Selvmordstanker

[fluxing]

Jeg sliter til tider med selvmordstanker. Deter ikke så ille nå men i perioder så har jeg selvmordstanker flere ganger om dagen. Har ikke lagt direkte planer for selvmord. Jeg har fortalt dette til behandlerend min og fastlegen. Men har ikke fortalt det til samboeren min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det. Jeg er redd jeg skal skape unøding bekymmring hos henne. Hvordan er det beste måtene å fortelle det på? Eller skal jeg la det være å fortelle det?

[Yoto]

Jeg ville nok ikke sagt noe til min samboer om jeg var i din situasjon. Det er først og fremst nødvendig for deg å jobbe med det som utløser disse tankene. Du sier at disse tankene kommer i perioder, det betyr vel at du til tider har det fint med deg selv, og det er jo definitivt noe å bygge videre på. Hva er grunnen til disse tankene? Prøv heller å ta tak i det som plager deg, noe som du sikkert har gjort, og ta en dag av gangen. Husk at du ikke er alene om å ha slike tanker fra tid til annen. Og sist men ikke minst. Alle mennesker har rett til et godt liv, ingen er mindre verdt enn andre. Det gode livet kommer ikke av seg selv. Det må en skape selv i fellesskap med sine nærmeste. Livet er for de fleste som en lang, overskyet dag der solen en sjelden gang bryter skydekket.

Bare noen tanker fra meg...

[Gjest jalke]

Hvorfor vil du ta livet av deg? Ser du ikke selv hvor utrolig egoisitisk det er? Du bør nok snakke med samboeren din om dette, slik kan du ikke gå rundt.

[fluxing]

Hvorfor vil du ta livet av deg? Ser du ikke selv hvor utrolig egoisitisk det er? Du bør nok snakke med samboeren din om dette, slik kan du ikke gå rundt.

Faren ligger i at man kan bli så syk så man ikke lenger ser at det er en stor feil å ta livet sitt. Da er det viktig at de rundt en kan fange opp signalen om at noe er fryktelig galt.

[Gjest ikke lett det der]

Går du ikke på medisiner? Hjelper det ikke?

Det er jo ikke meningen at du skal gå rundt sånn, og når du har fortalt behandler og lege om dette så burde de vel kunne hjelpe deg litt mer kanskje.

Jeg synes det kommer ann på hvor mye din samboer vet fra før.

Om h*n er klar over ditt problem så er det kanskje deilig å få fortalt slik at dere sammen kan hjelpe deg forbi de vonde dagene.

Men om h*n ikke vet, så ville jeg nok sett ann en liten tid, prøvd å få bukt med det.

Det kan være en ganske stor byrde for pårørende å være inlemmet i ens alle problemer, og det bør kanskje vurderes sterkt før en tar steget til det,for å tære på forholdet gjør det jo.

Så der er det nok bare du som kan ta en avgjørelse.

Om du bestemmer deg for å fortelle det så er det kanskje greit å gjøre det i en rolig setting, hvor det er både tid og sted for en slik samtale.

Så kan du jo si at du ønsker å fortelle noe, at du kvier deg, at det gjør vondt, men at du har vurdert det litt over tid og kommet til at det er mest riktig å fortelle.

så må du jo også få samboeren din til å skjønne at det har ikke noe med h*n å gjøre men at det er en av de vonde sidene med sykdommen din.

Aller best bør du nok snakke med lege og behandler nok en gang og sørge for at de skjønner at du plages av dette og at det ikke "bare" er en liten tenke som dukker opp i ny og ne.

Muligens er medisinbytte en ide for deg, jeg vet ikke.

[Gjest fotmose]

Faren ligger i at man kan bli så syk så man ikke lenger ser at det er en stor feil å ta livet sitt. Da er det viktig at de rundt en kan fange opp signalen om at noe er fryktelig galt.

Jeg kan alltids skjønne at folk ikke vil leve lenger, men det å være så ond ovenfor de rundt en, de som er glad i en (personen har jo samboer!!!!) at man faktisk GJØR det, det greier jeg ikke se.

Hvis man vil ta livet av seg burde man kanskje ikke være sammen med noen i det minste?

[fluxing]

Jeg kan alltids skjønne at folk ikke vil leve lenger, men det å være så ond ovenfor de rundt en, de som er glad i en (personen har jo samboer!!!!) at man faktisk GJØR det, det greier jeg ikke se.

Hvis man vil ta livet av seg burde man kanskje ikke være sammen med noen i det minste?

Fårstår du at man kan bli så psyk at man ikke forstår at man vil påføre de rundt en en uutholdelig smerte ved å ta sitt liv? Når man ikke kan redde seg selv fra seg selv hvem skal gjøre det da?

[Gjest fotmose]

Fårstår du at man kan bli så psyk at man ikke forstår at man vil påføre de rundt en en uutholdelig smerte ved å ta sitt liv? Når man ikke kan redde seg selv fra seg selv hvem skal gjøre det da?

Jeg forstår ikke det nei. Om man lever i et forhold og trives der, så ser jeg ikke at man kan ville ta sitt eget liv uten engang å snakke med partner om dette.

