Hva har jeg gjort galt?

[Gjest Sliten og utbrent mor]

Datteren min er 18 år. Hun var ei snill og søt jente helt til hun ble 14-15 år. Etter det snudde alt. Jeg har stillt opp for henne bestandig. Desverre har far vært lite på banen, da vi foreldre ikke har vært særlig på talefot etter at vi skilte lag da hun var åtte år.Jeg har samboer som også har stilt opp for henne i alle år på godt og vondt.

Problemet som har vært siden hun var ca 14 år er at hun ikke tar ansvar for noen ting. Hun holder aldri avtaler. Gadd aldri til å hjelpe hjemme. Bruker penger som gress. Lyver om alt mulig.Er ekstremt uryddig, orker ikke ta opp etter seg selv. Tar alt som en selvfølge og er ikke takknemlig for noe.

I fjor hjalp jeg henne til å få en ekstrajobb ved siden av skolen. Der var hun i 2 mnd og ble sparket pga av tyveri av penger i kassa. Jeg ble kallt inn til møte siden hun var 17 år da. Hun fikk 12.000 kr i bot da de hadde leid inn et vaktselskap som tok henne. Vi snakket frem og tilbake hvorfor dette hadde skjedd. Hun syns det var trasig til å begynne med, men viste ingen tegn til anger senere. Hun har ikke fått jobb igjen.

En annen ting er at hun forteller at alt som er galt har andre skyld i. Hun fraskriver seg ethvert ansvar.

Hun ville så flytte hjemmefra, og jeg og samboer hjalp henne med hybel. Nå har vi ved flere anledninger fått telefon fra husverten, der vedkommende klager på min datter og vil ha henne ut. Grunnen er at hun ikke vasker, ikke overholder regler.Hun gir rett og slett blaffen og viser ingen respekt. I tillegg har hun vært og stjålet klær fra husverten. Hun må nå erstatte en stor sum for ting som er blitt ødelagt og stjålet fra huset. Hun har heller ikke økonomisk sans, hun bruker alt på noen dager (stipend, barnebidrag) og går resten av mnd uten penger. Da klager hun i øst og vest at hun har ikke mat ovs. Hun legger ut i det vide og brede for noen trasige foreldre hun har som ikke stiller opp.

Jeg og min samboer er helt fortvilte over hennes atferd. Hun sier selv hun er voksen, men lite tyder på det. Når vi tar ting opp med henne nekter hun. Hun beskylder oss for at alt går galt med henne.

Jeg er redd og slett blitt frynsete i nervene av datteren min. Hva skal jeg gjøre og kan jeg gjøre mer, når det aldri nytter. Jeg ser jo at hun slite en del psykisk på grunn av alt hun har viklet seg inn i.

[Gjest I samme båt!]

Jeg må si at jeg kvapp skikkelieg i stolen da jeg leste innlegget ditt!

Jeg skrev et nesten identisk for et års tid siden.

Ja, vi har samme type døtre, du og jeg. Men det er ikke lett å sette fingen direkte på hva som har gått galt.

Jeg greide å overtale min datter til å begynne hos psykolog for et år siden.

Etter mye forkjellig testing og endel samtaler (når hun gidda å møte opp), nevnte psykologen noe om " personlighetsproblematikk", altså en personlighetsforstyrrelse. Vi fikk overtalt henne til innleggelse etter råd fra psykriateren på ungdomspsyk.

Ble skrevet ut etter 4 uker, for det var ingenting mer å observere, rett og slett. Hun var helt eksemplarisk.

Men fortsetter på "galeien"...

Inn og ut av hybler, stjeler, slåss, begynner, slutter på skole og jobb.Griser noe helt uutholdelig, men er alltid greit kledd.

Jeg kasta henne ut av huset for et år siden.

Møkk lei av løgner, skittkasting, og ikke minst den smiskende tonen når hun vil ha noe.

Har hørt utallige ganger for en forferdelig mor jeg er Hvor dårlig jeg er til å stille opp osv...

Jeg vender det døve øret til nå.

Hun blir snyte fornærma når jeg sier at mitt hus er åpent for alle som ikke lyger, stjeler eller er stygge mot foreldrene sine.

Ja, hva har vi gjort galt??

Hadde det vært alvorlig traumer bak, så hadde jeg skjønt noe mer..

Jeg tenker at jeg nok burde bedt om proffesjonell hjelp veldig tidlig. Ting har alldri vært helt bra ser jeg nå.

Vi har strevd med jenta vår siden hun var rundt 5 år.Stjal fra venner og var veldig dominerende.

Hatt hjelp siden hun var 11. PPT, BUP, ekstra ressurser i skolen, veiledning fra barnevern...

Ja, nå har jeg faktisk satt meg på gjerdet.

Først nå begynner jeg å puste fritt...

[firebird1365380441]

Om hun er under 18 , kan du kontakte BUP - barne og ungdoms psykiatrisk.

Jeg vet egentlig ikke om hva mer du kan ta kontakt med, men dattera di trenger opplagt hjlp pga de psykiske plagene hun har.Hun vil nok til slutt trenge hjelp uansett fordi hun kommer til å rote seg opp i enda mer trøbbel enn nå.

Foreldre kan dessuten også tvangsinnlegge ungene sine om de er i tvil om hvorvidt barna - i dette tilfellet din datter - har en alvorlig sinnslidelse.

For meg kan det virke som om at hun har det , f.eks en personlighetsforstyrrelse.Jeg har selv en personlighetsforstyrrelse, og det går an å bli bra -bedre, med hjelp.

