NHD: Minner og overgrep

[Gjest vet hverken fra eller til]

Er det mulig å konstruere falske minner om overgrep, og siden tro på det så sterkt selv at man utvikler samme symptomer som om det virkelig hadde skjedd? (symptomer som langvarige problemer med alvorlig depresjon, angst, ptsd, sexuell dysfunksjon, etc)

Kan man huske ting som hvordan overgriperen luktet, hvordan ting føltes på kroppen (kveletak etc) om det egentlig ikke har hendt?

Kan man bli plaget av flashback til/mareritt om en hendelse som man tror har skjedd, men som man egentlig bare har konstruert et (falskt) minne om?

Kan konstruerte minner påvirke oss i samme grad som "ekte" minner?

Hvordan vet man om minner fra overgrep er sanne, når ingen andre kan verifisere det (ettersom det ikke var vitner), og man begynner å glemme ting etter årene?

Er det viktig å avgjøre om overgrepene faktisk har hendt i forhold til dette med å jobbe seg igjennom problemene sine?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, en _kan_ konstruere slike minner og deres følger på samme måter som om de var virkelige. En vet at slikt har skjedd mange ganger. På den annen side vil jeg understreke at korrkte minner sannsynligvis er langt vanligere enn kontruerte minner.

Grunnen til at jeg har hevdet at en ikke skal grave etter mulige traumer, er blant annet risokoen for å lage konstruerte minner. Viktigere er dog at jeg ikke kan se noen dokumentasjon for at det er viktig å arbeide med dette for å bedre greie livet i dag og i fremtiden.

Den opprinnelige PTSD diagnosen hadde som utspring en voksen, psykisk frisk person med normalt utviklet og voksen personlighet som i voksen alder blir utsatt for et livstruende traume som f eks en voldtekt. I slike tilfeller har en dokumentasjon for at det er virtig og riktig å grundig bearbeide traumet.

Når et barn med en uutviklet personlighet gjentatte ganger (for det er vanligvis gjentatte) blir utsatt for overgrep får en nødvendigvis en annen lidelse med andre vansker og symptomer. Jeg synes diagnosen kompleks-PTSD er den som beskriver lidelsen best. Opprinnelig ble samme behandlingstilnerming anbefalt også for denne lidelsen. Det var sannsynligvis feil. I disse tilfellene er det langt fra sikkert at en skal grave i fortiden og bearbeide traumet. Sannsynligvis er det langt bedre å fokusere på "her og nå"-situasjonen og arbeide med hvordan en bedre skal mestre nåtid og fremtid.

[gunter]

Ja, en _kan_ konstruere slike minner og deres følger på samme måter som om de var virkelige. En vet at slikt har skjedd mange ganger. På den annen side vil jeg understreke at korrkte minner sannsynligvis er langt vanligere enn kontruerte minner.

Grunnen til at jeg har hevdet at en ikke skal grave etter mulige traumer, er blant annet risokoen for å lage konstruerte minner. Viktigere er dog at jeg ikke kan se noen dokumentasjon for at det er viktig å arbeide med dette for å bedre greie livet i dag og i fremtiden.

Den opprinnelige PTSD diagnosen hadde som utspring en voksen, psykisk frisk person med normalt utviklet og voksen personlighet som i voksen alder blir utsatt for et livstruende traume som f eks en voldtekt. I slike tilfeller har en dokumentasjon for at det er virtig og riktig å grundig bearbeide traumet.

Når et barn med en uutviklet personlighet gjentatte ganger (for det er vanligvis gjentatte) blir utsatt for overgrep får en nødvendigvis en annen lidelse med andre vansker og symptomer. Jeg synes diagnosen kompleks-PTSD er den som beskriver lidelsen best. Opprinnelig ble samme behandlingstilnerming anbefalt også for denne lidelsen. Det var sannsynligvis feil. I disse tilfellene er det langt fra sikkert at en skal grave i fortiden og bearbeide traumet. Sannsynligvis er det langt bedre å fokusere på "her og nå"-situasjonen og arbeide med hvordan en bedre skal mestre nåtid og fremtid.

Dette er ganske interesant lesing.

Har lurt veldig mye på hvorfor leger ol. maser om å oppsøke incest-senter i denne sammenheng. Der er jo mottoet og dele erfaringer med andre, dess mere jo bedre.

Jeg lurer på om de som driver disse sentrene er klare over at brukerne faktisk kan bli værre etter å ha vært der / fortalt sin "livshistorie"?

De har jo heller ikke noe tilbud etterpå?

Jeg har faktisk selv sett brukere som har kastet opp, blitt meget suicidale, mere angst, depresjoner etter slike besøk.

Etterlyser noe som kan fange opp etterreaksjoner da det virker som dette er fraværende. De faller heller på pårørende og venner som ofte er uvitende og føler seg hjelpesløse.

