Hører alle vanskelige temaer kun hjemme i de terapeutiske rom?

[frosken]

Jeg synes jeg stadig oftere ser at mange tror at dersom man gjennomlever en livskrise så er samtaler hos psykolog den beste løsningen. Dette står i skarp kontrast til at det ikke finnes slike samtaletilbud tilgjengelige for folk flest.

Men ønsker vi at alle slike temaer kun skal snakkes om i de lukkede rom hos psykologene? Parallelt med at forestillingen om at psykologer er tilgjengelige for de fleste, synes jeg også å se at det blir mindre og mindre "dannet" å snakke om vanskelige temaer i ulike sosiale relasjoner. Alvorlig syke mennesker kan ofte fortelle hvordan omgangskretsen forsvinner raskt når sykdomsbildet blir vanskelig å være vitne til. Pårørende opplever lite tilgjengelighet i omgangskretsen mht hjelp og avlastning; også her tror man at det offentlige må være rette instans for alt.

Flodbølge-katastrofen i julen viste hvordan "alle" fant det riktig at det offentlige burde tilby hjelp og støtte til de som på en eller annen måte hadde vært berørt. Enkelte av oss stilte spørsmålstegn ved hvorfor de som hadde blitt berørt av dette dramaet skulle stilles i en særstilling i forhold til alle andre som mister noen gjennom mer og mindre dramatiske omstendigheter.

Kanskje burde folk flest være litt mer tilgjengelig for sine medmennesker som er i en vanskelige livsfase? Kanskje vil dette være mer til hjelp for de som trenger avlastning enn det flere millioner til psykiatrien vil kunne medføre.

Jeg vil til slutt presisere at jeg ikke her snakker om behandling av alvorlig psykisk lidelse, men om de reaksjoner alle og enhver kan få som følge av svært vanskelige livssituasjoner.

[Gjest Smarte-Petter]

Personlig tror jeg dette munner ut i økt opplysning psykiske lidelser, faktisk!

Før tiden, om man så at noen sleit, var det liksom bare "kom her a, bli med ut på jakt/fest, så skal du se det går bedre! nå må du begynne å oppføre deg som en mann!"... man tenkte aldri på å være VARSOM ovenfor vedkommende; det var bare å dytte på det litt.

(nå snakker jeg ikke om de alvorlig syke, de ble jo gjemt bort de.)

Men i dag er jo alle potensielle selvmordskandidater, folk "skjønner" i alle fall at man ikke kan presse psykisk lidende til noe...

Men DET er de redde for, for det føler de ikke de kan! Det er jo tross alt veldig vanskelig.

Da er det jo fint at det offentlige kan gjøre jobben deres.

[frosken]

Personlig tror jeg dette munner ut i økt opplysning psykiske lidelser, faktisk!

Før tiden, om man så at noen sleit, var det liksom bare "kom her a, bli med ut på jakt/fest, så skal du se det går bedre! nå må du begynne å oppføre deg som en mann!"... man tenkte aldri på å være VARSOM ovenfor vedkommende; det var bare å dytte på det litt.

(nå snakker jeg ikke om de alvorlig syke, de ble jo gjemt bort de.)

Men i dag er jo alle potensielle selvmordskandidater, folk "skjønner" i alle fall at man ikke kan presse psykisk lidende til noe...

Men DET er de redde for, for det føler de ikke de kan! Det er jo tross alt veldig vanskelig.

Da er det jo fint at det offentlige kan gjøre jobben deres.

Men hva mener du skal ligge inn under det offentliges ansvar ?

[Gjest Smarte-Petter]

Men hva mener du skal ligge inn under det offentliges ansvar ?

Jeg vet ikke...

Men en ide hadde kanskje vært å istedet for å påta seg rollen som støtte, heller forbeholdt seg til å sette pasientene i stand til å selv være i stand til å skaffe seg støtte!

Det høres nok banalt ut for de fleste, for dette burde jo være selvsagt.

