Monsterbarn eller monsterforeldre?

[Angela1365380318]

Jeg så den nye serien på tv norge i går, med den svært upassende tittelen monsterbarna. Har sett flere episoder av slike serier, som feks nanny 911, hjelp vi har barn ol. Av alle de episodene jeg har sett har det ennå ikke dukket opp et eneste monsterbarn, bare monsterforeldre.

Makan til dårlige foreldre skal man lete lenge etter, noe av det vi fikk se i går var foreldre som gav ungen 3 sjokoladefotball figurer når ungen våknet om natten slik at barnet skulle sove igjen, en mor (temmelig stor) mor som sparket etter sin lille sønn og en far som kalte ungen dum og andre stygge ting. Foreldrene skriker til barna, og til hværandre og når barna skriker til foreldrene blir de sjokkerte og rasendes. Hvor tror de ungen har lært denne andferden fra, det er jo den neste måten man kommuniserer på i hjemmet!

Kommentatoren på norsk var jo like dum. Jeg forstår jo at man tar dumme valg når man kun får sove i 4 timer hvær natt, men alikevel det får da være grenser, la ungene se på tv hele døgnet eller la dem sove i stuen hvis de vil, de mangler jo grensesetting.

I alle de episodene av slike dokumentarer jeg har sett har det vært foreldrene som har vært problemet, ikke barna, det typiske er at mor er for snill og uten grenser og far for streng og hard, men disse rollene har blitt byttet om. Problemet er at foreldrene ikke har felles målsettning for barneoppdragelsen og klar grensesetting for barna, ikke at barna er monsterbarn.

Sefølgelig finnes det umulige barn med "perfekte" foreldre, men disse barna har oftest sykdommer som adhd ol som må behandles med medisiner og barnet eller foreldrene kan ikke ta hele skylden for barnets adferd, sykdommen skal ha sin del, men det er en helt annen diskusjon.Jeg har ikke sett det på tv før i går, han ene gutten hadde visst adhd.

Kjenner en psykolog som hadde praksis på ppt på et lite tettsted, hun sa at det feilte ingen av barna hun jobbet med noe, de var egentlig greie barn, det var foreldrene som var problemet hennes, mange var umulige å sammarbeide med. Så vi har nok litt av dette problemet i norge også.

Toppen av kransekaken i går var da foreldrene ropte på hun jenten som var dødv, mens hun hadde ryggen til!

Jeg ble så rasende av å se programmet, særlig hun ganske tykke moren var helt grusom, men heldigvis kom faren til ungene seg ganske mye på kurset.

Hva synest dere? Tror dere disse ungene i utgangspungtet var monsterbarn? Eller det det logisk at når de alltid får viljen sin ved å lage bråk så vil de fortsette å lage bråk for å få viljen sin?

[flisa]

hele poenget med dette programmet var jo nettopp at foreldrene hadde gjort disse barna til små monstre.

[skorpionfisken]

Etter min mening er det monsterforeldre.

Min stesønn er en kjekk og grei gutt som gjør som vi sier, legger seg pent om kveldene og er lett å ha med å gjøre. Han går greit i lag med mine barn, som også er helt greie normale barn.

Hans mor derimot, påstår at han er slem, vanskelig, bråkete, kranglete og umulig å få i seng. Hun skriver i meldingsboka at han ikke kom på skolen fordi han ikke ville, eller at hun ikke klarte å vekke ham. Vi har også hørt ham både kjefte på henne og kalle henne stygge ting. Dette gjør han aldri hos oss.

Han våkner før han skal og er påkledd og klar tidlig når han er hos oss.

Han kan jo ikke være to forskjellige barn, en snill grei en hos oss, og et monster hos mor.

Så da må vel konklusjonen bli at det er de voksne det er noe galt med når barna er umulige?

[amber sun]

Jeg er enig med deg.

Har ikke sett så mange av nanny 911 osv, men noen har jeg fått med meg. Og i samtlige er det foreldrene som er helt fjerne.

Makan til dårlige utgangspunkt for barna skal en lete lenge etter. Det er jaggu ikke rart barna blir som de blir når foreldrene er så totalt blottet for alt som de burde ha.

Så jeg tror ikke disse barna hadde blitt såkalte monsterbarn dersom foreldrene hadde taklet foreldrerollen på en bedre måte. Det er skikkelig dårlige spiraler eller sirkler som starter når utgangspunktet er så dårlig.

[Atene]

Etter min mening er det monsterforeldre.

Min stesønn er en kjekk og grei gutt som gjør som vi sier, legger seg pent om kveldene og er lett å ha med å gjøre. Han går greit i lag med mine barn, som også er helt greie normale barn.

