Rus i svangerskapet

[Gjest anonym fagperson]

Jeg jobber i helsevesenet og vi har bestemt oss for å adoptere fra Colombia fordi vi kjenner andre som har adoptert derfra. Men i dag var jeg på et møte med en barnepsykiater som slo meg helt ut (hun vet ikke at vi skal adoptere). Hun sa at i barnepsykiatrien har de en stor gruppe barn de jobber med som er adoptert fra utlandet. Disse barna bor i ressurssterke norske familier som gjør alt de kan for barna sine, men barna er mange ganger så skadet at foreldrene omtrent ikke makter å følge dem opp. Hun mente at årsaken til at barna var så skadet var at mødrene ofte hadde brukt rus i svangerskapet slik at barna rett og slett hadde fått mindre hjerneskader (eller FAS). Eller barna kunne ha levd i omsorgssvikt, blitt mishandlet e.l. før de ble adoptert slik at de på den måten ble relasjonsskadet. Og så sa hun at dette gjaldt en stor gruppe barn fra land i Øst-Europa og enkelte land i Sør-Amerika!!! Jeg ble helt kald. Stemmer dette??? Er den gjengse oppfatning i fagmiljøene at barn fra Sør-Amerika og Øst-Europa er mer skadet enn barn fra andre land??? Jeg tør ikke å spørre mine kolleger for jeg er redd for å begynne å grine.....

Hva slags erfaringer har dere som selv har adoptert?

[gøy]

Hei!

Vi har adopterit fra Colombia, og har ikke opplevd at noen fag.-personer, leger, helsesøstre, sykepleiere etc har vært skeptiske. Man vet jo aldri hva som kan skje senere - men kanskje er det lettere "å skylde" på at barnet er adoptert hvis det skulle dukke opp noe. I såfall er det ille......

Finnes det noen dokumentasjon på dette - tror du?

Uansett - Colombia er et flott land, med masse flotte mennesker og utrolig flotte barn.

Tror nok at det kan forekommer rus i svangerskapet i alle land, og man vet jo aldr.

Uansett - lykke til med hva dere velger.

Vi anbefaler det i hvertfall.

[Hugmee]

Jeg har en venn som er psykiater og han og hans kone er barnløse. De har valgt å ikke adoptere pga samme grunner som dine kollegaer nevner. jeg har dislutert dette en del med han, men han tør rett og slett ikke ta sjansen på at det også kan gå bra.

Selv har vi en gutt fra Thailand. Vi valgte dette landet fordi mor har fått oppfølging under hele graviditeten. Vi har fått mye informasjon om familie, bakgrunn og barnet fra før det ble født. Dette føler vi som en stor trygghet.

Ellers kan jeg desverre ikke si noe om dine kollegaer har rett eller ikke, men jeg tror adoptivbarn er like forskjellige som andre barn.

Håper ikke de klarer å skremme dere fra å adoptere da det er en flott måte å få barn på!

[Gjest Asiaadoptant]

Hei!

Jeg har også hørt tilsvarende, og om de samme landene, mange ganger. Jeg kan nesten ikke si det bare er tull heller, da de som har sagt det er mennesker som jobber tett med barn med problemer, lege og spesiallærere bl.a.

Om det stemmer er en annen ting. Det vet jeg ikke.

[Colombiamamma]

En ting er i hvert fall sikkert. Uansett hva som er grunnet til at barnet blir adoptert bort så er det en trist historie bak.

Adoptivbarn er jo andre lands barnevernsbarn. Sammenligner man adoptivbarn med norsk barnevernsbarn, så er det jo ikke sikkert forskjellen er like stor.

[Gjest girasol]

Både det gøy sier om at det kan forekomme rus i svangerskap i alle land,og det colombiamamma sier om at det alltid er en trist historie bak enhver adopsjonshistorie, er viktige elementer å gjøre seg kjent med når man skal adoptere. Klart det er en "sjangse å ta" å adoptere en annen kvinnes barn, uten å vite hvem det er og hvordan ho har hatt det. Og noen ganger er det nok sånn at utenlandsadoptanter her til lands kan bli foreldre tile t barn som har større eller mindre problemer som følge av rus eller psykisk/fysisk mishandling og omsorgsvikt.

