Laitin amerikansk temperament

[latinomama]

Det må være forskjell......min eldste sønn på snart fem har ett vanvittig temperament som svinger fra dypeste lidenskap til det værste sinne. En lidenskapelig liten pjokk som vil kose og fortelle mamman sin at hun er den besteste i verden 100 ganger daglig det kan jeg takle helt fint. Det er ved sinne jeg virkelig får prøvd meg som mamma.Han farer opp som en fyrie i løpet av få sekunder, hopper og spretter både mot/på meg og i vegger og på dører. Han sparker og slår, og i går bet han meg da jeg skulle bære ham opp på rommet. Det nytter ikke å prate med ham før han har roet seg, og vi roer ham ved å vekselsvis holde ham og slippe ham, snakke rolig til ham. Til slutt kollapser han som regel i armene våre helt knust, og da kan vi prate om det som har skjedd.

Er det noen andre som har temperamentsfulle barn som kjenner seg igjen?

I hans temperament er det masse kreativitet, så jeg har lyst til å hjelpe han til å bruke det konstruktivt.

klem

[Gjest gjenkjenner det der ja..]

Høres ut som ADHD spør du meg..

[runbox]

Temperam. ja, men ikke nødv.vis lat.amerikansk. Vær konsekvent i oppdragelsen. Ikke gi oppmerksomhet når barnet raser. Vis han på rommet. Det kan hende at han merker deres usikkerhet når han er sint. Snakk med han når det hele er over om regler i huset. Slik vil vi ha det, og ikke slik. Si fra om konsekvenser, og hold på det. Grenser = trygghet!

[Gjest du verden....]

Høres ut som ADHD spør du meg..

Du verden. Lite konstruktivt dette da. Høres mere ut som han er tempramentsfull.

[trompet]

Høres ut som ADHD spør du meg..

Nei da det kan du ikke mene..ADHD er jo ikke betegnelsen for umulige å sinte unger. Sett dere inn i den problematikken før det blir satt en diagnose for det.Nei det er så typisk for alderen, men også på hvordan hverdagen har artet seg for barnet. trassalderen sies at er i tre års alderen...men.. jeg har en helt annen oppfatning. Den KAN begynne i tre års alderen men forstsetter i MANGE år alt etter som det blir satt grenser eller ikke. Å det er jo det som må til uansett om det er smertefullt eller ikke. .Å det at han beit er jo typisk for mange selv om det er en veldig uting. Jeg velger å tro at det ikke har noe med lat. am. lynne å gjøre, men alderen hvor han føler at urettferdighet er når han ikke får lov til ting eller at livet går i mot.At et tv program ikke ender som han hadde håpet osv. Men ingen liker å bli holdt fast å vil automatisk stritte imot , mange får panikk å da blir jo alt mye værre sett fra foreldrenes ståsted.Av og til må jo det til alikevel.Men klar tale før ev. fastholding er jo en måte å forbrede dem på at snart så blir jeg holdt fast , det er nok best å gi seg. Stahet er foresten en veldig god egenskap , selv om det kan føles slitsomt om poden er det mye.

Ta tiden til hjelp å ikke gi etter , bare vis hvem som bestemmer,

[Gjest Charita]

Du verden. Lite konstruktivt dette da. Høres mere ut som han er tempramentsfull.

Jenta mi er slik. Vi bruker konsekvens, og litt strengere grenser enn vi liker. Slitsomt. Var mye enklere med storesøster.

Men temperament er medfødt og stabilt. Det nytter ikke å komme like langt med et stridig barn som en og mindre sta unge når det gjelder grenser (dette har jeg fra en professor i pedagogikk).

Men vær ikke bekymret. Ikke få dårlig samvittighet når du må sette grenser for barnet ditt. Foreldre som er veldig ulik barnet sitt i temperament blir ofte helt knust når de må være så fryktelig streng som et litt stridig barn krever, men det er det ingen grunn til. Et barn som har sterkere personlighet tåler ofte strengere grenser bedre. Forklar heller hvorfor når barnet er rolig og kan forstå det.

Men sannelig er det deilig med storesøster som vi bare trenger hinte litt til dersom hun bryter grense!