Jeg er ingen fagperson, bare en som selv har opplevd hvordan det er å være ung og psyk...

Med bakgrunn i det vil jeg anbefale deg å ta kontakt med lege/psykiater/psykolog - enten ved BUP eller ved Voksen psykiatrisk poliklinikk.

Skaff hjelp innenfor psykiatrien .Det er mitt råd til deg.

Du sliter deg ut, dattera di blir stadig verre.Det er ingen ønskelig situasjon for noen av dere...

Lykke til!

Med vennlig hilsen

[Gjest kanutta]

Du spør:

Hva har jeg gjort galt?

Tror ikke du har gjort noe galt.

Du har gjort mye for å hjelpe datteren din og alt har du gjort i beste mening. Da kan ikke du gjøre mer.

Datteren din må forstå at hun må ta ansvar for eget liv. Kanskje trenger hun hjelp til det, men i dette tilfellet må et annet hjelpeapparat inn. Du må greie å "sette deg på gjerdet" og så støtte dattera di når du ser at støtten vil nå fram.

Du nevner økonomi og barnebidrag. Har dattera di barn? Hvordan klarer hun å ta vare på et barn? Kanskje barnevernet kan være en innfallsport til å få hjelp?

Føler veldig med deg!

[Gjest scarlett o`mia]

Skjønner godt du er sliten. Siden hun var snill og grei i så mange år og så plutselig endret karakter, er det ekstra bekymringsfullt.Du spør hva du har gjort galt. Lite hjelper det vel nå å klandre seg selv? Men siden du spør, kan du jo få noen spekulasjoner.Merket meg at dere foreldre skilte lag da hun var 8 og at du og barnefaren ikke har vært særlig på talefot siste år. Kanskje noe av dette virker inn på henne, at hun savner faren og synes det er vanskelig at dere ikke snakker bedre sammen. At noe av den opponeringen hun viser er hennes måte å vise en slags forsinket sorg på?

I tillegg sier du at du alltid har stilt opp for henne. Nå når hun er blitt eldre forventer du at hun skal ta ansvar, mens hun forventer det samme som før, at du alltid er der og yter henne service. Til din datters forsvar kan kun sies det er vanskelig å skulle ta ansvar for eget liv når man er vant til å få alt opp i hendene.

Et tips er nok å sette hardt mot hardt nå. Det er vanskelig, men hva annet vil hjelpe? Hun må forstå at ting ikke blir ordnet utenfra på 1-2-3, men at hun selv må gjøre ærlige forsøk. Til det kommer det nok mange protester og ufyselig opponeringsatferd, så det er sikkert lurt å søke hjelp fra en tredjeperson som kan stå litt av løpet ut sammen med dere.

[Gjest Sliten og utbrent mor]

Du spør:

Hva har jeg gjort galt?

Tror ikke du har gjort noe galt.

Du har gjort mye for å hjelpe datteren din og alt har du gjort i beste mening. Da kan ikke du gjøre mer.

Datteren din må forstå at hun må ta ansvar for eget liv. Kanskje trenger hun hjelp til det, men i dette tilfellet må et annet hjelpeapparat inn. Du må greie å "sette deg på gjerdet" og så støtte dattera di når du ser at støtten vil nå fram.

Du nevner økonomi og barnebidrag. Har dattera di barn? Hvordan klarer hun å ta vare på et barn? Kanskje barnevernet kan være en innfallsport til å få hjelp?

Føler veldig med deg!

Nei heldigvis har hun ikke barn, men mottar selv bidrag fordi hun går på videregående skole.

[frosken]

Siden hun nå er 18 år er hun nødt til å begynne å ta ansvar for seg selv. Det nytter vel ikke så mye å spekulere på hva du evt. kunne ha gjordt annerledes akkurat nå, det er viktigere å fokusere på hva som er fornuftige tiltak slik situasjonen er nå.

Hvis hun selv har en opplevelse av at hun sliter psykisk, så bør hun oppfordres til å oppsøke fastlegen sin eller evt. helsesøster hvis dette finnes på hennes skole. Kanskje har hun ingen slik opplevelse nå, og da vil det ikke ha noen hensikt med behandlingsopplegg nå.

Dere bør inngå en helt tydelig avtale med henne mht penger. Dersom hun fortsatt får penger fra dere siden hun går på videregående, så bør det være helt klart hvor mye hun får hver måned, og penger ut over det bør dere ikke gi henne. Hvis hun er sulten, så kan hun jo komme hjemom og spise middag mot slutten av måneden (hun er ikke den eneste ungdommen som ender opp med å være blakk) - men forøvrig så må hun begynne å oppleve konsekvensene av at hun bruker opp alle pengene sine.

Snakk med henne og si at dere ser at hun sliter, men at dere mener at hun fra nå av er nødt til å ta konsekvensene av sine egne handlinger.

Når det gjelder hybelen hennes, så er det kanskje dere som står som leietakere siden hun var under 18 da hun flyttet? I såfall bør dere rydde opp i forhold til utleier og presisere at dersom hun skal fortsette å bo der så må hun selv ta det fulle ansvaret økonomisk. Hvis hun ikke lenger har noen hybel, så får hun vel flytte hjem igjen til hun er ferdig med videregående...

Dette er en vanskelig situasjon, men den blir neppe bedre av at dere fortsetter å gi henne det hun vil ha til enhver tid. Forsøk å være konsekvente - men prøv også å vise at dere bryr dere om henne og ser at hun ikke helt har funnet ut av hvordan fungere som voksen og at dere har tro på at hun kan endre seg.

Lykke til:-)