Derfor vet jeg at adoptivforeningene til en viss grad informerer om de erfaringene de har påd et området - f.eks.evd å si at et det er lettere å vite om skader på et barn som er større, de er blitt observert i flere år, og det er lettere å måle motorisk og mentalt nivå. Det er det ikke på de aller minste barna, de under 1 år. Dermed kan man si det er en større "risk" med de små barna.

På den annen side er argumentene for å adoptere helst små barn, at de da ikke har like mye ballast med seg, og overgangen til en ny hverdag med nye foreldre da vil være enklere.

Begge sidene er viktige å tenke over før man setter i gang en adopsjonsprosess - eller ihvertfall mens man er i begynnerfasen av en.

Man kan være redd for alt mulig hvis man vil, men jeg tror faktisk de fleste som likevel faktisk adopterer fra f.eks.Sør-Amerika, får barn som ikke har større problemer enn man kan takle. Det er jo barnet ditt det er snakk om, og egenfødte barn kan også ha problemer, men som foreldre bruker man de ressursene man har, og takler det.

P.s. Jeg har ingen kjennskap til fagmiljøet for rus-skadede barn fra Sør-Amerika, og kan faktisk ikke uttale om hvorvidt det er snakk om store problemer i akkurat den gruppen.

Mitt Sør-amerikanske barn er min velsignelse, og h*n er liten nå, så lite vet jeg om hvilke senskader som kan dukke opp. Men takle det skal jeg, h*n er mitt barn.

M.v.h.

[Themar]

Både det gøy sier om at det kan forekomme rus i svangerskap i alle land,og det colombiamamma sier om at det alltid er en trist historie bak enhver adopsjonshistorie, er viktige elementer å gjøre seg kjent med når man skal adoptere. Klart det er en "sjangse å ta" å adoptere en annen kvinnes barn, uten å vite hvem det er og hvordan ho har hatt det. Og noen ganger er det nok sånn at utenlandsadoptanter her til lands kan bli foreldre tile t barn som har større eller mindre problemer som følge av rus eller psykisk/fysisk mishandling og omsorgsvikt.

Derfor vet jeg at adoptivforeningene til en viss grad informerer om de erfaringene de har påd et området - f.eks.evd å si at et det er lettere å vite om skader på et barn som er større, de er blitt observert i flere år, og det er lettere å måle motorisk og mentalt nivå. Det er det ikke på de aller minste barna, de under 1 år. Dermed kan man si det er en større "risk" med de små barna.

På den annen side er argumentene for å adoptere helst små barn, at de da ikke har like mye ballast med seg, og overgangen til en ny hverdag med nye foreldre da vil være enklere.

Begge sidene er viktige å tenke over før man setter i gang en adopsjonsprosess - eller ihvertfall mens man er i begynnerfasen av en.

Man kan være redd for alt mulig hvis man vil, men jeg tror faktisk de fleste som likevel faktisk adopterer fra f.eks.Sør-Amerika, får barn som ikke har større problemer enn man kan takle. Det er jo barnet ditt det er snakk om, og egenfødte barn kan også ha problemer, men som foreldre bruker man de ressursene man har, og takler det.

P.s. Jeg har ingen kjennskap til fagmiljøet for rus-skadede barn fra Sør-Amerika, og kan faktisk ikke uttale om hvorvidt det er snakk om store problemer i akkurat den gruppen.

Mitt Sør-amerikanske barn er min velsignelse, og h*n er liten nå, så lite vet jeg om hvilke senskader som kan dukke opp. Men takle det skal jeg, h*n er mitt barn.

M.v.h.

Godt svart Girasol!!! Vi har ikke adoptert enda, men skal adoptere fra Colombia. Og jeg tenker at man ikke har noen garanti uansett... Og skulle det oppstå senskader - vel, så får vi ta det når det kommer. Og den beste medisinen er vel oss foreldre som stiller opp og hjelper...:-)

[Gjest vurderer colombia]

Er det noen spes. land i Sør-Amerika som er kjent for dette?

[Gjest mammatetre]

Både det gøy sier om at det kan forekomme rus i svangerskap i alle land,og det colombiamamma sier om at det alltid er en trist historie bak enhver adopsjonshistorie, er viktige elementer å gjøre seg kjent med når man skal adoptere. Klart det er en "sjangse å ta" å adoptere en annen kvinnes barn, uten å vite hvem det er og hvordan ho har hatt det. Og noen ganger er det nok sånn at utenlandsadoptanter her til lands kan bli foreldre tile t barn som har større eller mindre problemer som følge av rus eller psykisk/fysisk mishandling og omsorgsvikt.

