føltes som et nytt overgrep..

[vaness]

jeg skulle til tannlegen og trekke en visdomsjeksel, en enkel jobb sa tannlegen og jeg prøvde å ikke være for nervøs. jeg har sprøyteskrekk fra før av og grudde meg mest til den delen, men hun hadde lovet være forsiktig så jeg stolte på henne. dessverre gikk det dårlig. det gjorde veldig vondt og jeg skalv av redsel, men likevel gav hun seg ikke, tannen kom ikke ut og jeg var der i over en time.. etterpå klarte jeg ikke slappe av eller noen ting og følte at alle mine grenser var blitt tråkket på enda en gang.. og bare tanken på at jeg faktisk må inn igjen for å fjerne tannen gjør meg helt panisk.. jeg har aldri vært særlig nervøs for tannleger eller noen ting.. men denne dagen var helt grusom. det var som om jeg ikke kunne komme meg vekk og at hun ikke forstod hvor fælt jeg hadde det selv om jeg bare gråt og gråt.veldig mange følelser fra voldtekten dukket opp, og det har vært veldig tungt å være meg siden da.. er dette nor malt?? andre som har opplevd lignende? det var ikke smerten som var problemet, heller redselen og følelsen av å ikke bli tatt på alvorlig og av å ikke ha kontroll over situasjonen.. aldri om jeg gjør noe sånt igjen.. er ikke sjangs.. så neste gang skal jeg sove om jeg så må stå på hodet for å få det til.. føler meg bare helt dust som reagerte slik egentlig.. det var bare det jeg ville få ut..

[PieLill]

Etter mitt syn burde tannlegen stoppet når det var åpenbart at du ikke var på høyde med situasjonen. Det er slikt som skaper tannlegeskrekk.

Det finnes klagenevnd om det skulle være aktuelt.

http://www.tannlegeforeningen.no/default.asp?k=60&u=189&t=107

mvh

[Gjest Bea86]

Etter mitt syn burde tannlegen stoppet når det var åpenbart at du ikke var på høyde med situasjonen. Det er slikt som skaper tannlegeskrekk.

Det finnes klagenevnd om det skulle være aktuelt.

http://www.tannlegeforeningen.no/default.asp?k=60&u=189&t=107

mvh

Jeg forstår så alt for godt hvordan du hadde/har det! De siste gangene jeg har vært hos tannlegen har gått foholdsvis greit, men de to-tre første gangene jeg var der etter overgrepet var helt grusomme!!

Tannlegene sa ikke noe om hva hun gjorde, så jeg følte at jeg ikke hadde noen kontroll i det hele tatt, i tillegg til at jeg fikk en helt ekkel følelse når hun stod over meg.. Jeg fikk ingen direkte 'bilder' fra selve voldtekten, men de samme følelsene raste gjennom meg, og tårene randt konstant. Jeg var helt skjelven i flere dager etterpå, og grudde meg noe sinnsykt til jeg måtte tilbake.

Når jeg kom tilbake noen uker senere hadde jeg jobbet meg igjennom det som hadde skjedd, og var nok bedre forberedd på denne situasjonen, så det gikk litt bedre, det er kanskje noe du kunne prøvd også? Finn ut hva du kan tenke på for å trøste og roe ned deg selv, for dette er jo egentlig ikke et nytt overgrep.. Hvis du går til psykolog e.l kunne det kanskje vært lurt å snakke med han/henne om det?

Bare noen tips.. og det vil forhåpentligvis bli bedre etterhvert!

[bugge -jenta]

Alle disse historiene minner meg om det viktigste, det som oppleves som et overgrep, setter spor som et overgrep.

Jeg har også hatt en slik vond opplevelse og det var hos min primærlege. Det var etter fødselen, og jeg hadde alvorlige bekkenplager, så jeg hadde store problemer med å ta beina fra hverandre. Hun visste jeg har vært utsatt for overgrep, men ingen detaljer, men jeg minnet henne på det rett før. Ba henne ta det litt rolig. For alt hun kan vite kan jeg ha blitt voldtatt som barn, av flere, hun vet ikke at jeg ikke fysisk har blitt voldtatt.