Hans mor derimot, påstår at han er slem, vanskelig, bråkete, kranglete og umulig å få i seng. Hun skriver i meldingsboka at han ikke kom på skolen fordi han ikke ville, eller at hun ikke klarte å vekke ham. Vi har også hørt ham både kjefte på henne og kalle henne stygge ting. Dette gjør han aldri hos oss.

Han våkner før han skal og er påkledd og klar tidlig når han er hos oss.

Han kan jo ikke være to forskjellige barn, en snill grei en hos oss, og et monster hos mor.

Så da må vel konklusjonen bli at det er de voksne det er noe galt med når barna er umulige?

Kjenner meg igjen der, ja.

Vi fikk høre av min stesønns mor at han bl.a. kastet både mat og servise i veggene og på henne.

Jeg satt bare og måpte - snakket vi virkelig om den samme gutten ?

[tiliti]

Etter min mening er det monsterforeldre.

Min stesønn er en kjekk og grei gutt som gjør som vi sier, legger seg pent om kveldene og er lett å ha med å gjøre. Han går greit i lag med mine barn, som også er helt greie normale barn.

Hans mor derimot, påstår at han er slem, vanskelig, bråkete, kranglete og umulig å få i seng. Hun skriver i meldingsboka at han ikke kom på skolen fordi han ikke ville, eller at hun ikke klarte å vekke ham. Vi har også hørt ham både kjefte på henne og kalle henne stygge ting. Dette gjør han aldri hos oss.

Han våkner før han skal og er påkledd og klar tidlig når han er hos oss.

Han kan jo ikke være to forskjellige barn, en snill grei en hos oss, og et monster hos mor.

Så da må vel konklusjonen bli at det er de voksne det er noe galt med når barna er umulige?

Selvfølgelig; unger kan ikke forventes å fungere bra uten oppdragelse og uten å møte normale grenser og reaksjoner.

Når det er sagt er unger ofte anderledes mot "primær-omsorgspersonen" enn andre, og tar det gjerne hardt ut over denne. UTEN at jeg tror det er det som er greia i deres tilfelle, der det absolutt virker som det er moren som har alvorlige problemer med å være "sjefen"/sette grenser - være en aktiv oppdragende part.

Ikke dermed sagt at dette er saken til enhver tid - både voksne og unger er forskjellige. Slett ikke alle "monsterbarn" skyldes "monsterforeldre" (og omvendt forsåvidt). Selv om det helt garantert er mange "monsterbarn" fordi foreldrene ikke aner hva de driver med.

[Gjest M.Angelica]

Jeg tenkte på det samme, monsterforeldrene hadde vært en bedre tittel.

Jeg ble helt kvalm når jeg så hvordan de foreldrene med de fire barna oppførte seg. Å de verste scenene vedder jeg på ikke ble vist.

Jeg tror jeg må slutte å se på sånne program, blir bare dårlig av å se på det.

[annen adhd-mamma]

Ingen barn er eller blir monsterbarn uten foreldrenes hjelp. De teknikkene som brukes i dette programmet bruker jeg på mine ADHD-barn med god effekt. Jeg var sjokkert over hvor langt disse foreldrene lot barna tøye strikken!!

Jeg er glad for alle disse programmene, for jeg har i årevis fått skjeve blikk og kommentarer fordi jeg roser barna mine mer enn jeg gir negative tilbakemeldinger, jeg overser negativ adferd når det lar seg gjøre, men jeg overser aldri positiv adferd.

Enkelte voksne mener visst at kjeftbruk er det eneste som nytter i forhold til barn - jeg vil si at kjeftbruk er en av de tingene som nytter minst.

[flisa]

Ingen barn er eller blir monsterbarn uten foreldrenes hjelp. De teknikkene som brukes i dette programmet bruker jeg på mine ADHD-barn med god effekt. Jeg var sjokkert over hvor langt disse foreldrene lot barna tøye strikken!!

Jeg er glad for alle disse programmene, for jeg har i årevis fått skjeve blikk og kommentarer fordi jeg roser barna mine mer enn jeg gir negative tilbakemeldinger, jeg overser negativ adferd når det lar seg gjøre, men jeg overser aldri positiv adferd.

Enkelte voksne mener visst at kjeftbruk er det eneste som nytter i forhold til barn - jeg vil si at kjeftbruk er en av de tingene som nytter minst.

...men som det akk - likevel er så lett å ty tl om man ikke er bevisst på det. Det å rose "uten at det helt kommer fra hjertet" - er vanskelig - men det virker. Man må likevel lære det, og da er det kjekt med sånne programmer

[puttelull]

Jeg tenkte på det samme, monsterforeldrene hadde vært en bedre tittel.

Jeg ble helt kvalm når jeg så hvordan de foreldrene med de fire barna oppførte seg. Å de verste scenene vedder jeg på ikke ble vist.

Jeg tror jeg må slutte å se på sånne program, blir bare dårlig av å se på det.