Men mine erfaringer med psykiatri er i alle fall at det ikke er slik det virker.

[maire]

Jeg tror det sakte men sikkert har blitt slik at det offentlige tar over for familie og venner der disse nettverkene har endret seg gjennom åra.

Tenker på før i tiden da det var vanlig med storfamilier og flergenerasjonsfamilier. Det var alltid noen tilstede for hverandre i familien. Nå er alle alene hjemme, og selv besteforeldre er yrkesaktive utenfor hjemmet til de faller om, eller havner i institusjon for å dø.

I takt med at samfunnet har endret seg er det nå vanlig at vi fødes i institusjon og svært mange dør i institusjon, i tillegg til alle årene vi er i barnehage/skole-institusjoner, blir vi mer og mer fjerne for hverandre i familiene og i nærmiljøet vårt.

Vi blir også fremmede for ulike faser i livet, som f.eks fødsler, sykdom og død.

Tidligere fikk man dette tettere innpå seg. Nå er det blitt det offentliges oppgaver å ta seg av dette for oss.

Når det skjer store ulykker og katastrofer, som f.eks tsunamien, der nordmenn går inn i en nasjonal fellessorg enten de kjente noen blant de omkomne eller ikke, syns jeg vitner veldig om at vi søker etter et fellesskap som kan dekke over det vi har tapt i kraft av endret familiestruktur og levesett.

I tillegg lever vi i en tid der "lykke" er det viktigste av alt. Og hva lykke er defineres mye gjennom ukepressens glansede forside, lettvint tv-underholdning, og bølger av livsstilsmoter som har mer med utseende enn av helse og sunnhet og gjøre.

Så når en og annen stakkar IKKE føler seg lykkelig i denne "lykkeverdenen", da tror h*n at det er h*n det er noe feil med, og at det må behandles.

Vi bruker oftere fellesskapets mal for hvordan leve og få et fantastiskt opplevelsesrikt og lykkelig liv, enn vi skotter oss til siden og ser på hvordan våre egne foreldre, venner og naboer lever, enkeltindividene som vi kjenner personlig, eller burde kjenne.

For selv om vi tar en kikk på de vi har rundt oss, er det ikke sikkert vi ser annet enn forsidene deres, for alle er opptatt av å holde fasaden og ikke bli oppfattet som misslykkede mennesker.

Jeg tror vi ikke lenger vet hvordan vi skal takle å være individer med et helt følelsesregister intakt i et samfunn som på mange måter er naturstridig for oss, og vi har så få nære relasjoner vi kan snakke om slikt med, at vi havner hos psykolog istedet.

jaja..bare noen tanker som ramlet ned i hodet på meg. Ble kanskje mest babbel..men i hodet mitt var det klart hva jeg ville ha fram :-)

[Orio]

Det er forferdelig riktig det du skriver. Folk trekker seg unna med en gang alt ikke er bare fryd og gammen.

Jeg var dum nok til å tro at problemer var noe jeg kunne dele med venner. Til den dagen en av mine nærmeste ble alvorlig syk. Jeg drev ikke og la ut om hvor slitsomt det var, hvor redd og bekymret jeg var. Jeg bare nevnte det noen ganger, f.eks at jeg skulle på besøk på sykehuset el. Det tok ikke lang tid før jeg merket at folk trakk seg unna. De jeg vanligvis spiste lunsj med, sluttet å si fra når de gikk for å spise. De som tok samme tog som meg, begynte å sette seg i en annen vogn osv.

[Orio]

Det er en side til ved dette som er betenkelig. Alle vil, en eller flere ganger, i løpet av livet oppleve dramatiske ting, kriser. Hvis reaksjoner og tanker i forbindelse med slike kriser skal henvises til terapirommet, sykeliggjør vi det som er sunne, normale reaksjoner. Når en da selv opplever noe vanskelig, blir en ekstra frustrert og sint på seg selv, fordi alle andre, tilsynelatende, takler sine kriser uten problemer.

