anoreksi eller treningsnarkomani?

[swaage]

Hei! jeg har en lillebror på 16 år som jeg er redd for at har en slags spiseforstyrrelse. Vi har foreldre som spiser veldig sunt, det meste av familielivet vårt handler om fysisk aktivitet, og det har alltid vært stor fokus på å være sunn i familien. Lillebroren min bor alene hjemme med mor og far, etter at både vår eldre bror og jeg har flyttet hjemmefra. Flere i familien har lagt merke til at lillebror har blitt veldig tynn, og at det bare er øyne igjen på han. Han jogger vel en time hver dag, og er i veldig god fysisk form. Han har en rutine med sit ups og andre øvelser som han gjennomfører hver morgen, og ofte flere ganger i løpet av dagen. Men han har sluttet på både fotball og tennis som han holdt på med før, bl annet ford han syns treninga er for lett, og trener nå alene på treningsstudio eller jogger ute. Han sitter mye hjemme og er mye mindre med venner enn før. Han sier han ikke føler seg hjemme i vennegjengen lenger, de har ikke så mye til felles lenger. I tillegg har han utviklet sære vaner med rydding (det må være system på alt, han liker ikke at andre gjør ting annerledes eller forstyrrer systemet hans) og spising (han må f eks ha et tørkepapir ved siden av tallerkenen så han kan tørke av tallerken og kniv underveis.)

Han er en litt veslevoksen gutt som før var utadvendt og lo mye, men som virker mye mer alvorlig nå. Siden jeg ikke bor hjemme lenger er det vanskelig for meg å legge merke til hvordan han spiser, men når jeg bodde hjemme spiste han ekstremt sunt, aldri dessert eller is og godteri, han drakk aldri brus og snakket gjerne nedlatende om folk som ikke klarer å la være å spise søtsaker.

Bestemoren vår har flere ganger spurt mor om lillebror spiser hjemme og sagt at hun er bekymret over vekta hans. Både mor og far er leger og sier han spiser. De virker stolte og glade over at lillebror er i så god form, og far og de to brødrene mine drar gjerne på lange løpe- og skiturer sammen. Det var mor og far som kjøpte kort til lillebror på treningssenter.

Da lillebror var yngre (8-10 år gammel) hadde han litt hvalpefett som mor prøvde å slanke bort ved å passe på at lillebror som da var glad i søtsaker ikke spiste mer enn en yoghurt om dagen, drakk skummetmelk og ikke spiste godteri og kaker, og ikke for mye dessert.

Jeg er bekymret for lillebroren min, og lurer på hva jeg skal gjøre, om jeg skal spørre mor og far eller snakke med lillebror som jeg før har hatt et veldig godt forhold til.

Håper på raskt svar!

Hilsen storesøster

[Gjest kan det være en tvang?]

Det der hørtes mer ut som en slags tvangslidelse, snarere enn anorexi. Men jeg er enig i at du bør forsøke å snakke litt med ham. Eller sørge for at han får noen andre å snakke med!

[Gjest LucySky]

Det der hørtes mer ut som en slags tvangslidelse, snarere enn anorexi. Men jeg er enig i at du bør forsøke å snakke litt med ham. Eller sørge for at han får noen andre å snakke med!

Det er overraskende mange anorektikere som har leger til foreldre. Faktisk. I gamle dager ble det kalt "doctor's daughter's disease".

Kan det være overdreven fokus på sunnhet? At leger vet mye om fedmens dårlige virkning på helsa til folk og dermed fort strammer inn når ungene deres viser tegn til fedme?

Og/eller at lege er et statusyrke, med langt studium bak seg, og at far eller mor dermed venter veldig mye av ungene sine.

Det hjelper jo ikke deg, swaage, med funderingene mine, jeg bare måtte lufte dem.

Jeg syns broren din høres ut som om han trenger hjelp fra noen utenfra familien sin (altså ikke mor eller far).

[Gjest Engelen33]

Hei!

Først vil jeg bare si. Flott at du bryr deg så mye om lillebroren din! Jeg kjenner meg veldig mye igjen i det du skriver der.. jeg har selv anoreksi, og det var sånn det begynte på meg også. Jeg vet jo ikke helt hvorfor han har begynt, men det kan jo ha utviklet seg over tid.. først og fremst så var jeg veldig deprimert da jeg begynte med overdreven trening, og slanking. Det var enten DET, eller ta livet mitt liksom. Vel, jeg skal ikke si så mye om mitt liv nå, men spør først broren din litt om åssen han har det med seg selv. Ikke mas om maten, trening etc. Det er ikke der det ligger.. det er bare et symptom.. Det er mulig at du får avvisning, sinne etc. Sånn var iallefall jeg når noen "maste", eller spurte meg direkte. Det var noe som var MITT, og nåde den som ville ødelegge.. feite meg opp. Jeg kan jo si at ei venninne av meg.. dro meg regelrett til legen MOT min vilje! Det var sånn jeg fikk hjelp, og da fikk jeg akutt hjelp. Det var pyton DA, men NÅ er jeg glad for at hun tok afære.

Føler dette ble litt rotete, men.. når man er midt oppi det så vet man ikke sitt eget beste, og da må bare andre trø til. Om ingen hadde stoppet meg, så hadde jeg nok ikke satt her i dag. Lykke til!!

[Gjest I know..]

Det der hørtes mer ut som en slags tvangslidelse, snarere enn anorexi. Men jeg er enig i at du bør forsøke å snakke litt med ham. Eller sørge for at han får noen andre å snakke med!

Det å ha anoreksi innebærer mye tvang. Anorektiske personer har mye større annlegg for tvangsritualer og perfeksjonisme.

Man blir fanget i sykdommen og utvikler mer og mer bisarre tvangsritualer som f. eks dele opp maten i biter..legge de i mønster på tallerken. Ikke la forskjellige typer mat komme nær hverandre. Osv osv

[Dory]

Enig med de under her at dette også høres ut som tvang.

Dette med anorexi vet jeg ikke mye om, så der kan jeg ikke hjelpe deg.

Men det at han har trøkepapir for å tørke av kniv og gafell og at han må ha det ryddig høres tvangspreget ut.

Kjempe fint at du bryr deg så mye om broren din!

Lykke til, stå på.

Vennlig hilsen,