Ja, jeg gidder ikke se på disse programmene lenger...

Jeg blir fysisk sjuk av å se på hvordan foreldre ødelegger ungene sine, -og selv når profesjonelle folk tar tak i hvordan de-foreldrene- oppfører seg overfor ungene, så skjønner de det ikke ! Noen fedre jeg har sett kjefter på proffene!! Da er de tikke rart at ungene blir som de blir, vet du!

Ordtaket "man får som man fortjener" passer vel bra i en sånn setting!?

[Gjest snupsideisi]

Etter min mening er det monsterforeldre.

Min stesønn er en kjekk og grei gutt som gjør som vi sier, legger seg pent om kveldene og er lett å ha med å gjøre. Han går greit i lag med mine barn, som også er helt greie normale barn.

Hans mor derimot, påstår at han er slem, vanskelig, bråkete, kranglete og umulig å få i seng. Hun skriver i meldingsboka at han ikke kom på skolen fordi han ikke ville, eller at hun ikke klarte å vekke ham. Vi har også hørt ham både kjefte på henne og kalle henne stygge ting. Dette gjør han aldri hos oss.

Han våkner før han skal og er påkledd og klar tidlig når han er hos oss.

Han kan jo ikke være to forskjellige barn, en snill grei en hos oss, og et monster hos mor.

Så da må vel konklusjonen bli at det er de voksne det er noe galt med når barna er umulige?

Jeg er tante til en gutt som i foredlrenes øyne er en pest og en lage: han slår, sparker, ødelegger alt han kommer over, dasker til ukjente unger på butikken osv. og foreldrene er helt utslitt! De setter han i skammekroken, og når han er ferdig der, går han på med nytt mot og ny energi...

Men når han er her hos oss, alene, er han så snill og grei!

Vi har en gutt på 11 mnd, og han driver jo på nedpå gulvet, og denne "slemme" gutten ligger ved siden av og koser, hjelper til og henter leker osv. Men hjemme hos dem! Han har en søster på nesten 5 mnd, og henne står han på, slår, biter osv.

Og jeg er _helt_ sikker på at det er faren hans som er kilden til problemet her: han takler nemlig ikke å være ilag med mange andre folk, han har nok litt utrygg på seg selv, og han girer seg opp noe voldsomt, og herjer og styrer med denne gutten hele tida!

Så at det er foreldrene, ja!

[Gjest Calóni]

Ja, jeg gidder ikke se på disse programmene lenger...

Jeg blir fysisk sjuk av å se på hvordan foreldre ødelegger ungene sine, -og selv når profesjonelle folk tar tak i hvordan de-foreldrene- oppfører seg overfor ungene, så skjønner de det ikke ! Noen fedre jeg har sett kjefter på proffene!! Da er de tikke rart at ungene blir som de blir, vet du!

Ordtaket "man får som man fortjener" passer vel bra i en sånn setting!?

Eller enda bedre,- "som man sår, høster man"?

[puttelull]

Eller enda bedre,- "som man sår, høster man"?

Mmmm, ja den var enda bedre!;-)

[Gjest imelda muline]

Enig med deg. Det er foreldrene det er noe galt med. De har sansynligvis vokst opp i hjem som har samme problematikken, bare at de selv ikke har reagert like krafig på den.

Jeg har selv vokst opp i et sånt hjem, men vært "flink pike" i motsetning til mine søsken. Man reagerer på ulikt vis. Men som du sier det er foreldrene som er problemet. (Min mor sitter forøvrig og kommenterer hvor ulydige barna er når hun ser disse programmene sammen med meg...)

[Gjest er ikke det litt skivebom da?]

Jeg synes du har mange veldig gode poenger, men jeg skjønner ikke helt hva morens størrelse har å si for saken. For deg må det tydeligvis være viktig, ettersom du trekker det fram to ganger.

[Åsemor]

Jeg synes du har mange veldig gode poenger, men jeg skjønner ikke helt hva morens størrelse har å si for saken. For deg må det tydeligvis være viktig, ettersom du trekker det fram to ganger.

Tror det var for å forklare hvilken av de mødrene hun snakket om i eksemplene.

[Angela1365380318]

Jeg synes du har mange veldig gode poenger, men jeg skjønner ikke helt hva morens størrelse har å si for saken. For deg må det tydeligvis være viktig, ettersom du trekker det fram to ganger.

Jeg tror overhodet ikke at morens størrelse hadde noe med saken å gjøre, fikk ikke med meg navnet hennes og ville vise hvem jeg mente når jeg snakket om henne til de andre som hadde sett samme serie. Det finnes gode tykke foreldre så vel som dårlige, og likedan med tynne. Det var ikke meningen at det skulle tolkes som om hun var en dårlig mor pga størelsen, men pga handlingene.