[Gjest girasol]

Ungen vår er liten ennå, men vi merker godt at vi skal få noe å bryne oss på alle sammen :-0 Latino-temperament eller ikke... han er latino, og jeg er delvis det jeg og... med litt hissig gemytt til tider :-) Det er nok noe i det, men det er vel viktig å ikke tillegge det noen særlig vekt, for da kan barnet lett stigmatiseres for latino-temperamntet", og det ser jeg for meg egentlig ikke er gunstig for personligheten.

M.v.h.

[Gjest gjenkjenner det der ja...]

Nei da det kan du ikke mene..ADHD er jo ikke betegnelsen for umulige å sinte unger. Sett dere inn i den problematikken før det blir satt en diagnose for det.Nei det er så typisk for alderen, men også på hvordan hverdagen har artet seg for barnet. trassalderen sies at er i tre års alderen...men.. jeg har en helt annen oppfatning. Den KAN begynne i tre års alderen men forstsetter i MANGE år alt etter som det blir satt grenser eller ikke. Å det er jo det som må til uansett om det er smertefullt eller ikke. .Å det at han beit er jo typisk for mange selv om det er en veldig uting. Jeg velger å tro at det ikke har noe med lat. am. lynne å gjøre, men alderen hvor han føler at urettferdighet er når han ikke får lov til ting eller at livet går i mot.At et tv program ikke ender som han hadde håpet osv. Men ingen liker å bli holdt fast å vil automatisk stritte imot , mange får panikk å da blir jo alt mye værre sett fra foreldrenes ståsted.Av og til må jo det til alikevel.Men klar tale før ev. fastholding er jo en måte å forbrede dem på at snart så blir jeg holdt fast , det er nok best å gi seg. Stahet er foresten en veldig god egenskap , selv om det kan føles slitsomt om poden er det mye.

Ta tiden til hjelp å ikke gi etter , bare vis hvem som bestemmer,

Siden jeg gjenkjenner symptomene, så er det fordi jeg har et barn med ADHD selv.

"Alle" mente han bare var temperamentsfull. Han var 9 før han fikk diagnosen, og deretter riktig behandling. Jeg skulle ønske det ble oppdaget tidligere.

[trompet]

Siden jeg gjenkjenner symptomene, så er det fordi jeg har et barn med ADHD selv.

"Alle" mente han bare var temperamentsfull. Han var 9 før han fikk diagnosen, og deretter riktig behandling. Jeg skulle ønske det ble oppdaget tidligere.

Også jeg er alt for godt kjent med hva ADHD står for , å tør iallfall ikke gi denne mamman den ideen. Jeg har også et bokstav barn ,og også barn som ikke er det. Derfor mente jeg å mener at denne problematikken som ble forklart av mamman er helt i tråd med det som er "normalt",Vi har jo alle antenner mot urettferdighet rettet mot oss selv , det gjelder jo også barn. Men for all del det er en lang vei å gå for å få utredet om ev. ADHD er inne i bildet. Å alle som har disse "Symptomene" kan jo ikke bli utredet for dette. Da ville nok mange foreldre bli sett på som hysteriske.

[latinomama]

Høres ut som ADHD spør du meg..

Kjenner også til symptomene på ADHD, og jeg hadde kanskje trodd noe i den retningen om han hadde dårlige søvnrutiner, konsentrasjonsvansker, vanskeligheter for å knytte seg etc. etc. Men der er guttungen helt normal. Så jeg heller mot at han har et temp. som er noe voldsommere enn det vi har selv, og at det er noe vi må hjelpe han med å takle.

Takker forøvrig for alle svar, råd og støtte.

klem

[Gjest togli]

Jeg har ofte tenkt at min eldste datter (norskfødt) har et typisk latinamerikansk temperament ;-)

Hun kan bli så utrolig sinna, men er samtidg verdens mest elskverdige skapning!

Forøvrig er det oss her hjemme sinnet går utover. På skolen er hun visst verdens mest avbalanserte person ;-)

[Gjest bebba]

Jeg er meget temperamentsfull selv, og kjenner også noe fra min datter her. Du sier selv at det er mye kreativitet i så mye temperament og det har du rett i. Det er mye positivt i det for de som har så mye temp. lar seg ikke lett tråkke på, de gir ikke så lett opp osv. Min fars fremgang etter hjerneslag ble ofte omtalt som mirakel, men han er det mest temperamentsfulle mennesket jeg har kjent, samtidig et fantastisk ståpåmenneske i hele sitt lange liv og en fantastisk far og ektemann.

