voldtekt

[teddi]

Min søster ble for en uke siden voldtatt. Jeg var der da hun kom hjem fra sykehus og piliti og fikk vite hva som hadde skjedd.

Er det noen som har erfaringer med å være pårørende? Jeg føler meg så maktesløs. Hun vil ikke snakke om det, vil ikke ha sympati. Bare glemme. Hun har det fint så lenge hun har noe og gjøre og er veldig optatt av å finne på noe hele tiden.

Det sliter sån og ikke kunne hjelpe!

[solsikker]

Hei! Jeg vil anbefale deg og ringe Dixi eller gå inn på hjemmesiden www.dixi.no.

Det er ikke lett å være din søster nå om dagen, men jeg syns det er bra du bryr deg. Hun trenger kanskje litt tid til å begynne med. Noen vil dette ta laaaaaaaaaaang tid. Men jeg er sikke rpå at du kan få litt råd og veiledning hvis du tar kontak med Dixi. Lykke til!

KLem fra meg

[teddi]

Hei! Jeg vil anbefale deg og ringe Dixi eller gå inn på hjemmesiden www.dixi.no.

Det er ikke lett å være din søster nå om dagen, men jeg syns det er bra du bryr deg. Hun trenger kanskje litt tid til å begynne med. Noen vil dette ta laaaaaaaaaaang tid. Men jeg er sikke rpå at du kan få litt råd og veiledning hvis du tar kontak med Dixi. Lykke til!

KLem fra meg

Tusen takk. Det skal jeg gjøre. Jeg vil så gjerne være en best mulig støttespiller nå.

[vaness]

ikke la henne glemme.. søk på internett finnes mange sider for pårørende også.. men ikke la henne fortrenge det.. det gjør bare vondt verre..

lykke til!

og vit at du er gull verdt for henne i denne tiden.. hun kommer til å trenge deg lenge sannsynligvis..

[PieLill]

Fortsett å la henne være din søster.

La overskriften for ditt vennskap med henne være den samme som før. Ikke gjør henne til et hjelpeprosjekt.

Hun trenger å kjenne sine styrker. Hun trenger normalitet. Hun trenger å kjenne at for deg er hun den samme. Hun trenger å le å fleipe.

Hun trenger også å få knekke samme å la noe av fortvilelsen slippe ut. Men ofte står man sterkere til dette med et bakteppe av normalitet.

Ikke gi henne følelsen av at hver gang du ser henne er voldtekten det eneste du er opptatt av.

Gi henne tid.

Ofte tenker vi på det å hjelpe som å være den som alltid er der i de tyngste stundene. Vi leter etter de store forløsende ordene, som ikke finnes. Da er det fort gjort å undervurdere verdien av å være vennen som er der og gjør hver dag litt lysere, enklere og mer meningsfull.

Å kunne se at noen har det vondt. Å merke at de ikke kan eller vil dele smerten. Men å likevel stå skulder ved skulder. Å orke å være der når man nesten rives i stykker av smerten over å ikke kunne gjøre noe. Det er en stor gave å gi.

mvh