Sorg over det livet som det ikke ble noe av

[AnonymBruker]

Jeg bærer på en sorg. Kjenner den blir større og større, og etter hvert er den blitt en merbelastning. Jeg er høyt utdannet, doktorgrad, og hadde i lang tid slitt for å komme dit karrieremessig jeg ønsket å være. Utsiktene var gode. Men så skjer det, jeg får en psykoselidelse. Alt raser, og jeg har de siste ti årene hatt nok med bare å fortsette å eksistere og ikke bli oppspist av psykosen. I kortere bedre perioder, som nå, blir jeg smertelig klar over fallet jeg har hatt. Både karrieremessig og økonomisk. Jeg ser tidligere venner og kollegaer bli professorer, direktører og ledere/sjefer, samt flytte til flotte eiendommer og dra på eksklusive ferier. Jeg vet jo at karriere og penger ikke er alt i livet, og ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, men å stå utenfor fellesskapet man har vært en del av gjør deg heller ikke akkurat lykkelig. Har mistet mange venner og følelsen av å høre til. Ikke fordi jeg hadde dårlige venner som forlot meg, men fordi psykosen kom i veien og det vi hadde felles smuldret opp. Sykdomsmessig er fremtidsutsiktene mine dårlige, og jeg har begynt å kjenne på en liten bitterhet og sorg over «livet det ikke ble noe av». Det gjør jo ikke akkurat situasjonen bedre, men jeg vil prøve å unngå å fortsette i spiralen nedover. Noen som har vært i samme båt men nå klarer å være «takknemlig»?

Anonymkode: ca614...f45

[AnonymBruker]

Virker ikke som om du har godtatt din sykdom

Anonymkode: 1bbbf...c91

[Glitter]

Var ikke like høyt utdannet som deg, men hadde jobben jeg ville ha og var mor til to flotte barn. Falt ut av jobb og klarte ikke lenger å ha ungene. Så forstår hva du mener. Innimellom drømmer jeg om  det. I natt var jeg tilbake på jobb. Litt kjipt å våkne da. 

[nachnoo]

Det er meget forståelig at dette er en sorg. Hvem som blir rammet av sykdom, er oftest helt tilfeldig, og det gir så godt som alltid nedsatt livskvalitet. De fleste tenker nok at det er dette ene livet vi får mulighet til, og da er det trist og urettferdig at noen blir så sterkt rammet.

[krøll9]

Dette er så forståelig! Du får ikke brukt ditt åpenbare potensial på en måte du så for deg. 

Du er tydeligvis en person med store indre ressurser. Er sikker på at du har tenkt nøye over alt mulig allerede, men tenker jo: 

Kan du gjøre realisere deg selv på en måte foruten A4 karriere? Kan du skrive en bok, gjøre et prosjekt i frisk periode, omgi deg med interessante folk (til tross for at du ikke har tilsvarende CV) å prate med? Dyrke det du er god på eller vet mye om på andre måter enn å bli direktør? 

Tenker at ditt utdanningsløp er beundringsverdig (mange har masse potensial uten å nå så langt. Kanskje de blir syke allerede før tyveårene, men er like "interessante" allikevel) og at det du har oppnådd er skikkelig kult rett og slett. Det er noe dritt at du begrenses av sykdom. Det er i alle fall ikke din skyld. Du er sikkert en helt rå person. Håper du finner alternative veier til selvrealisering 🍀

[UtakknemligDiva]

Vil du bare høre fra de som klarer å være takknemlige? Jeg kan ikke se at noen her har svart deg på akkurat det. 

Jeg er i jobb, men sørger også over ting som ikke ble. Har siden jeg var barn ønsket å bli annerledes enn den jeg var. Alle mine naturlige egenskaper var «feil». Vet jo nå at mye av det skyldes asd’n. Men om jeg er takknemlig? Ikke i det hele tatt. Og jeg har ikke tenkt å ta hensyn til denne «sykdommen». Enten får jeg bli som jeg ønsker, eller dø av utmattelse, sånn er det bare. 

Det kan altså hende jeg kan klare det. Jeg er ikke direkte utakknemlig, for jeg fikk jobben jeg nesten lot være å søke på, og liker meg veldig godt! Men hver dag er ganske lik så jeg kjeder meg. Så takknemlig for å i det minste ha funnet en jobb jeg liker, utakknemlig for at jeg nesten klarte meg, men følt meg begrenset av asd som igjen har ført til depresjon og en evig sirkel man aldri kom ut av. 