Derfor vet jeg at adoptivforeningene til en viss grad informerer om de erfaringene de har påd et området - f.eks.evd å si at et det er lettere å vite om skader på et barn som er større, de er blitt observert i flere år, og det er lettere å måle motorisk og mentalt nivå. Det er det ikke på de aller minste barna, de under 1 år. Dermed kan man si det er en større "risk" med de små barna.

På den annen side er argumentene for å adoptere helst små barn, at de da ikke har like mye ballast med seg, og overgangen til en ny hverdag med nye foreldre da vil være enklere.

Begge sidene er viktige å tenke over før man setter i gang en adopsjonsprosess - eller ihvertfall mens man er i begynnerfasen av en.

Man kan være redd for alt mulig hvis man vil, men jeg tror faktisk de fleste som likevel faktisk adopterer fra f.eks.Sør-Amerika, får barn som ikke har større problemer enn man kan takle. Det er jo barnet ditt det er snakk om, og egenfødte barn kan også ha problemer, men som foreldre bruker man de ressursene man har, og takler det.

P.s. Jeg har ingen kjennskap til fagmiljøet for rus-skadede barn fra Sør-Amerika, og kan faktisk ikke uttale om hvorvidt det er snakk om store problemer i akkurat den gruppen.

Mitt Sør-amerikanske barn er min velsignelse, og h*n er liten nå, så lite vet jeg om hvilke senskader som kan dukke opp. Men takle det skal jeg, h*n er mitt barn.

M.v.h.

Veldig bra svart girasol!

Selv har jeg et barn fra Øst-Europa som desverre har fått med seg litt problember i sin "ryggsekk". det er ikke snakk om FAS men ekspertisen kaller det Reaktiv tilknytningsforstyrrelse og legger "skylden"på hans første 18mnd på barnehjemmet.

Jeg har ingen statistikk å vise til men vet at mange barn fra Øst Europa sliter.

Nettopp derfor er jeg veldig glad for at akkurat Han ble vår, for vi har både kjærlighet og mulighet til å gi han et godt liv hos oss.

Hvis man ikke tør adoptere for om mulig å få et "problembarn" tror jeg man må ta en alvorlig diskusjon med seg selv om motivet for å ønske seg barn !

[snø]

Veldig bra svart girasol!

Selv har jeg et barn fra Øst-Europa som desverre har fått med seg litt problember i sin "ryggsekk". det er ikke snakk om FAS men ekspertisen kaller det Reaktiv tilknytningsforstyrrelse og legger "skylden"på hans første 18mnd på barnehjemmet.

Jeg har ingen statistikk å vise til men vet at mange barn fra Øst Europa sliter.

Nettopp derfor er jeg veldig glad for at akkurat Han ble vår, for vi har både kjærlighet og mulighet til å gi han et godt liv hos oss.

Hvis man ikke tør adoptere for om mulig å få et "problembarn" tror jeg man må ta en alvorlig diskusjon med seg selv om motivet for å ønske seg barn !

"Hvis man ikke tør adoptere for om mulig å få et "problembarn" tror jeg man må ta en alvorlig diskusjon med seg selv om motivet for å ønske seg barn !"

Enig i det! Ingen barn kommer med garantier, ei heller dem man føder selv. Så hvis man er livredd for å få "problembarn", så bør man kanskje forbli barnløs.

Man elsker barna sine, uavhengig av om man har født dem eller adoptert dem. Og selvfølgelig kan det være slitsomt med et sykt barn - men det er ikke mer slitsomt om barnet er adoptert.

Som de fleste andre håper vi på et friskt barn. Men om barnet skulle vise seg å feile noe, vil vi takle det også. Barn trenger foreldre - også de som kommer med "baggasje".

Beste hilsen fra

[Gjest malun]

Veldig bra svart girasol!

Selv har jeg et barn fra Øst-Europa som desverre har fått med seg litt problember i sin "ryggsekk". det er ikke snakk om FAS men ekspertisen kaller det Reaktiv tilknytningsforstyrrelse og legger "skylden"på hans første 18mnd på barnehjemmet.