Jeg spurte om jeg kunne få slippe å ha beina i bøyler for jeg klarte ikke å presse beina ut uten store smerter. Men det "måtte" jeg, ellers ble det så vanskelig for henne. Så skulle hun ha inn speculumet. Jeg hadde nettopp født, og har ikke før hatt problemer med det, men denne gangen hadde jeg så sterke smerter at jeg ikke klarte å slappe av.

Hun ble ganske hardhendt, og oppgitt, irritert, hadde sikkert dårlig tid. SA"dette går ikke, du må slappe av."Gjentok det i flere varianter.

Og som et lite barn hørte jeg stemmen min så liten og ynkelig"jeg prøver så godt jeg kan, Unnskyld."

Så reiser hun seg bryskt opp og sier setningen som kanskeje bare dere her inne kan forstå kunne stikke så dypt. "Nei, jeg får gå og hente et barnespeculum." Etter det husker jeg egentlig ikke så mye. Jeg husker ikke om hun fikk det inn. Jeg gikk ut derfra og gråt mens jeg betalte, mens jeg gikk hjem, jeg klarte nesten ikke gå på grunn av bekkenet, og det tok et år tror jeg før jeg klarte å snakke med min mann eller min psykiater om det. Det er en stor påkjenning å skrive dette. Jeg er sint nå, og har angst. Jeg husker jeg var sår på en måte jeg aldri siden har vært etter en slik undersøkelse. Nå går jeg til en spesialist, og doper meg ned før hver undersøkelse.

Dette kunne ikke skjedd nå, det vet jeg. Så mye har terapien hjulpet meg disse årene. Men det var et overgrep på sitt hvis dette, fordi hun visste at jeg hadde vært utsatt.

trist Bugge

[firebird1365380441]

Helt siden jeg ble misbrukt da jeg var liten( fra jeg var 5 til nesten 9 år), har jeg hatt store problemer med å gå til tannbehandling.Kontroller og røntgen har gått greit, men IKKE behandlinga.Siden jeg var 17 år har jeg gjort det meste av tannbehandling under full narkose på universitetssykehuset her i byen hvor jeg bor.

Jeg greier ikke å sitte/ligge i en tannlegestol med noen bøyd over meg, noen som stikker fingre og andre ting inn i munnen min ...noen som ruver over meg og som kan tråkke på de grensene jeg etterhvert har klart å bygge opp rundt meg.

Jeg kan godt fatte hva du gjennomgår når du sier at du føler at grensene dine er tråkket på.

For meg føles hver eneste tannBEHANDLING som et nytt overgrep.Jeg har noen ganger vært nødt til å få foretatt akkuttbehandling og da har jeg følt meg ødelagt inni meg i lang,lang tid etterpå.

Nå går jeg heller til hyppige kontroller, slik at hvis noe er galt, så kan tannlegen søke meg til narkose behandling før det går så langt som at jeg må ha akutt behandling.

Du kan be tannlegen din - hvis du f.eks har en fast tannlege om h*n kan søke om tannbeh i narkose eller sterk "sedasjon" for deg, enten på offentlig sykehus, eller på private tannklinikker som gjør narkose behandling med "offentlig økonomisk støtte".Du bør ha et skriv fra psykolog, lege eller annen behandler om overgrepet du en gang ble utsatt for, siden det er veldig strenge kriterier for å få komme til tannbehandling i narkose( det er først og fremst forbeholdt psykisk utviklingshemmede).

Du kan også be tannlegen om å søke deg til behandling utført i lystgass.Det gir ikke like store bivirkninger som narkose.

Det kan være lurt å være så åpen som mulig til tannlegen om hva du har opplevd,og si i fra om hvilke situasjoner du kan oppfatte som "overgrep" eller at dine grenser blir tråkket over...sånn at tannlegen vet hva h*n skal være forsiktig med når det gjelder deg.

Håper at noen av forslagene mine kan være til hjelp...