[Dorthe]

Jeg tror det sakte men sikkert har blitt slik at det offentlige tar over for familie og venner der disse nettverkene har endret seg gjennom åra.

Tenker på før i tiden da det var vanlig med storfamilier og flergenerasjonsfamilier. Det var alltid noen tilstede for hverandre i familien. Nå er alle alene hjemme, og selv besteforeldre er yrkesaktive utenfor hjemmet til de faller om, eller havner i institusjon for å dø.

I takt med at samfunnet har endret seg er det nå vanlig at vi fødes i institusjon og svært mange dør i institusjon, i tillegg til alle årene vi er i barnehage/skole-institusjoner, blir vi mer og mer fjerne for hverandre i familiene og i nærmiljøet vårt.

Vi blir også fremmede for ulike faser i livet, som f.eks fødsler, sykdom og død.

Tidligere fikk man dette tettere innpå seg. Nå er det blitt det offentliges oppgaver å ta seg av dette for oss.

Når det skjer store ulykker og katastrofer, som f.eks tsunamien, der nordmenn går inn i en nasjonal fellessorg enten de kjente noen blant de omkomne eller ikke, syns jeg vitner veldig om at vi søker etter et fellesskap som kan dekke over det vi har tapt i kraft av endret familiestruktur og levesett.

I tillegg lever vi i en tid der "lykke" er det viktigste av alt. Og hva lykke er defineres mye gjennom ukepressens glansede forside, lettvint tv-underholdning, og bølger av livsstilsmoter som har mer med utseende enn av helse og sunnhet og gjøre.

Så når en og annen stakkar IKKE føler seg lykkelig i denne "lykkeverdenen", da tror h*n at det er h*n det er noe feil med, og at det må behandles.

Vi bruker oftere fellesskapets mal for hvordan leve og få et fantastiskt opplevelsesrikt og lykkelig liv, enn vi skotter oss til siden og ser på hvordan våre egne foreldre, venner og naboer lever, enkeltindividene som vi kjenner personlig, eller burde kjenne.

For selv om vi tar en kikk på de vi har rundt oss, er det ikke sikkert vi ser annet enn forsidene deres, for alle er opptatt av å holde fasaden og ikke bli oppfattet som misslykkede mennesker.

Jeg tror vi ikke lenger vet hvordan vi skal takle å være individer med et helt følelsesregister intakt i et samfunn som på mange måter er naturstridig for oss, og vi har så få nære relasjoner vi kan snakke om slikt med, at vi havner hos psykolog istedet.

jaja..bare noen tanker som ramlet ned i hodet på meg. Ble kanskje mest babbel..men i hodet mitt var det klart hva jeg ville ha fram :-)

Men som jeg skrev på åpent i går kveld, er det jo bare noe folk tror at det offentlige tar over. Det offentlige forventer at familie og venner stiller opp. Det finnes ingen i det offentlige som kan skifte dekk på bilen din, trøste deg når du har det vondt, være der når du føler deg alene og kjøre ungen din på fotballtrening hvis du ikke klarer det sjøl.

[maire]

Men som jeg skrev på åpent i går kveld, er det jo bare noe folk tror at det offentlige tar over. Det offentlige forventer at familie og venner stiller opp. Det finnes ingen i det offentlige som kan skifte dekk på bilen din, trøste deg når du har det vondt, være der når du føler deg alene og kjøre ungen din på fotballtrening hvis du ikke klarer det sjøl.