Jeg har ingen statistikk å vise til men vet at mange barn fra Øst Europa sliter.

Nettopp derfor er jeg veldig glad for at akkurat Han ble vår, for vi har både kjærlighet og mulighet til å gi han et godt liv hos oss.

Hvis man ikke tør adoptere for om mulig å få et "problembarn" tror jeg man må ta en alvorlig diskusjon med seg selv om motivet for å ønske seg barn !

Godt poeng.

[shao bao bao]

Jeg vil råde deg til å ta en prat med adopsjonsforeningen. De kan mye om hva som er åsaken til adopsjon i ulike land og hvordan det går med barna senere. Det finnes kanskje noen rapporter o.l. som kan tallfeste slike ting. Jeg synes at noen av svarene under har vært litt krasse når det gjelder det å ønske seg et friskt barn. Det er helt forståelig at du ønsker alt det beste for barnet ditt. Men dersom du får mer info om temaet kan det være at du blir litt mindre bekymret - at fagpersonen du refererte til mente at mange barn fra Colombia var representert i hans/hennes arbeidsfelt ikke det samme som at en stor prosent av de colombiaadopterte har FAS. Personlig kjenner jeg til mange barn som er adoptert fra Colombia, men jeg kjenner ikke til at noen av dem har senskader. Lykke til!

[Gjest fas-inerende]

Ja, det er en risiko som en må være klar over når en adopterer; spesielt fra Øst Europa, Sør- Afrika og en del land i Sør Amerika. Har selv fått et barn med FAS, og jeg kan bekrefte at det er utrolig krevende og at det ofte er slik at en tenker på å gi opp. Du kan finne masse stoff om FAS/Adopsjon på nettet - blant annet på de svenske sidene www.fasforeningen.nu

Det er også etablert en nettgruppe (msn-gruppe, FAS Norge) her i Norge - vi er for det meste adoptivfamilier, men også noen fosterfamilier og noen unge voksne som har fått FAS diagnose.

FAS er sterkt underdiagnostisert, og en svensk undersøkelse viste i fjor at så mange som opptil 44% av adoptivbarna fra Polen, Romania og Russland fikk nevrologiske diagnoser innen ett år etter hjemkomst (på nitti-tallet); de fleste antakelig på grunn av rus i svangerskapet. Når en i dag også vet at såp lite som 2 glass vin kan være nok til å påføre fosteret hjerneskade (dersom en er "uheldig" med fosteret gener og drikker tidlig i svangerskapet), sier det seg selv at det fødes mange barn som har dette. Lærevansker, atferdsproblemer og sosiale vansker er det mest problematiske.

Til orientering kan jeg si at det fødes omkring 600 barn i Noge årlig med usynlig alkoholskade (altså uten de karakteristiske ansiktstrekkene) og ca 200-300 som har det typiske utseendet.

Selv ville vi takket nei til tildelingen hvis vi hadde visst at barnet hadde denne skaden; det er en altfor stor belastning å ta i en familie som også har flere barn å ta hensyn til.

[fillolin]

Jeg har en venn som er psykiater og han og hans kone er barnløse. De har valgt å ikke adoptere pga samme grunner som dine kollegaer nevner. jeg har dislutert dette en del med han, men han tør rett og slett ikke ta sjansen på at det også kan gå bra.

Selv har vi en gutt fra Thailand. Vi valgte dette landet fordi mor har fått oppfølging under hele graviditeten. Vi har fått mye informasjon om familie, bakgrunn og barnet fra før det ble født. Dette føler vi som en stor trygghet.

Ellers kan jeg desverre ikke si noe om dine kollegaer har rett eller ikke, men jeg tror adoptivbarn er like forskjellige som andre barn.

Håper ikke de klarer å skremme dere fra å adoptere da det er en flott måte å få barn på!

Hm...med fare for å virke frekk: det er rart han turte å gifte seg da - oddsene for at et ekteskap skal vare er jo ikke akkurat gode... Til syvende og sist handler jo dette om at vi satser alt når vi velger å få barn, enten de er egenfødte eller adopterte, til tross for at livet er risikofylt og farer lurer rundt alle hjørner... Livet er herlig, dere!