Sønnen din må selvfølgelig lære å ikke skade seg selv eller andre. Det å bite, slå eller sparke er aldri akseptabelt eller bruke stygt, uakseptabelt språk. Det er en tøffere oppgave å lære slikt til et barn med så voldsomt temperament, men for hans del ikke gi opp. Sannsynligvis har han stor rettferdighetssans og da bruker du den når han er rolig til å forklare han. Lær han metoder til å ta tak i temperamentet. Gå en runde rundt huset, gå inn på rommet osv. Etterhvert som han vokser til så tenke på noe positivt når han blir sint.

Lykke til.

[Gjest adoptant og fagperson]

Uten at jeg kan si det sikkert når jeg ikke kjenner barnet, får din beskrivelse meg til å tenke at han kan ha Reactive Attachment Disorder (RAD), såkalt Realtov Tilknytningsforstyrrelse.Den slags raserianfall kan være et symptom på det, og det er ikke uvanlig blant adopterte barn.

En metode som kalles "Holding Therapy" kan blant annet være til hjelp for å minske dette.

Du kan lese mer om dette hvis du søker på nettet under "Martha Welch" som har jobbet mye med adoptivbarn med RAD.

For øvrig ville jeg prøvd å tatt kontakt med fagpersoner som har erfaring med dette. Kanskje er det noen ved BUP'en der dere tilhører?

Ønsker dere lykke til!

[Gjest en som ikke tror at alt skal diagnostiseres....]

Jovisst er det forskjell på barns temperament,det har jeg også erfart. Det virker som du er på rett vei, at du ser ressursene og utfordringene barnet innehar, nettopp med bakgrunn i sitt fargerike temperament.

Kanskje det kan være en idè å se på de anledninger som utløser eller trigger vanselige situasjoner. Og derved reflektere omkring; hva skjer i forkant, hva skjer underveis og hva skjer etter et utbrudd? Her vil du mest sansynlig finne en del svar på hva du kan gjøre mht tilrettelegging av situasjoner slik at de ikke oppstår, eller ihvertfall reduserer barnets frustrasjoner til et minimum/ elimineres vekk.

Det viktigste for barnet er at det har en opplevelse av at den voksne "forstår"barnet, sier S.E. Ulvund på UIO. det handler om å akseptere det barnet en har fått, og uforbeholdent elske elske barnet for dendet er, ikke den en ønsker det skal være. Samtidig som visse regler og rutiner på ulike alderstrinn er med på å forenkle hverdagen for barnet, slik at det opplever konsistens og forutsigbanrhet mtp forventninger og krav fra foreldre.

Det er lett å stille for store krav, forvente for mye av barnet, i hvertfall opplevde vi det. etter en gjenomgang av våre forventninger og krav, hvor vi diskuterte og gjennomgitt realistiske forventninger ble dette ikke bare tydeliggjort for oss voksne, men også for barnet. Bare dette var for oss med på å skape oversikt og forenkle hverdagen, noe som resulterte i at "det vanskelige" endret seg betraktelig.

Når en blir bevisst enge reaksjonsmønster og barnets reaksjonsmønster er relasjonen kanskje lettere å forholde seg til. En blir bevisst barnets utspill i forhold til den voksne, og den voksnes utspill i forhold til barnet. Og ser mulighetene som finnes i interaksjonen mellom barn-voksen, hvor en vekselvis påvirker hvernadre.

Ønsker deg alt godtfor deg og barnet, håper dere finner fram til enkelte gode strukturer som kan være med på å legge til rette for den gode samhandlingen, selv i de vanskelige situasjonen.

beste hilsen

[Gjest en mamma i nord]

Ja jeg har to tempramentfulle barn, så dette kjenner jeg igjenn. Her har vi prøvd forskjellige strategier, men det er ikke alt som hjelper. Det mest nyttige har vært å ha faste rutiner i hjemmet, og jeg har lært meg til å se signalene før det blir krise. Det er ikke lett å gi deg opskriften på hvordan det merkes, det kan jo være forskjellig fra barn til barn. Har også benyttet meg av å ta barnet fysisk ut av situasjoner når det begynner å bli for vanskelig for barnet. (avledningsmanøvre) Ideen med å løpe rundt huset synes jeg var god.

Mine barn er forøvrig norsfødte, så det behøver ikke ha noe med latinotemperament å gjøre.

Vil ønske deg lykke til med dette, vet at det ikke er enkelt.