Nektende deprimert???

[bjohan]

Jeg er en 28 gammel mann som har vært veldig lykkelig samboer i 11 år!!! Min samboer har alltid vært glad i de små tingene og satt veldig stor pris på hjemmekos. Nå er ting imidlertid forandret! Alle som kjenner henne ser at hun har forandret seg radikalt. Hennes venninner mener til det positive fordi hun strutter over av liv og er smilende hele tiden. For meg og barna er det motsatt. Hun er "kald" når hun er hjemme. Hun beveger seg som en maskin og gjør de tingene hun må gjøre. Hun har fortalt meg at hun er ikke sikker på om hun har det som skal til for at vi kan dele resten av livet sammen. Jeg har selvfølgelig spurt om det er noen andre med i bildet men dette nekter hun for. Hun svinger veldig i humøret og forteller meg at hun virkelig VIL være sammen med meg, for i neste øyeblikk si at hun tror at vi må flytte fra hverandre. Vi har holdt på med dette i 6-7 uker og kjenner at jeg orker ikke mer. Føler meg temmelig avvist hver eneste dag bare for å få et håp når hun er i "godt humør". Jeg har konfrontert min kjære med at jeg tror hun har det litt tøft for tiden men hun nekter. Jeg har forsøkt å få henne med til familierådgivning men hun "har ikke noe å si til noen". Innimellom forteller hun meg at hun ikke klarer å konsentrere seg om noenting. Ingenting er viktig annet enn følelsen hun får når hun forlater husets fire vegger! Dette sier hun helt uten å vise noen form for følelse. Senere i samme samtale begynner hun å gråte(som jeg har gjort under hele samtalen) og sier at hun ikke forstår hva hun holder på med!! Hun vet så godt at hun vil være med meg men at hun vil miste denne følelsen når hun blir nedfor. HVA KAN JEG GJØRE??? Hjelp. Sover ikke og klarer ikke konsentrere meg om noe annet enn dette.

[Gjest mien]

Hun er ganske sikkert deprimert, ja. Du kan kanskje spørre om hun kan bestille en time hos legen sin. Om ikke for seg selv, så for barna sin del. Dette er ikke særlig bra for ungene..

Ønsker deg all mulig lykke til!

[Gjest sorgen]

Jeg tror ikke hun er deprimert, men på tur ut av forholdet med deg!

[Gjest mien]

Jeg tror ikke hun er deprimert, men på tur ut av forholdet med deg!

Hei, sorgen. Skjønner at du er trist for tiden, men må du dra andre med deg i samme renna?

Uansett hva det måtte være, så er det barn inne i bildet her. Og det er ikke lett å være barn når mamma og pappa sliter.

[Gjest sorgen]

Hei, sorgen. Skjønner at du er trist for tiden, men må du dra andre med deg i samme renna?

Uansett hva det måtte være, så er det barn inne i bildet her. Og det er ikke lett å være barn når mamma og pappa sliter.

Hva med å svare hovedinnlegger, istedet for å leke dommer over andres innlegg og meninger?

[Gjest mien]

Hva med å svare hovedinnlegger, istedet for å leke dommer over andres innlegg og meninger?

Bare følg tråden du...

[bjohan]

Jeg tror ikke hun er deprimert, men på tur ut av forholdet med deg!

Har vel hatt den tanken ca 1000 ganger. Men hun har gode dager innimellom alt og da kommer den "gamle" frem. Da er hun et følelses menneske slik hun alltid har vært. Da forteller hun meg også at hun er sint på seg selv for at hun er i tvil. Hun vil være med meg men vet at hun får en nedtur igjen.

Hun innrømmer en del men er ikke villig til å få hjelp.... Verken fra meg eller andre.

[Gjest mien]

Har vel hatt den tanken ca 1000 ganger. Men hun har gode dager innimellom alt og da kommer den "gamle" frem. Da er hun et følelses menneske slik hun alltid har vært. Da forteller hun meg også at hun er sint på seg selv for at hun er i tvil. Hun vil være med meg men vet at hun får en nedtur igjen.

Hun innrømmer en del men er ikke villig til å få hjelp.... Verken fra meg eller andre.