Med vennlig hilsen

[Luna21365380663]

Helt siden jeg ble misbrukt da jeg var liten( fra jeg var 5 til nesten 9 år), har jeg hatt store problemer med å gå til tannbehandling.Kontroller og røntgen har gått greit, men IKKE behandlinga.Siden jeg var 17 år har jeg gjort det meste av tannbehandling under full narkose på universitetssykehuset her i byen hvor jeg bor.

Jeg greier ikke å sitte/ligge i en tannlegestol med noen bøyd over meg, noen som stikker fingre og andre ting inn i munnen min ...noen som ruver over meg og som kan tråkke på de grensene jeg etterhvert har klart å bygge opp rundt meg.

Jeg kan godt fatte hva du gjennomgår når du sier at du føler at grensene dine er tråkket på.

For meg føles hver eneste tannBEHANDLING som et nytt overgrep.Jeg har noen ganger vært nødt til å få foretatt akkuttbehandling og da har jeg følt meg ødelagt inni meg i lang,lang tid etterpå.

Nå går jeg heller til hyppige kontroller, slik at hvis noe er galt, så kan tannlegen søke meg til narkose behandling før det går så langt som at jeg må ha akutt behandling.

Du kan be tannlegen din - hvis du f.eks har en fast tannlege om h*n kan søke om tannbeh i narkose eller sterk "sedasjon" for deg, enten på offentlig sykehus, eller på private tannklinikker som gjør narkose behandling med "offentlig økonomisk støtte".Du bør ha et skriv fra psykolog, lege eller annen behandler om overgrepet du en gang ble utsatt for, siden det er veldig strenge kriterier for å få komme til tannbehandling i narkose( det er først og fremst forbeholdt psykisk utviklingshemmede).

Du kan også be tannlegen om å søke deg til behandling utført i lystgass.Det gir ikke like store bivirkninger som narkose.

Det kan være lurt å være så åpen som mulig til tannlegen om hva du har opplevd,og si i fra om hvilke situasjoner du kan oppfatte som "overgrep" eller at dine grenser blir tråkket over...sånn at tannlegen vet hva h*n skal være forsiktig med når det gjelder deg.

Håper at noen av forslagene mine kan være til hjelp...

Med vennlig hilsen

Hvis det er slik med tannleger, hvirdan er det da med gynekologer? Jeg antar at det er det at et annet menneske kommer så nære innpå en, som gjør at det er vanskelig å gå til tannlege.. Ikke at det var en tannlege, eller en "tannlegesituasjon" overgrepet ble utført i.

Jeg har ikke noe problem med tannleger, men gynekologer som roter og styrer er det verste jeg vet.

[Luna21365380663]

Alle disse historiene minner meg om det viktigste, det som oppleves som et overgrep, setter spor som et overgrep.

Jeg har også hatt en slik vond opplevelse og det var hos min primærlege. Det var etter fødselen, og jeg hadde alvorlige bekkenplager, så jeg hadde store problemer med å ta beina fra hverandre. Hun visste jeg har vært utsatt for overgrep, men ingen detaljer, men jeg minnet henne på det rett før. Ba henne ta det litt rolig. For alt hun kan vite kan jeg ha blitt voldtatt som barn, av flere, hun vet ikke at jeg ikke fysisk har blitt voldtatt.

Jeg spurte om jeg kunne få slippe å ha beina i bøyler for jeg klarte ikke å presse beina ut uten store smerter. Men det "måtte" jeg, ellers ble det så vanskelig for henne. Så skulle hun ha inn speculumet. Jeg hadde nettopp født, og har ikke før hatt problemer med det, men denne gangen hadde jeg så sterke smerter at jeg ikke klarte å slappe av.

Hun ble ganske hardhendt, og oppgitt, irritert, hadde sikkert dårlig tid. SA"dette går ikke, du må slappe av."Gjentok det i flere varianter.

Og som et lite barn hørte jeg stemmen min så liten og ynkelig"jeg prøver så godt jeg kan, Unnskyld."