Jeg mener disse sentrene burde ha et nært samarbeid med psykiatrien, noe jeg opplever at de ikke har?

Mulig at jeg provoserer mange med dette innlegget, men jeg har opplevd nok til å mene å ha bakgrunn for det jeg skriver.

Tar gjerne imot synspunkter fra andre.

[Gjest en annen]

Ja, en _kan_ konstruere slike minner og deres følger på samme måter som om de var virkelige. En vet at slikt har skjedd mange ganger. På den annen side vil jeg understreke at korrkte minner sannsynligvis er langt vanligere enn kontruerte minner.

Grunnen til at jeg har hevdet at en ikke skal grave etter mulige traumer, er blant annet risokoen for å lage konstruerte minner. Viktigere er dog at jeg ikke kan se noen dokumentasjon for at det er viktig å arbeide med dette for å bedre greie livet i dag og i fremtiden.

Den opprinnelige PTSD diagnosen hadde som utspring en voksen, psykisk frisk person med normalt utviklet og voksen personlighet som i voksen alder blir utsatt for et livstruende traume som f eks en voldtekt. I slike tilfeller har en dokumentasjon for at det er virtig og riktig å grundig bearbeide traumet.

Når et barn med en uutviklet personlighet gjentatte ganger (for det er vanligvis gjentatte) blir utsatt for overgrep får en nødvendigvis en annen lidelse med andre vansker og symptomer. Jeg synes diagnosen kompleks-PTSD er den som beskriver lidelsen best. Opprinnelig ble samme behandlingstilnerming anbefalt også for denne lidelsen. Det var sannsynligvis feil. I disse tilfellene er det langt fra sikkert at en skal grave i fortiden og bearbeide traumet. Sannsynligvis er det langt bedre å fokusere på "her og nå"-situasjonen og arbeide med hvordan en bedre skal mestre nåtid og fremtid.

Men det _fins_ da undersøkelser som viser effekt av f.eks. psykoanalyse, som vel tydeligst represetnerer "grave-skolen". Riktignok er disse undersøkelsene ofte gamle, av og til metodologisk svake osv. Viktigst er det vel at det pga. det rådende paradigmet i psykiatrien ikke forskes så mye på dette, og da er det jo ikke å undre seg over at det fins lite dokumentasjon...

Jeg ser faren ved overdreving problematisering og krisemaksimering. Samtidig syns jeg det virker så åpenbart at om man har problemer som skyldes traumer/konflikter i fortida, så må man en eller annen gang, på en eller annen måte (ikke nødvendigvis gjenom psykoterapi), konfrontere dem og jobbe seg gjennom dem. Det vil si at man anerkjenner dem og ikke bruker energi på å fortrenge slik at de mister den makten de har hatt. Denne taken om katharsis er eldgammel og "dokumentert" bl.a. i (skjønn)litteratur opp gjennom historien.

[gunter]

Men det _fins_ da undersøkelser som viser effekt av f.eks. psykoanalyse, som vel tydeligst represetnerer "grave-skolen". Riktignok er disse undersøkelsene ofte gamle, av og til metodologisk svake osv. Viktigst er det vel at det pga. det rådende paradigmet i psykiatrien ikke forskes så mye på dette, og da er det jo ikke å undre seg over at det fins lite dokumentasjon...

Jeg ser faren ved overdreving problematisering og krisemaksimering. Samtidig syns jeg det virker så åpenbart at om man har problemer som skyldes traumer/konflikter i fortida, så må man en eller annen gang, på en eller annen måte (ikke nødvendigvis gjenom psykoterapi), konfrontere dem og jobbe seg gjennom dem. Det vil si at man anerkjenner dem og ikke bruker energi på å fortrenge slik at de mister den makten de har hatt. Denne taken om katharsis er eldgammel og "dokumentert" bl.a. i (skjønn)litteratur opp gjennom historien.

Jeg også tror at å fortelle om traumer er rett, men det må skje på rette måten for den som har denne opplevelsen.

Jeg tror at minnene om overgrep ofte er forbundet med mye skam og skyldfølelse. Mange utestenger også følelsene sine når de som barn opplever dette.

Når man så skal begynne å fortelle om dette kommer mange av disse følelsene tilbake og det medfører mye angst, kvalme og tanker om at dette går det ikke an å leve med.

For noen vil det sikkert føles som en lettelse å endelig få fortalt. For andre vil det medføre at all "dritt" i fortida kommer ramlende, og vedkommende blir meget syk. Det er kankje dette som kalles klassisk PTSD?

Uansett er det vel viktig at barn og unge som opplever overgrep blir fanget opp så snart som mulig og får hjelp, slik vil en forebygge mange senskader.