Før eller siden skjønner hun nok at hun må ta i mot hjelp. Å svinge så mye følelsesmessig er utrolig slitsomt i lengden.

Kanskje er hun redd for å bli stigmatisert, satt i bås som "taper"...

Kjenner litt igjen fra den tiden jeg selv sleit og den kampen det var for andre å få meg til å innse.

Det hjelper lite med allskens kampanjer for å allminneligjøre psykiske lidelser. Ikke mange som vil innrømme og søke hjelp, før de blir helt nødt...

En mager trøst, kanskje...men jeg har håp for henne. Høres ut som en ressurssterk dame.

Stå på!

[dog1365380703]

Hun er ganske sikkert deprimert, ja. Du kan kanskje spørre om hun kan bestille en time hos legen sin. Om ikke for seg selv, så for barna sin del. Dette er ikke særlig bra for ungene..

Ønsker deg all mulig lykke til!

Ja...vi menn må være der for barna...Ihvertfall helt til kvinnen har bestemt å rive dem fra oss så vi knapt kan se dem annen hver helg hvis vi er såpass prisgitt.

Det er bedre at hun begynner å respektere ham istede for å leke med følelsene hans. Og heller oppføre seg som en kvinne skal og bl.a. støtte mannen sin. Ikke gjøre ham gal. Det står ingen steder at vi menn MÅ finne oss i alt heller.

[z79]

Tror at hun selv må få lov til å prøve å finne ut hvorfor hun har forandret måten å være på ovenfor dere. Det kan jo hende at hun har oppdaget at den måten hun har levd på til nå, ikke gir henne det hun vil i livet, eller at hun har gått lei rett og slett. Tror en skal være forsiktig med å si det er depresjon, dersom en f.eks. finner ut at måten en har levd på ikke er det en har ønsket, så blir en jo sikkert deprimert, uten at "lykkepiller" er løsningen på det.

[Gjest det er ikke så lett det heller]

Har vel hatt den tanken ca 1000 ganger. Men hun har gode dager innimellom alt og da kommer den "gamle" frem. Da er hun et følelses menneske slik hun alltid har vært. Da forteller hun meg også at hun er sint på seg selv for at hun er i tvil. Hun vil være med meg men vet at hun får en nedtur igjen.

Hun innrømmer en del men er ikke villig til å få hjelp.... Verken fra meg eller andre.

Kjærlighet er ikke svart hvitt, enten av eller på. På vei ut av et forhold svinger følelsen utrolig mye, og man aner ikke om man gjør det rette.

[maire]

Hei igjen Bjohan, når jeg leser det du skriver her blir jeg i tvil om samboeren din er deprimert eller om hun er vinglete i følelsene fordi hun tviler på forholdet deres.

Håper for dere alle sammen sin del at dere finner utav det. Uansett hva årsaken er, så er det ikke godt for deg å gå rundt i uvisse, og heller ikke for henne å være så i følelsesmessig ubalanse.

Bare lurer på en liten ting: er hun hjemmeværende, eller har hun noen jobb uten for hjemmet?

Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg selv var hjemmeværende i mange år. Så ble jeg deprimert og begynte å lure på hva jeg skulle med livet mitt. Jeg fikk det bedre da jeg kom meg ut i skole først og jobb etterpå. Bare en tanke som streifet meg siden samboeren din sier det er deilig å slippe hjemmets fire vegger rundt seg hele tiden.

[Gjest Magna]

Ja...vi menn må være der for barna...Ihvertfall helt til kvinnen har bestemt å rive dem fra oss så vi knapt kan se dem annen hver helg hvis vi er såpass prisgitt.

Det er bedre at hun begynner å respektere ham istede for å leke med følelsene hans. Og heller oppføre seg som en kvinne skal og bl.a. støtte mannen sin. Ikke gjøre ham gal. Det står ingen steder at vi menn MÅ finne oss i alt heller.

Det beste du kan gjøre for deg selv og din kone er å ta en tur på ett familierådgivningskontor.

Vil hun ikke være med så gå alene. Dere trenger hjelp av en tredjeperson.

Ett samliv er så komplekst. Ikke gi opp, det er ofte i ett samliv det kreves at en går igjennom en vond periode sammen.....