NHD gå til psykolog eller ikke

[Gjest anonym kvinne i tredveårene]

Jeg har blitt rådet av en gratis rådgivningstjeneste å skaffe meg en fast psykolog. Grunnet dårlig selvtillit, trolig pga av oppvekstforhold. Psykologen jeg snakket med der mente at jeg hadde et traume pga mine gammeldagse foreldres væremåte.

Jeg har selv familie, og jobber full stilling. Og mener jo at jeg sånn sett fungerer ganske greit. Men kunne tenkt meg en psykologisk forklaring på mine foreldres oppførsel, og hvordan jeg kan takle de i dag de gangene vi møtes. Samt bedre selvtillit slik at jeg ikke nedvurderer meg selv i møte med andre.

Jeg synes det virker litt skummelt. Kan det ikke være risikoer med å grave seg ned i gammelt bøss hvis man fungerer noen lunde, at man graver seg ned i fortiden. Hvor mye er det mulig å gjøre for selvtilliten i min alder, mener jeg har hørt at personligheten er lagt i 20 årene allerede??

Hvordan er beste måten å styrke barns selvtillit. Har selv en datter i slutten av barneskolen som er litt sjenert?

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg er i 30- årene og har gått lenge i terapi.

Og jeg forandrer meg sakte men sikkert, og blir mer bevisst mitt forhold til omverdenen, meg selv, og min morsrolle. Jeg setter tydeligere grenser og har bedre selvfølelse enn før. Selv om jeg har et stykke igjen på den veien. Men det er ikke for sent.

Bevisstgjøring om din egen oppvekst vil gjøre deg til en mer bevisst, og sannsynligvis tydeligere og bedre mor. Du kan i større grad velge hva du vil bringe videre, selv om det alltid vil være slik at noe formidles videre av både godt og vondt fra vår oppdragelse.

Det beste du kan gjøre for datteren din er å være bevisst på "gamle" ting vi overfører uten å vite om det. Samtidig vil det å ha en god selvfølelse være bra for både deg og barnet.

Det barnet ditt trenger mest av alt er å bli sett, hørt, få leve ut sin entusiasme,sitt sinne, ha klare men tøyelige grenser. Lære seg å stå opp for seg selv, og samtidig kunne tilpasse seg i andre situasjoner.

Eks: Barnet ditt var med i et spill på skolen, og du roser henne som foreldre stort sett gjør.

Like viktig er det å spørre; Hvordan var det? Likte du det? Var det morsomt? Dette tror jeg vi lett "synder" mot. Å være interessert i barnets opplevelsesverden krever mer enn observasjon. Vi må spørre, og jeg blir like forbauset over hvor mye min sønn kommer med når jeg er lyttende tilstede. Kanskje var hun/han flink, men hatet det. Jeg spørrer ofte min sønn; Var det gøy? senere kan jeg skryte av han. Jeg er jo en skikkelig myrsnipe.

Det er tøft å gå i terapi, men det er godt også. Ja, du graver opp i ting, men får anledningen og hjelpen til å omplassere, rokkere og plassere dem slik at det blir lettere å leve med til slutt. Jeg ville prøvd og gitt det en sjanse.

Hvis du ønsker som meg, at ting i livet ditt, hva det nå enn er, ikke skal gjøre deg til en dårligere mor, føles det godt å ha noen å snakke med om episoder og min rolle i forhold til barnet. Selv om det ikke er primært derfor jeg går der, gir det meg anledning til å få en god samtalepartner også på det området.

Lykke til med valget, og er det noe, bare spør.

Vh bugge.

[Gjest anonym kvinne i tredveårene]

Hei!

Jeg er i 30- årene og har gått lenge i terapi.

Og jeg forandrer meg sakte men sikkert, og blir mer bevisst mitt forhold til omverdenen, meg selv, og min morsrolle. Jeg setter tydeligere grenser og har bedre selvfølelse enn før. Selv om jeg har et stykke igjen på den veien. Men det er ikke for sent.

Bevisstgjøring om din egen oppvekst vil gjøre deg til en mer bevisst, og sannsynligvis tydeligere og bedre mor. Du kan i større grad velge hva du vil bringe videre, selv om det alltid vil være slik at noe formidles videre av både godt og vondt fra vår oppdragelse.

Det beste du kan gjøre for datteren din er å være bevisst på "gamle" ting vi overfører uten å vite om det. Samtidig vil det å ha en god selvfølelse være bra for både deg og barnet.

Det barnet ditt trenger mest av alt er å bli sett, hørt, få leve ut sin entusiasme,sitt sinne, ha klare men tøyelige grenser. Lære seg å stå opp for seg selv, og samtidig kunne tilpasse seg i andre situasjoner.

Eks: Barnet ditt var med i et spill på skolen, og du roser henne som foreldre stort sett gjør.

Like viktig er det å spørre; Hvordan var det? Likte du det? Var det morsomt? Dette tror jeg vi lett "synder" mot. Å være interessert i barnets opplevelsesverden krever mer enn observasjon. Vi må spørre, og jeg blir like forbauset over hvor mye min sønn kommer med når jeg er lyttende tilstede. Kanskje var hun/han flink, men hatet det. Jeg spørrer ofte min sønn; Var det gøy? senere kan jeg skryte av han. Jeg er jo en skikkelig myrsnipe.

Det er tøft å gå i terapi, men det er godt også. Ja, du graver opp i ting, men får anledningen og hjelpen til å omplassere, rokkere og plassere dem slik at det blir lettere å leve med til slutt. Jeg ville prøvd og gitt det en sjanse.

Hvis du ønsker som meg, at ting i livet ditt, hva det nå enn er, ikke skal gjøre deg til en dårligere mor, føles det godt å ha noen å snakke med om episoder og min rolle i forhold til barnet. Selv om det ikke er primært derfor jeg går der, gir det meg anledning til å få en god samtalepartner også på det området.

Lykke til med valget, og er det noe, bare spør.

Vh bugge.

Tusen takk for svar. Det er nok ikke først og fremst ovenfor barna det er problematisk. Har en helt annen oppførsel ovenfor dem enn det mine foreldre hadde ovenfor meg. Men føler at min datter har litt dårlig selvtillit hun og. Hun har venner men kunne tenkt seg flere. Men det tipset om å være mer nysgjerrig og ikke bare rosende var bra!

Har lyst til å få gjort noe med selvtilliten min slik at jeg får mer av det livet jeg ønsker. Være mer utadvendt og være mer sikker på hvem jeg selv er f.eks. Men er samtidig litt skeptisk til psykologien. Er redd for at man blir satt i en bås, og at man bare graver og graver i gammel dritt. Jeg øsnker verktøy for å bedre livet slik det er nå. Er også redd for at jeg får en psykolog jeg ikke har kjemi med.

Men jeg tror likevel jeg blir til å gjøre det for å se om det kan hjelpe. Men jeg håper jeg treffer en psykolog som har respekt for mine synspunkter også, og kan møte mennesket og ikke bare se på meg som en eller anne psykologisk teori om du skjønner.