-ekte USA. Køntri er for meg Bjøro Håland, Hellbillies, kåbbåi-Laila osv.

Av country i tradisjonell forstand foretrekker jeg gitaristene, først og fremst Chet Atkins, dernest Albert Lee, Jerry Reed, Jerry Donahue (testet Telecasteren hans, råbra!), Brent Mason, avdøde Don Rich og den australske outsideren Tommy Emmanuell. Sistnevnte er et virtuos av de sjeldne. En kvinnelig gitarist ved navn Muriel Anderson bør nevnes for seg selv, lytt til hennes versjon av "Nola", jeg garanterer at du må hente haka nede ved bukselinningen etterpå.

Når jeg først er inne på gitarister, John Williams klassiske stil er balsam for sjelen, og når han fyrer av the Entertainer fra filmen Stikket, da parkerer han enhver fingerplukker, uansett sjanger.

Og dermed gikk jo jeg av sporet og drømte meg bort...

*koper og piller nese*

Er ikke tullete etter hvordan de "mishandler" stemmebåndet sitt på, men Manson imponerer til stadighet med det gitarspellet, ja. Fy a meg...

Og Delbert McClinton er blitt satt i køntribåsen, men han er jo knallrå! Og han synger rått!. Ikke noe kæntriknekk på den stemma...

[Mr Kahn]

Er ikke tullete etter hvordan de "mishandler" stemmebåndet sitt på, men Manson imponerer til stadighet med det gitarspellet, ja. Fy a meg...

Og Delbert McClinton er blitt satt i køntribåsen, men han er jo knallrå! Og han synger rått!. Ikke noe kæntriknekk på den stemma...

Navnene er like ukjent for meg som "kæntriknekk".

[flisa]

Navnene er like ukjent for meg som "kæntriknekk".

køntriknekk er sånn "jodling i halsen" -. det skjønte til og med jeg....

[monass]

Navnene er like ukjent for meg som "kæntriknekk".

:-) Liten skriveleif ved navnet, men BRENT MASON... og gitarspell er imponerende! Med countryknekk hører du på feks Tanya Tucker og ALLE andre syngende countryartister. Så ikke gjør deg sååå vanskelig, mann ;-)

[Mr Kahn]

køntriknekk er sånn "jodling i halsen" -. det skjønte til og med jeg....

køntri...ja, men kæntri???

[monass]

køntriknekk er sånn "jodling i halsen" -. det skjønte til og med jeg....

Du er en klok kvinne, flisa :-)

[flisa]

køntri...ja, men kæntri???

gosh - tasteleif....

[flisa]

Du er en klok kvinne, flisa :-)

Vet jeg vel!