Så reiser hun seg bryskt opp og sier setningen som kanskeje bare dere her inne kan forstå kunne stikke så dypt. "Nei, jeg får gå og hente et barnespeculum." Etter det husker jeg egentlig ikke så mye. Jeg husker ikke om hun fikk det inn. Jeg gikk ut derfra og gråt mens jeg betalte, mens jeg gikk hjem, jeg klarte nesten ikke gå på grunn av bekkenet, og det tok et år tror jeg før jeg klarte å snakke med min mann eller min psykiater om det. Det er en stor påkjenning å skrive dette. Jeg er sint nå, og har angst. Jeg husker jeg var sår på en måte jeg aldri siden har vært etter en slik undersøkelse. Nå går jeg til en spesialist, og doper meg ned før hver undersøkelse.

Dette kunne ikke skjedd nå, det vet jeg. Så mye har terapien hjulpet meg disse årene. Men det var et overgrep på sitt hvis dette, fordi hun visste at jeg hadde vært utsatt.

trist Bugge

Jeg har ikke ord.. men masse vonde følelser..

[bugge -jenta]

Jeg har ikke ord.. men masse vonde følelser..

Tusen takk for responsen.

Bugge.

[Gjest [email protected]]

Dette er fullstendig normalt!For oss som har vært utsatt så er grensene våre uhyre viktige!Og blir de tråkket over så føles det som et nytt overgrep!Men dette bedrer seg litt etterhvert!

klem fra hilde

[vaness]

Helt siden jeg ble misbrukt da jeg var liten( fra jeg var 5 til nesten 9 år), har jeg hatt store problemer med å gå til tannbehandling.Kontroller og røntgen har gått greit, men IKKE behandlinga.Siden jeg var 17 år har jeg gjort det meste av tannbehandling under full narkose på universitetssykehuset her i byen hvor jeg bor.

Jeg greier ikke å sitte/ligge i en tannlegestol med noen bøyd over meg, noen som stikker fingre og andre ting inn i munnen min ...noen som ruver over meg og som kan tråkke på de grensene jeg etterhvert har klart å bygge opp rundt meg.

Jeg kan godt fatte hva du gjennomgår når du sier at du føler at grensene dine er tråkket på.

For meg føles hver eneste tannBEHANDLING som et nytt overgrep.Jeg har noen ganger vært nødt til å få foretatt akkuttbehandling og da har jeg følt meg ødelagt inni meg i lang,lang tid etterpå.

Nå går jeg heller til hyppige kontroller, slik at hvis noe er galt, så kan tannlegen søke meg til narkose behandling før det går så langt som at jeg må ha akutt behandling.

Du kan be tannlegen din - hvis du f.eks har en fast tannlege om h*n kan søke om tannbeh i narkose eller sterk "sedasjon" for deg, enten på offentlig sykehus, eller på private tannklinikker som gjør narkose behandling med "offentlig økonomisk støtte".Du bør ha et skriv fra psykolog, lege eller annen behandler om overgrepet du en gang ble utsatt for, siden det er veldig strenge kriterier for å få komme til tannbehandling i narkose( det er først og fremst forbeholdt psykisk utviklingshemmede).

Du kan også be tannlegen om å søke deg til behandling utført i lystgass.Det gir ikke like store bivirkninger som narkose.

Det kan være lurt å være så åpen som mulig til tannlegen om hva du har opplevd,og si i fra om hvilke situasjoner du kan oppfatte som "overgrep" eller at dine grenser blir tråkket over...sånn at tannlegen vet hva h*n skal være forsiktig med når det gjelder deg.

Håper at noen av forslagene mine kan være til hjelp...

