har unnvikende mennesker en overutviklet psykologisk radar?

[Gjest Unnvikende]

har fundert litt over dette. Kan det være at den atferden som andre ser på som unnvikende rett og slett skyldes at den som trekker seg unna fanger opp noen signaler som andre normalt ikke fanger opp. At de har en slags radar og kan med en gang føle om vedkommende har noe i mot deg eller vil deg vel?

kan de ha en slik overutviklet sans?

[Gjest paranoidia - nei]

Om jeg er unnvikende vet jeg ikke, men jeg trekker meg raskt tilbake dersom jeg oppfatter signaler om at folk ikke vil/ikke liker/ etc.

Som regel har jeg rett også, viser det seg, dersom jeg overser disse og later som alt er normalt.

[Gjest Snoopy83]

Ja, det er jo opplagt...

Bare at det som regel ikke stemmer med virkeligheten, det deres radar forteller.

[Gjest jeg er jo ikke paranoid.]

Ja, det er jo opplagt...

Bare at det som regel ikke stemmer med virkeligheten, det deres radar forteller.

Stemmer stadig vekk for meg. Men er en spesiell person, og mange synes ikke jeg er noe særlig. For "rar".

Får stadig høre det etterhvert at disse personene har snakket dritt om meg - eller de til slutt sier det rett ut at de ikke liker meg.

[Gjest Snoopy83]

Stemmer stadig vekk for meg. Men er en spesiell person, og mange synes ikke jeg er noe særlig. For "rar".

Får stadig høre det etterhvert at disse personene har snakket dritt om meg - eller de til slutt sier det rett ut at de ikke liker meg.

Hva er årsaken(e) til det her da?

[Gjest jeg er jo ikke paranoid]

Hva er årsaken(e) til det her da?

Tja, jeg har vel litt lite bakkekontakt, er veldig engasjert og snakker alt for mye om verdens negative sider - i håp om å få folk til å tenke litt på andre/annet enn seg selv. Hehe. Det synes folk kan være litt plagsomt.

Jeg har mange sære tanker. Jeg kan være litt stille av meg før man blir kjent med meg. Jeg klager for mye får jeg høre. Av folk som somregel klager like mye selv.

Hehe. Alle liker ikke alle, sånn er det. Noen liker meg kjempegodt, mange synes jeg er for "rar". Generelt sett, "a4-mennesker" .. om det finnes noe sånt .. har ofte problemer med meg.

Jeg har fått for mange beviser på at jeg har rett (håndfaste beviser, som har fått mange av mine venner til å undre seg kraftig) til å egentlig klare å overse slike signaler igjen.

Fortsetter dette blir jeg vel paranoid til slutt, hehe.

[Gjest Snoopy83]

Tja, jeg har vel litt lite bakkekontakt, er veldig engasjert og snakker alt for mye om verdens negative sider - i håp om å få folk til å tenke litt på andre/annet enn seg selv. Hehe. Det synes folk kan være litt plagsomt.

Jeg har mange sære tanker. Jeg kan være litt stille av meg før man blir kjent med meg. Jeg klager for mye får jeg høre. Av folk som somregel klager like mye selv.

Hehe. Alle liker ikke alle, sånn er det. Noen liker meg kjempegodt, mange synes jeg er for "rar". Generelt sett, "a4-mennesker" .. om det finnes noe sånt .. har ofte problemer med meg.

Jeg har fått for mange beviser på at jeg har rett (håndfaste beviser, som har fått mange av mine venner til å undre seg kraftig) til å egentlig klare å overse slike signaler igjen.

Fortsetter dette blir jeg vel paranoid til slutt, hehe.

Jeg har det lett for å få folk til å mislike meg.

Men din situasjon aner jeg ingenting om.

[Gjest tjohooo]

Jeg har hørt at en del mennekser med visse typer pf har en slik "hypersensitiv radar", altså har veldig lett for å fange opp stemninger hos andre. (som ikke skal forveksles med paranoia.) Ikke bare unnvikende, men også mange med borderline.

Det er jo i grunn ikke så rart: Hvis man i oppveksten opplevde f.eks. uforutsigbarhet, blir man jo nødt til å bli så god til å fange opp signaler for å overleve. Og siden menneskehjernen generaliserer slike ting, vil den senere også reagere selv når det ikke er noe å reagere på.

[Gjest this is a signature]

Jeg er ekspert på å fange opp tung stemning. Og signalene jeg fanger opp, har en tendens til å stemme.

Jeg merker med en gang om folk liker meg eller ikke.

Men problemet blir jo at man så sjelden stoler på folk.

Spesielt i slekta finner jeg slik tung stemning.

Skulle ønske at jeg ikke følte sånn stemning på kroppen, for det hjelper meg igrunn ikke i det hele tatt. Det hindrer meg mer enn det hjelper meg.

I det siste har jeg blitt veldig usikker på meg selv og mine omgivelser. Og har satt spørsmålstegn ved hva jeg føler inni meg, og hva jeg føler i forhold til andre.

Men man kan jo ende opp med å miste seg selv hvis man tenker sånn.

Jeg kan ikke forandre meg totalt bare for å behage andre.

[Gjest rutangis netu]

Det kan nok godt hende det stemmer! Selv kan jeg kanskje av og til oppfattes som litt unnvikende. Har kjempesensitive antenner. Oppfatter misstemning med en gang. Enten det er rettet mot meg eller er mellom to andre personer og jeg ikke er direkte involvert. Jeg sanser også begynnende kjærlighetsforhold eller forelskelser lenge før alle andre. Og det er ikke innbilning, for jeg får ofte bekreftet at jeg har hatt rett i ettertid. Har hatt det slik det meste av livet. Enda glad jeg ikke er synsk i tillegg!