[fillolin]

Var du på det møtet i dag? Så tidlig?

Uansett - det virker som du har fått deg en skikkelig forskrekkelse, og det kan jeg jo forstå. Men når denne informasjonen har fått synke litt tror jeg sikkert at du både ønsker og klarer å snakke med kollegene dine om dette. Det er jo et privilegium å ha informasjonen så nær! Ellers vil jeg, som andre her, anbefale at du tar dette grundig opp med adopsjonsforeningene, gjerne alle sammen, for å sammenligne informasjonen. De har kunnskap om dette, kan råde deg i.f.t. land evt. og kan sikkert også vise deg videre til evt. fagfolk eller faglitteratur. Når det gjelder undersøkelser om adoptivbarn er det jo ellers mange som leser disse slik fanden leser Bibelen. Hvis du selv er fagperson og vant til å lese forskningsresultater, så vil jeg anbefale deg å gå til kildene. "Løse" henvisninger til forskning man har lest om i aviser o.l. har mange feilkilder...

[trompet]

"Hvis man ikke tør adoptere for om mulig å få et "problembarn" tror jeg man må ta en alvorlig diskusjon med seg selv om motivet for å ønske seg barn !"

Enig i det! Ingen barn kommer med garantier, ei heller dem man føder selv. Så hvis man er livredd for å få "problembarn", så bør man kanskje forbli barnløs.

Man elsker barna sine, uavhengig av om man har født dem eller adoptert dem. Og selvfølgelig kan det være slitsomt med et sykt barn - men det er ikke mer slitsomt om barnet er adoptert.

Som de fleste andre håper vi på et friskt barn. Men om barnet skulle vise seg å feile noe, vil vi takle det også. Barn trenger foreldre - også de som kommer med "baggasje".

Beste hilsen fra

Ja det var egentlig et svar som kunne vært gitt til alle. Ingen garanti , men garantert et barn som vi kommer til å elske.å gi all den omsorg det trenger uansett...

[colombialija]

Hei!

Vi har adopterit fra Colombia, og har ikke opplevd at noen fag.-personer, leger, helsesøstre, sykepleiere etc har vært skeptiske. Man vet jo aldri hva som kan skje senere - men kanskje er det lettere "å skylde" på at barnet er adoptert hvis det skulle dukke opp noe. I såfall er det ille......

Finnes det noen dokumentasjon på dette - tror du?

Uansett - Colombia er et flott land, med masse flotte mennesker og utrolig flotte barn.

Tror nok at det kan forekommer rus i svangerskapet i alle land, og man vet jo aldr.

Uansett - lykke til med hva dere velger.

Vi anbefaler det i hvertfall.

godt poeng fillolin.

[ahg]

Noen ganger er det utakknemlig å være fagperson. Barnepsykiateren du omtaler, jobber jo nettopp med de tilfellene der det er problemer, og da tror jeg det er lett å få følelsen av at det er stor risiko for å få et barn med alvorlige problemer. Når det gjelder barn fra Øst-Europa, har jeg sett de høye tallene som er gjengitt i undersøkelsen som blir nevnt her. Jeg kjenner ikke til hva tallene er for andre land, men adopsjonsforeningene burde kunne si noe om dette.

Uansett, andre undersøkelser viser jo at de fleste adoptivbarn klarer seg veldig bra. Og jeg har aldri fått inntrykk av at det er spesielle problemer med barn fra Colombia. Man har selvfølgelig ingen garantier, og samtidig er det stor sannsynlighet for at det går bra.

Jeg kjenner en kvinne som jobber med psykisk handikappede barn. Hun ble gravid da hun var over 40, og hun var nesten besatt av tanken på at hun kunne få et barn som feilet et eller annet. Hun fikk et helt friskt barn, men turte ikke prøve å få flere barn. Tror at hun følte det nærmest som en nådegave at det gikk bra første gangen, og at det ville være å utfordre skjebnen unødig om hun skulle prøve å få et barn til. Jeg mistenker at hun ville bekymret seg mye mindre om hun ikke hadde jobbet med det fagfeltet hun gjør.