Trodde vi snakket om terapi og psykologbruk nå jeg Dorthe. Jeg har aldri forsøkt å få psykologen til å skifte dekk på bilen min...hmm..et mulig nytt bruksområde ;-)

[Dorthe]

Trodde vi snakket om terapi og psykologbruk nå jeg Dorthe. Jeg har aldri forsøkt å få psykologen til å skifte dekk på bilen min...hmm..et mulig nytt bruksområde ;-)

Nei, spørsmålet gjaldt vel generelt sykdom både psykisk og fysisk og hvordan de nærmeste takler det )

[frosken]

Trodde vi snakket om terapi og psykologbruk nå jeg Dorthe. Jeg har aldri forsøkt å få psykologen til å skifte dekk på bilen min...hmm..et mulig nytt bruksområde ;-)

Men troen på at vanskelige situasjoner i livet skal løses gjennom samtaler med psykologer og ikke gjennom samhandling med mennesker i omgivelsene har sammenheng med hverandre. Omgivelsene trenger ikke å stille opp verken som samtalepartnere eller som bidragsytere mht praktisk hjelp sålenge man tror og mener at dette er det offentliges oppgave.

[maire]

Nei, spørsmålet gjaldt vel generelt sykdom både psykisk og fysisk og hvordan de nærmeste takler det )

Å..jeg oppfatter fortsatt ikke det som spørsmålet jeg.

Jeg svarte på psykiske kriser og hvorfor vi tyr til psykiatrien jeg.

[maire]

Men troen på at vanskelige situasjoner i livet skal løses gjennom samtaler med psykologer og ikke gjennom samhandling med mennesker i omgivelsene har sammenheng med hverandre. Omgivelsene trenger ikke å stille opp verken som samtalepartnere eller som bidragsytere mht praktisk hjelp sålenge man tror og mener at dette er det offentliges oppgave.

okei..jeg verken tror eller mener at det bør være det offentliges oppgave jeg. Om jeg kan forstås slik, da har jeg uttrykt meg veldig dårlig. Og det er det veldig mulig at jeg har. Litt mange tanker i hode på en gang. Beklager..

[frosken]

Jeg tror det sakte men sikkert har blitt slik at det offentlige tar over for familie og venner der disse nettverkene har endret seg gjennom åra.

Tenker på før i tiden da det var vanlig med storfamilier og flergenerasjonsfamilier. Det var alltid noen tilstede for hverandre i familien. Nå er alle alene hjemme, og selv besteforeldre er yrkesaktive utenfor hjemmet til de faller om, eller havner i institusjon for å dø.

I takt med at samfunnet har endret seg er det nå vanlig at vi fødes i institusjon og svært mange dør i institusjon, i tillegg til alle årene vi er i barnehage/skole-institusjoner, blir vi mer og mer fjerne for hverandre i familiene og i nærmiljøet vårt.

Vi blir også fremmede for ulike faser i livet, som f.eks fødsler, sykdom og død.

Tidligere fikk man dette tettere innpå seg. Nå er det blitt det offentliges oppgaver å ta seg av dette for oss.

Når det skjer store ulykker og katastrofer, som f.eks tsunamien, der nordmenn går inn i en nasjonal fellessorg enten de kjente noen blant de omkomne eller ikke, syns jeg vitner veldig om at vi søker etter et fellesskap som kan dekke over det vi har tapt i kraft av endret familiestruktur og levesett.

I tillegg lever vi i en tid der "lykke" er det viktigste av alt. Og hva lykke er defineres mye gjennom ukepressens glansede forside, lettvint tv-underholdning, og bølger av livsstilsmoter som har mer med utseende enn av helse og sunnhet og gjøre.

Så når en og annen stakkar IKKE føler seg lykkelig i denne "lykkeverdenen", da tror h*n at det er h*n det er noe feil med, og at det må behandles.

Vi bruker oftere fellesskapets mal for hvordan leve og få et fantastiskt opplevelsesrikt og lykkelig liv, enn vi skotter oss til siden og ser på hvordan våre egne foreldre, venner og naboer lever, enkeltindividene som vi kjenner personlig, eller burde kjenne.

For selv om vi tar en kikk på de vi har rundt oss, er det ikke sikkert vi ser annet enn forsidene deres, for alle er opptatt av å holde fasaden og ikke bli oppfattet som misslykkede mennesker.