Med vennlig hilsen

hei! tusen takk for svaret jeg fikk. jeg har snakket med psykologen min hvor jeg klarte å finne ut av hvorfor det føltes slik det gjorde. og jeg forstod hvorfor følelsene fra overgrepet kom tilbake så sterkt som de gjorde. jeg har foreldre som kjenner folk på sykehuset og har dermed fått sjansen til å trekke tennene m narkose. så ting har ordnet seg litt. men selve opplevelsen sitter godt i meg og jeg vet at det kommer til å bli tungt neste gang jeg må til tannlegen. men forhåpentligvis vil jeg klare å si ifra neste gang istedenfor å bare forsvinne ut av meg selv slik jeg gjorde under overgrepet.

tusen takk for at du var så åpen mot meg, det betyr mye.

[vaness]

Alle disse historiene minner meg om det viktigste, det som oppleves som et overgrep, setter spor som et overgrep.

Jeg har også hatt en slik vond opplevelse og det var hos min primærlege. Det var etter fødselen, og jeg hadde alvorlige bekkenplager, så jeg hadde store problemer med å ta beina fra hverandre. Hun visste jeg har vært utsatt for overgrep, men ingen detaljer, men jeg minnet henne på det rett før. Ba henne ta det litt rolig. For alt hun kan vite kan jeg ha blitt voldtatt som barn, av flere, hun vet ikke at jeg ikke fysisk har blitt voldtatt.

Jeg spurte om jeg kunne få slippe å ha beina i bøyler for jeg klarte ikke å presse beina ut uten store smerter. Men det "måtte" jeg, ellers ble det så vanskelig for henne. Så skulle hun ha inn speculumet. Jeg hadde nettopp født, og har ikke før hatt problemer med det, men denne gangen hadde jeg så sterke smerter at jeg ikke klarte å slappe av.

Hun ble ganske hardhendt, og oppgitt, irritert, hadde sikkert dårlig tid. SA"dette går ikke, du må slappe av."Gjentok det i flere varianter.

Og som et lite barn hørte jeg stemmen min så liten og ynkelig"jeg prøver så godt jeg kan, Unnskyld."

Så reiser hun seg bryskt opp og sier setningen som kanskeje bare dere her inne kan forstå kunne stikke så dypt. "Nei, jeg får gå og hente et barnespeculum." Etter det husker jeg egentlig ikke så mye. Jeg husker ikke om hun fikk det inn. Jeg gikk ut derfra og gråt mens jeg betalte, mens jeg gikk hjem, jeg klarte nesten ikke gå på grunn av bekkenet, og det tok et år tror jeg før jeg klarte å snakke med min mann eller min psykiater om det. Det er en stor påkjenning å skrive dette. Jeg er sint nå, og har angst. Jeg husker jeg var sår på en måte jeg aldri siden har vært etter en slik undersøkelse. Nå går jeg til en spesialist, og doper meg ned før hver undersøkelse.

Dette kunne ikke skjedd nå, det vet jeg. Så mye har terapien hjulpet meg disse årene. Men det var et overgrep på sitt hvis dette, fordi hun visste at jeg hadde vært utsatt.

trist Bugge

jeg forstår så utrolig godt hva du mener med det du skriver. og det kjennes så utrolig vondt å lese. jeg følte det virkelig som et nytt overgrep fordi jeg etterhvert ikke orket protestere eller gjøre noe annet enn å ligge i stolen og jeg forsvant på en måte ut av virkeligheten fordi alt jeg ville var å få det overstått. jeg vet at det hadde vært vondt og ubehagelig selv uten å ha min fortid, men med min fortid ble alt så mye verre for følelsene og opplevelsen av det hele var så lik overgrepet hvor jeg også bare gav opp og lot det stå til. jeg kommer ike til å gjøre noe slikt igjen, og det er godt å føle seg forstått her inne.. føler det jo helt dust etterpå fordi en knekker helt sammen pga et tannlegebesøk.. men for meg var det så utrolig mye mer. og fremdeles merker jeg hvor mye jeg ble dratt bakover i tid.. orker mindre enn før og trenger mer søvn og slikt.. var kommet langt i behandligen min, men tok mange skritt tilbake etter dette.. og det er også vondt å tenke på.. heldigvis slipper jeg å gjøre dette en gang til.

tusen takk for at du ville dele en så traumatisk opplevelse med meg.. jeg forstår deg så utrolig godt!