Håper du kan finne tilbake til en positiv tro på at det vil gå bra, for det er svært sannsynlig at det gjør det :-)

[Gjest anonym fagperson]

Jeg må være en sårbar sjel, for jeg ble litt lei meg over de svarene jeg fikk også jeg. Det er overhodet ikke slik at jeg skal ha garantier for å få et friskt barn! Som dere sier så trenger alle barn foreldre, og kanskje allermest barn som er skadet!! Blir vi foreldre til et barn med større eller mindre helseproblemer så forholder vi oss selvsagt til det. Men dersom du spør en gravid kvinne om hun ønsker seg et friskt barn eller et barn med helseproblemer vil hun selvsagt svare at hun ønsker seg et frisk barn, og jeg kan ikke skjønne hvorfor vi som adopterer ikke skal få lov til å si det samme. Og i likhet med andre som venter barn tenker selvsagt vi at dersom barnet har problemer så forholder vi oss til det!! Det som gjorde at jeg ble litt satt ut var egentlig to ting. Det ene var at dette er en utbredt holdning til adoptivbarn. Hvordan vil de reagere når de får høre at jeg har valgt å adoptere fra et av dise landene. Det andre er den mer "egoistiske" tanken om at dersom risikoen for å få et skadet barn er så stor fra disse landene så vil vi kanskje vurdere å bytte land. Selvsagt ser jeg motsetningen mellom det og det jeg skriver lenger oppe. Men jeg mener helt ærlig og oppriktig at det på samme måte som med gravide så må det være lov å si at en i utgangspunktet ønsker seg et friskt barn, og så tar vi utfordringene som kommer dersom det ikke blir helt slik som vi hadde tenkt. Vi får gå noen runder med oss selv og se hva vi lander ned på. Jeg er ikke så følelsesmessig berørt av dette i dag som i går, så vi får se hva det blir. Takk til de av dere som klarte å vise forståelse og medfølelse da jeg var litt i følelsesmessig ubalandse. Dere skjønte at alle sidene ved adopsjon er noe en må bruke tid på å tenke gjennom, og vi har ikke alle klar de riktige svarene og tankene med en gang.

[Gjest veldig anonym om dette]

Jeg må være en sårbar sjel, for jeg ble litt lei meg over de svarene jeg fikk også jeg. Det er overhodet ikke slik at jeg skal ha garantier for å få et friskt barn! Som dere sier så trenger alle barn foreldre, og kanskje allermest barn som er skadet!! Blir vi foreldre til et barn med større eller mindre helseproblemer så forholder vi oss selvsagt til det. Men dersom du spør en gravid kvinne om hun ønsker seg et friskt barn eller et barn med helseproblemer vil hun selvsagt svare at hun ønsker seg et frisk barn, og jeg kan ikke skjønne hvorfor vi som adopterer ikke skal få lov til å si det samme. Og i likhet med andre som venter barn tenker selvsagt vi at dersom barnet har problemer så forholder vi oss til det!! Det som gjorde at jeg ble litt satt ut var egentlig to ting. Det ene var at dette er en utbredt holdning til adoptivbarn. Hvordan vil de reagere når de får høre at jeg har valgt å adoptere fra et av dise landene. Det andre er den mer "egoistiske" tanken om at dersom risikoen for å få et skadet barn er så stor fra disse landene så vil vi kanskje vurdere å bytte land. Selvsagt ser jeg motsetningen mellom det og det jeg skriver lenger oppe. Men jeg mener helt ærlig og oppriktig at det på samme måte som med gravide så må det være lov å si at en i utgangspunktet ønsker seg et friskt barn, og så tar vi utfordringene som kommer dersom det ikke blir helt slik som vi hadde tenkt. Vi får gå noen runder med oss selv og se hva vi lander ned på. Jeg er ikke så følelsesmessig berørt av dette i dag som i går, så vi får se hva det blir. Takk til de av dere som klarte å vise forståelse og medfølelse da jeg var litt i følelsesmessig ubalandse. Dere skjønte at alle sidene ved adopsjon er noe en må bruke tid på å tenke gjennom, og vi har ikke alle klar de riktige svarene og tankene med en gang.

Jeg skjønner deg godt, vi sliter med akkurat samme problemstilling selv. Og vi kommer til å ta med "mulighet for friskest mulig barn" som en av de viktigste grunnene til valg av land. Og vi velger ikke Sør-Amerika, pga.at venner som jobber innen barnepsykiatri har skremt oss.