Jeg tror vi ikke lenger vet hvordan vi skal takle å være individer med et helt følelsesregister intakt i et samfunn som på mange måter er naturstridig for oss, og vi har så få nære relasjoner vi kan snakke om slikt med, at vi havner hos psykolog istedet.

jaja..bare noen tanker som ramlet ned i hodet på meg. Ble kanskje mest babbel..men i hodet mitt var det klart hva jeg ville ha fram :-)

Synes ikke det var mye "babbel" her!

Jeg så nettopp et dikt som jeg selvfølgelig ikke husker ordentlig, men det handlet om å lengte etter en "krøllefri sjel og ikke et prikkfritt ytre". I det offentlige rom kan det av og til virke som et vellykket menneske har begge deler.

[bugge -jenta]

Men som jeg skrev på åpent i går kveld, er det jo bare noe folk tror at det offentlige tar over. Det offentlige forventer at familie og venner stiller opp. Det finnes ingen i det offentlige som kan skifte dekk på bilen din, trøste deg når du har det vondt, være der når du føler deg alene og kjøre ungen din på fotballtrening hvis du ikke klarer det sjøl.

Jeg forstår innlegget ditt veldig godt i akkurat denne sammenhengen. Når jeg var mer eller mindre sengeliggende i mange måneder og år, merket jeg godt hvordan det er når familie ikke er tilgjengelig,(avstand) det offentlige ikke stiller opp, mens folk rundt tror de gjør det. De tror du får dekt utgifter og at noen hjelper deg i helsevesenet hvis det blir nødvendig. De tror kanskje det finnes en hjemmehjelp som blir sendt hjem til deg i ny og ne for å vaske gulv og riste tepper. Det opplevde i hvertfall ikke jeg. Og når man blir syk gjør økonomi det ofte vanskelig å kjøpe disse tjenestene.

Med andre ord er problemet ikke bare hvilke områder av psykisk art det offentlige skal ta seg av, men også de fysiske.

Og de forestillinger folk har av hvordan dette fungerer i dag.

Den offentliges rolle kontra venner og familie på mange områder i livet.

Så for noen av oss hadde det den ene kvelden vært dekkskifting vi trengte fra en venn. Den andre kvelden kanskje å snakke med vennen om hvordan det er å trenge en dekkskifter.

Vh bugge

[Dorthe]

Jeg forstår innlegget ditt veldig godt i akkurat denne sammenhengen. Når jeg var mer eller mindre sengeliggende i mange måneder og år, merket jeg godt hvordan det er når familie ikke er tilgjengelig,(avstand) det offentlige ikke stiller opp, mens folk rundt tror de gjør det. De tror du får dekt utgifter og at noen hjelper deg i helsevesenet hvis det blir nødvendig. De tror kanskje det finnes en hjemmehjelp som blir sendt hjem til deg i ny og ne for å vaske gulv og riste tepper. Det opplevde i hvertfall ikke jeg. Og når man blir syk gjør økonomi det ofte vanskelig å kjøpe disse tjenestene.

Med andre ord er problemet ikke bare hvilke områder av psykisk art det offentlige skal ta seg av, men også de fysiske.

Og de forestillinger folk har av hvordan dette fungerer i dag.

Den offentliges rolle kontra venner og familie på mange områder i livet.

Så for noen av oss hadde det den ene kvelden vært dekkskifting vi trengte fra en venn. Den andre kvelden kanskje å snakke med vennen om hvordan det er å trenge en dekkskifter.

Vh bugge

De to tingene følger hverandre. Jeg tror de fleste med alvorlige fysiske sykdommer tilslutt får psykiske problemer pga alle vanskelighetene de møter på veien og all uforstand de blir møtt med og at ingen egentlig forstår problemene før de er i situasjonen sjøl.

[bugge -jenta]

De to tingene følger hverandre. Jeg tror de fleste med alvorlige fysiske sykdommer tilslutt får psykiske problemer pga alle vanskelighetene de møter på veien og all uforstand de blir møtt med og at ingen egentlig forstår problemene før de er i situasjonen sjøl.

Så sant, så sant.