Jeg har aldri forstått meg på psykisk sykdom. Jeg mener mennesket er viljestyrt.

[stillheten]

Ser at det er egoistisk og vil ta sitt eget liv, men vet at det går ann og bli så syk at du ikke klarer og tenke klart. Har opplevd det selv. Mitt råd er at du forteller samboeren din hvordan det er. Vær åpen og ærlig, det styrker forholdet deres. Har selv vært åpen overfor ektefelle og ser ikke noen negative ting med det. Vedkommende vet nå når det må passes litt ekstra på og vi har et like bra forhold nå som tidligere.

Du kan bli så psykisk syk at du faktisk ikke ser annen mulighet.

[maire]

Jeg forstår ikke det nei. Om man lever i et forhold og trives der, så ser jeg ikke at man kan ville ta sitt eget liv uten engang å snakke med partner om dette.

Jeg har aldri forstått meg på psykisk sykdom. Jeg mener mennesket er viljestyrt.

Men å være deprimert er en sykdom som påvirker hvordan man ser på livet og tilærelsen og alt rundt og i seg selv.

Deprimerte mennesker kan bli så deprimerte at de tror de faktisk gjør familien og sine nærmeste en tjeneste ved å aslutte sitt eget liv.

Den deprimerte ved det er forferdelig for familien der og da, men tenker at det er bedre for dem på sikt å slippe og se en de er glad i lide gjennom måneder og år.

Og deprimerte mennesker lider! Det gjør fryktelig vondt å føle seg utilstrekkelig og at alt ser mørkt og vanskelig ut. En depresjon gjør noe med tankene til den som er psyk. Det er ikke bare bare å "ta seg sammen".

[Gjest fotmose]

Men å være deprimert er en sykdom som påvirker hvordan man ser på livet og tilærelsen og alt rundt og i seg selv.

Deprimerte mennesker kan bli så deprimerte at de tror de faktisk gjør familien og sine nærmeste en tjeneste ved å aslutte sitt eget liv.

Den deprimerte ved det er forferdelig for familien der og da, men tenker at det er bedre for dem på sikt å slippe og se en de er glad i lide gjennom måneder og år.

Og deprimerte mennesker lider! Det gjør fryktelig vondt å føle seg utilstrekkelig og at alt ser mørkt og vanskelig ut. En depresjon gjør noe med tankene til den som er psyk. Det er ikke bare bare å "ta seg sammen".

Det er vel det som forundrer meg. Ved psykiske lidelser er det jo ikke noe galt, annet enn i hodet på den syke. Derfor er det for meg et mysterium at de ikke kan ta seg sammen på en måte. De vt jo at tankene deres er problemet.

[fluxing]

Ser at det er egoistisk og vil ta sitt eget liv, men vet at det går ann og bli så syk at du ikke klarer og tenke klart. Har opplevd det selv. Mitt råd er at du forteller samboeren din hvordan det er. Vær åpen og ærlig, det styrker forholdet deres. Har selv vært åpen overfor ektefelle og ser ikke noen negative ting med det. Vedkommende vet nå når det må passes litt ekstra på og vi har et like bra forhold nå som tidligere.

Du kan bli så psykisk syk at du faktisk ikke ser annen mulighet.

Jeg har bestemt meg for å fortelle det men har ikke funnet ut hvordan ennå.

[dog1365380703]

Jeg forstår ikke det nei. Om man lever i et forhold og trives der, så ser jeg ikke at man kan ville ta sitt eget liv uten engang å snakke med partner om dette.

Jeg har aldri forstått meg på psykisk sykdom. Jeg mener mennesket er viljestyrt.

Du skriver fotmose:

"Jeg har aldri forstått meg på psykisk sykdom. Jeg mener mennesket er viljestyrt".

Hva I all verden gjør du inne på disse sidene da????????????

[dog1365380703]

Det er vel det som forundrer meg. Ved psykiske lidelser er det jo ikke noe galt, annet enn i hodet på den syke. Derfor er det for meg et mysterium at de ikke kan ta seg sammen på en måte. De vt jo at tankene deres er problemet.

Det er ikke altid "TANKENE" som er årsak selv om gjerne

minner og traumatiske opplevelser er umulig å slette.

Det er ofte et stoff hjernen har for lite/mye av, og det har ingenting med viljen å gjøre

[Gjest mij]

Det er vel det som forundrer meg. Ved psykiske lidelser er det jo ikke noe galt, annet enn i hodet på den syke. Derfor er det for meg et mysterium at de ikke kan ta seg sammen på en måte. De vt jo at tankene deres er problemet.

tull og tøys.

[Gjest fotmose]

Du skriver fotmose:

"Jeg har aldri forstått meg på psykisk sykdom. Jeg mener mennesket er viljestyrt".

Hva I all verden gjør du inne på disse sidene da????????????

Prøver å finne svar? Hva med det?

[dog1365380703]

Prøver å finne svar? Hva med det?

Ok

Hvis du spør NHD så pleier han å gi gode profisjonelle svar.

Fint at du intereserer deg da :-)