Gråt

[Gjest gråter i dag]

Hvorfor bare gråter jeg? Og ikke si at jeg skal gå til legen, jeg har gått til legen, og jeg har fått Seroxat for angst og depresjon og Fluoxetin for lavt stoffskifte. Nå skal liksom alt være innenfor der det skal være. Likevel gråter jeg.

Og ikke si jeg skal søke terapi. Jeg går i terapi. En gang i uka. Og jeg følger opp alt jeg skal gjøre mellom timene. Likevel gråter jeg.

Jeg gråter og gråter. Ikke alltid. Men noen ganger kan jeg bare ikke stoppe å gråte. Jeg bare gråter.

Hva mer kan jeg gjøre? Hvorfor har jeg det sånn? Hvorfor har Gud skapt sånne mennesker som meg (eller hvorfor har noen andre gjort det)?

Er det ingenting jeg kan gjøre? Hvorfor kan jeg ikke ha det bra.

[Gjest Gråter i dag]

Beklager, mener selvfølgelig at jeg har fått Levaxin for lavt stoffskifte. (Fluoxetin er jo noe helt annet, og det gikk jeg på før Seroxaten en gang)

[frosken]

Kanskje det beste du kan gjøre akkurat nå er å akseptere at du gråter en del? Virker som om du gjør andre ting som på sikt sannsynligvis vil medføre at du får det bedre, og da hender det at man kun må innse at TTT (dvs. ting tar tid).

[Kizza1365380506]

Lurte på om det var kommet en ny og bedre medisin for lavt stoffskifte jeg )

Jeg tror du skal gråte fra deg. Nå vet jeg jo ikke hvor lenge du har gått på medisin men for meg tok det ganske lang tid før jeg ble noenlunde bra. Tre måneder før jeg "kom meg opp av sofaen" (det er ikke helt riktig for jeg gikk og gikk) men jeg var uten tiltakslyst og likeglad osv. Så begynte det å lysne. Jeg fikk gradvis tiltakslysten tilbake og da avtok også tårene og avmakten. Etter ni måneder begynte jeg i aktiv sykemelding. For tiden har jeg store problemer med å holde tårene tilbake uansett om jeg hører gode eller dårlige nyheter, om jeg ser noe fint på tv, om jeg leser noe i avisen. Men jeg tror jeg har kommet til at det er meg og at jeg bare på akseptere det.

Du kommer nok til en slutning du også. Det gjelder om å godta seg selv som man er på godt og vondt. Ikke forandre seg men kanskje lære å kontrollere forskjellige følelser. (Får tårer i øynene når jeg skriver nå, når jeg tenker på deg f.esk.)

Lykke til! Du ser nok snart lyset i tunnellen skal du se.

Mvh

[Gjest this is a signature]

Har en dritt-dag selv uten å egentlig ha opplevd noe ille idag.

Føler for å gråte, men jeg klarer det ikke.

[Gjest this is a signature]

Lurte på om det var kommet en ny og bedre medisin for lavt stoffskifte jeg )

Jeg tror du skal gråte fra deg. Nå vet jeg jo ikke hvor lenge du har gått på medisin men for meg tok det ganske lang tid før jeg ble noenlunde bra. Tre måneder før jeg "kom meg opp av sofaen" (det er ikke helt riktig for jeg gikk og gikk) men jeg var uten tiltakslyst og likeglad osv. Så begynte det å lysne. Jeg fikk gradvis tiltakslysten tilbake og da avtok også tårene og avmakten. Etter ni måneder begynte jeg i aktiv sykemelding. For tiden har jeg store problemer med å holde tårene tilbake uansett om jeg hører gode eller dårlige nyheter, om jeg ser noe fint på tv, om jeg leser noe i avisen. Men jeg tror jeg har kommet til at det er meg og at jeg bare på akseptere det.

Du kommer nok til en slutning du også. Det gjelder om å godta seg selv som man er på godt og vondt. Ikke forandre seg men kanskje lære å kontrollere forskjellige følelser. (Får tårer i øynene når jeg skriver nå, når jeg tenker på deg f.esk.)

Lykke til! Du ser nok snart lyset i tunnellen skal du se.

Mvh

Det er utrolig vanskelig å akseptere seg selv, spesielt når man føler seg annerledes uansett hvor man er, og man føler at ikke en gang nærmeste familie forstår..

Jeg finner det vanskelig å holde fast ved det man er, og ikke føle at man må forandre seg og tilpasse seg andre.

Jeg vet ikke om jeg er en god eller dårlig person. Jeg tar ikke til meg komplimenter som folk gir meg. Jeg tror ikke de mener det. Det er bare ord, formet som en setning, som kommer ut. Og gir meg ingenting.

Hvorfor kan jeg ikke ta imot et kompliment?

Hvorfor kan jeg ikke være stolt av meg selv?

[Kizza1365380506]

Det er utrolig vanskelig å akseptere seg selv, spesielt når man føler seg annerledes uansett hvor man er, og man føler at ikke en gang nærmeste familie forstår..

Jeg finner det vanskelig å holde fast ved det man er, og ikke føle at man må forandre seg og tilpasse seg andre.

Jeg vet ikke om jeg er en god eller dårlig person. Jeg tar ikke til meg komplimenter som folk gir meg. Jeg tror ikke de mener det. Det er bare ord, formet som en setning, som kommer ut. Og gir meg ingenting.

Hvorfor kan jeg ikke ta imot et kompliment?

Hvorfor kan jeg ikke være stolt av meg selv?

Det er veldig vanskelig svare på og innerst inne er det vel bare du selv som vet svaret. Det som er helt sikkert er at du er en flott person med mennesker som er glad i deg (har jeg forstått) og det er du som kan forandre deg det kan ingen andre. Du må jobbe, jobbe, jobbe! Spør meg jeg vet det og jeg vet også at det hjelper til syvende og sist. Men kanskje må du ha hjelp på veien. En psykiater, en psykolog, en god venn/inne, ett familiemedlem el.l.

Stå på så ser du nok resultater men det kan ta tid.

Klem