Nærhet skremmer...hva gjør jeg?

[pilt2005]

Jeg trenger råd fra omverdenen, og her inne på DOL regner jeg med å møte folk som forstår, evt. likesinnede.

Jeg har problemer med fysisk nærhet. Vil gjerne få meg kjæreste. Har ikke hatt noen skikkelig kjæreste noen gang. Har problemer med nærkontakt. Ikke det at jeg ikke blir tent, men jeg er redd. Bare det å sitte i armkroken virker vanskelig. Har i oppveksten opplevd en del fysiske (ikke seksuelle) overgrep fra moren min. Kose- og straffesituasjoner gikk om hverandre. Forvirrende. Nå som jeg forsøker å få meg en kjæreste vet jeg ikke hvordan jeg bør gå frem.

[Gjest min erfaring]

Jeg har selv problemer med nærhet, men jeg har blitt bedre. Jeg har funnet et person som liker meg for den jeg er. I begynnelsen klarte jeg ikke nærhet i det hele tatt. Så begynte jeg å utfordre meg selv og tok i mot litt nærhet og så trakk jeg meg unna. Neste gang klarte jeg å ta i mot litt nærhet uten å trekke meg unna. Etter en stund klarte jeg å både ta og gi mer nærhet før det blir så skummelt at jeg må trekke meg unna igjen.

Min erfaring er at man må tvinge seg selv til å utfordre det som er skummelt. Med trening så blir det som er skummelt mindre skummelt og til slutt takler man det uten store problem.

[Gjest Litt klaustrofob]

Jeg har selv problemer med nærhet, men jeg har blitt bedre. Jeg har funnet et person som liker meg for den jeg er. I begynnelsen klarte jeg ikke nærhet i det hele tatt. Så begynte jeg å utfordre meg selv og tok i mot litt nærhet og så trakk jeg meg unna. Neste gang klarte jeg å ta i mot litt nærhet uten å trekke meg unna. Etter en stund klarte jeg å både ta og gi mer nærhet før det blir så skummelt at jeg må trekke meg unna igjen.

Min erfaring er at man må tvinge seg selv til å utfordre det som er skummelt. Med trening så blir det som er skummelt mindre skummelt og til slutt takler man det uten store problem.

Ikke for å ta motet fra, men for å trøste: jeg har vært litt sånn i hele mitt liv, av nokså samme grunn som deg.

Nå har jeg vært gift i ørten år, har tre barn - og hadde kjærester før jeg giftet meg også.

Men litt vanskelig har jeg alltid syntes det var å være nær! Men det går bra likevel. Dobbeltseng orker j eg ikke, men det er (som regel) deilig å være sammen med mannen min. Jeg må bare sove alene etterpå.

Ungene mine har jeg ikke følt noen slik angst i forhold til.

Jeg forteller deg dette for å si at man kan være sånn, og likevel få et godt liv!

[pilt2005]

Jeg har selv problemer med nærhet, men jeg har blitt bedre. Jeg har funnet et person som liker meg for den jeg er. I begynnelsen klarte jeg ikke nærhet i det hele tatt. Så begynte jeg å utfordre meg selv og tok i mot litt nærhet og så trakk jeg meg unna. Neste gang klarte jeg å ta i mot litt nærhet uten å trekke meg unna. Etter en stund klarte jeg å både ta og gi mer nærhet før det blir så skummelt at jeg må trekke meg unna igjen.

Min erfaring er at man må tvinge seg selv til å utfordre det som er skummelt. Med trening så blir det som er skummelt mindre skummelt og til slutt takler man det uten store problem.

Takk for at du ville dele dine erfaringer, jeg skal tenke over hva du skriver. Du har tydligvis klart å få deg en kjæreste.Det er hyggelig. Det er akkurat dette jeg er litt usikker på. Hvordan jeg kan etablere et forhold når jeg er så "nerd" og uerfaren som jeg er. Jeg er ikke akkurat pur ung lenger, så dem jeg møter antar at jeg besitter en porsjon erfaring som ikke er reel. Dette gjør meg usikker. Samtidig ønsker jeg ikke å flagge ut med alle problemer ved første møte. You see!

[pilt2005]

Ikke for å ta motet fra, men for å trøste: jeg har vært litt sånn i hele mitt liv, av nokså samme grunn som deg.

Nå har jeg vært gift i ørten år, har tre barn - og hadde kjærester før jeg giftet meg også.

Men litt vanskelig har jeg alltid syntes det var å være nær! Men det går bra likevel. Dobbeltseng orker j eg ikke, men det er (som regel) deilig å være sammen med mannen min. Jeg må bare sove alene etterpå.

Ungene mine har jeg ikke følt noen slik angst i forhold til.

Jeg forteller deg dette for å si at man kan være sånn, og likevel få et godt liv!

Takk for oppmuntringen din! Da er det håp i hengende snøre skjønner jeg! Jeg vet imidlertid ikke hvordan jeg skal gå frem for å etablere et første kjæresteforhold. Jeg klarer ikke å slappe av og nyte det som er ment hyggelig. Jeg klarer ikke å sove i samme rom som andre. Som nevnt i forrige svar er jeg ikke noen ungdom lenger, og da er det så upraktisk dumt å være så uerfaren og usikker som jeg er. De guttene/mennene jeg møter tar det liksom for gitt at man har en hel rekke forhold bak seg. Mitt ballkort er blankt! Ikke en liten krussedull en gang. Noen enkelte hete scener var det på ungdomskolen på hjemmealenefester, siden har jeg holdt avstand til alle. Som deg, har jeg ikke problem med fysisk nærhet med barn. Synes du jeg bør si ifra til en potensiell partner om hvordan det ligger an? Jeg vil jo nødig at det hele skal bli noe problem for begge.

[IdaIrene]

Kjenner litt til det, og mitt råd er å ta det forsiktig i begynnelsen, så blir det forhåpentligvis lettere etterhvert. Jeg synes du skal si fra om problemet ditt til en evt. kjæreste, så unngår dere misforståelser...

Lykke til

[pilt2005]

Kjenner litt til det, og mitt råd er å ta det forsiktig i begynnelsen, så blir det forhåpentligvis lettere etterhvert. Jeg synes du skal si fra om problemet ditt til en evt. kjæreste, så unngår dere misforståelser...

Lykke til

Takk for rådet ditt!