[bibben]

AnonymBruker skrev (På 2.11.2025 den 23.30):

Jeg bærer på en sorg. Kjenner den blir større og større, og etter hvert er den blitt en merbelastning. Jeg er høyt utdannet, doktorgrad, og hadde i lang tid slitt for å komme dit karrieremessig jeg ønsket å være. Utsiktene var gode. Men så skjer det, jeg får en psykoselidelse. Alt raser, og jeg har de siste ti årene hatt nok med bare å fortsette å eksistere og ikke bli oppspist av psykosen. I kortere bedre perioder, som nå, blir jeg smertelig klar over fallet jeg har hatt. Både karrieremessig og økonomisk. Jeg ser tidligere venner og kollegaer bli professorer, direktører og ledere/sjefer, samt flytte til flotte eiendommer og dra på eksklusive ferier. Jeg vet jo at karriere og penger ikke er alt i livet, og ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, men å stå utenfor fellesskapet man har vært en del av gjør deg heller ikke akkurat lykkelig. Har mistet mange venner og følelsen av å høre til. Ikke fordi jeg hadde dårlige venner som forlot meg, men fordi psykosen kom i veien og det vi hadde felles smuldret opp. Sykdomsmessig er fremtidsutsiktene mine dårlige, og jeg har begynt å kjenne på en liten bitterhet og sorg over «livet det ikke ble noe av». Det gjør jo ikke akkurat situasjonen bedre, men jeg vil prøve å unngå å fortsette i spiralen nedover. Noen som har vært i samme båt men nå klarer å være «takknemlig»?

Anonymkode: ca614...f45

Takk, du belyser noe jeg virkelig kan relatere til. Jeg føler som deg tidvis også en slags fortvilelse, eller sorg, over å ha falt ut av en karriere som jeg så for meg. Jeg har også mange års universitetsutdannelse som jeg har brukt mye tid og penger på. Så har jeg som deg blitt hemmet av en psykoselidelse, og har måttet kaste inn håndkle. Hverken familiert eller yrkesmessig ble livet som jeg ønsket og drømte om. Så, midt i sykdomsutvikling og opplevelse av krise, har det dukket opp en nærstående person som har støttet meg gjennom tykt og tynt. Det har på mange måter gjort at jeg har hatt en greit liv. Den omsorgen, forståelse og kontakten jeg har med vedkommende har guidet meg gjennom opp- og nedturer, og jeg klyper meg i armen over å ha vært så heldig i livet å møtt på et slikt menneske. Jeg vil faktisk uttrykke det slik at jeg _er_ takknemlig over hvordan livet tross alt ble på bakgrunn av den hjelpen jeg har fått. I tillegg til den støtten vedkommende har ytt så har jeg vært heldig med en psykolog som har bidratt til at jeg har hatt mange fine år tross alt. Jeg forsøker å glede meg over sosial kontakt med venner og tantebarn. Det betyr også mye. Jeg ønsker deg alt godt.

[Fru2020]

Jeg har også ca 8 år på universitetet. Ingen phd, men jobb og karriere var viktig. Akademia var min store glede.

Denne høsten prøvde jeg meg på et 7.5 stp studie for bare å prøve meg. Jeg fikk ikke godkjent den første innleveringsoppgaven min. Jeg som i åtte år fikk toppkarakterer. Da måtte jeg innse hvor stor kognitiv svikt sykdommen har ført med seg. Det var fryktelig trist. 

Jeg vil komme med en anbefaling. Janette Røseth er en psykolog som blandt annet fokuserer på livssorg. Hun holdt et veldig godt foredrag for oss i Mental Helse. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.11.2025 den 23.30):

Jeg bærer på en sorg. Kjenner den blir større og større, og etter hvert er den blitt en merbelastning. Jeg er høyt utdannet, doktorgrad, og hadde i lang tid slitt for å komme dit karrieremessig jeg ønsket å være. Utsiktene var gode. Men så skjer det, jeg får en psykoselidelse. Alt raser, og jeg har de siste ti årene hatt nok med bare å fortsette å eksistere og ikke bli oppspist av psykosen. I kortere bedre perioder, som nå, blir jeg smertelig klar over fallet jeg har hatt. Både karrieremessig og økonomisk. Jeg ser tidligere venner og kollegaer bli professorer, direktører og ledere/sjefer, samt flytte til flotte eiendommer og dra på eksklusive ferier. Jeg vet jo at karriere og penger ikke er alt i livet, og ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, men å stå utenfor fellesskapet man har vært en del av gjør deg heller ikke akkurat lykkelig. Har mistet mange venner og følelsen av å høre til. Ikke fordi jeg hadde dårlige venner som forlot meg, men fordi psykosen kom i veien og det vi hadde felles smuldret opp. Sykdomsmessig er fremtidsutsiktene mine dårlige, og jeg har begynt å kjenne på en liten bitterhet og sorg over «livet det ikke ble noe av». Det gjør jo ikke akkurat situasjonen bedre, men jeg vil prøve å unngå å fortsette i spiralen nedover. Noen som har vært i samme båt men nå klarer å være «takknemlig»?

Anonymkode: ca614...f45

Hva slags psykose har du? 

Anonymkode: 39447...127