nå klarer jeg ikke mer snart...

[Gjest cola-light]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne men.....har det bare så vondt inni meg,trist hele tiden og det løsner ikke.Har hatt depresjon og angst i noen år nå,men føler at det nesten er verre nå en noengang før.Var sykemeldt i hele fjor og gikk på rehabilitering fram til mars i år.Da fant jeg ut at j plutselig hadde d så bra og at jeg skulle begynne å jobbe igjen,og fikk mg jobb.Men nå har j fått kraftig tilbakefall og det er et rent helvete å gå på jobb hver morgen.gråter og skjelver hver natt og er sint om hverandre.er rett og slett dritt lei og føler at denne jobben ikke gjør meg det spor bedre.snarere tvert imot,har bare blitt verre.Er en stressende jobb og jeg sover lite.Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,har lyst til å slutte men trenger pengene.sykepenger har jeg ikke krav på før jeg har jobbet i et halvt år igjen.......vet ikke hva jeg skal gjøre.kommer til å sprekke snart!!!!Klarer rett og slett ikke mer nå.Holder maska hele tiden og knekker sammen når jeg kommer hjem.er så irritabel mot alt og alle at jeg blir skremt!!Hva kan jeg gjøre???må få meg en legetime men vil vekk nå!!! uuææææææ!!!!!

[Gjest så kald, så kald.......]

Vet hvordan du har det. Har hatt det lignende selv. Har ingen råd, for hos meg ble det ikke bedre, det ble verre, på den måten at jeg rett og slett sluttet å føle. Føler ingenting, for hverken kjæresten, familien, eller noen/noe som helst på denne jord... Vet ikke hva som er verre egentlig. ha det vondt, eller å ikke føle noen ting..

Stå på! Det finnes håp der ute for oss skal du se ;o)

[Gjest cola-light]

Vet hvordan du har det. Har hatt det lignende selv. Har ingen råd, for hos meg ble det ikke bedre, det ble verre, på den måten at jeg rett og slett sluttet å føle. Føler ingenting, for hverken kjæresten, familien, eller noen/noe som helst på denne jord... Vet ikke hva som er verre egentlig. ha det vondt, eller å ikke føle noen ting..

Stå på! Det finnes håp der ute for oss skal du se ;o)

Vanskelig å bare prøve å tenke positivt.alt ser bare svart ut nå.Er redd for at ting bare skal bli verre og verre med meg og,har vært sånn i så lang tid nå uten noe forbedring.Hvorfor må jeg ha en stor klump i halsen og magen konstant??!!Er utrolig hvor liten man føler seg når man er deprimert.Føler meg som en 5 åring som bare vil klamre seg til mammaen sin og gråte.Blir trist av alt mulig.tenker på familien og venner hele tiden,tanker om at jeg ikke klarer å stille opp for dem og være der til en hver tid å passe på.Blir trist fordi jeg ikke kan passe på at de til en hver tid har det bra og at ingenting skal få skje dem.Herregud så slitsomt....!!!!huff hodet mitt.

[Milomil]

Kjære deg... Hold ut.. Ha tilitt til at ting ordner seg. Men du skriver at du er redd for at du ikke klarer å stille opp for alle, og passe på alle, familie og venner.. Hm.. Der kjenner jeg meg igjen. Det er en ting du kan begynne å jobbe med aller først, for en kan ikke bare vente på at det går over av seg selv.. Og det er: Du må godta at en ikke kan ha kontroll over alle! Det er ikke lett.. Jeg jobber med saken enda, og i begynnelsen trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som jeg har kommet i dag.. En må rett og slett innse, at en ikke har kontroll over andres liv. Det er det første du må gjøre.. Og det kreves mye jobbing med en selv..

Jeg gikk til legen min og fikk en antidepressiv medisin. Den virker på denne måten: Når en situasjon oppstår, så får vi en automatisk tanke. Og i våre tilfeller, så er den tanken alt annet en positiv.. Medisinen hjelper oss med å tenke mer alternativt..

Denne medisinen hjelpte meg endel.. Det ble lettere å takle evt problemer, noe som gjorde at jeg fikk mer overskudd til å jobbe med meg selv. Jeg ble mer våken, og hukommelsen ble bedre.. Jeg har lurt på å begynne på de igjen, for jeg kjenner på kroppen at det er skikkelig tungt innimellom.. Jeg kan jo òg nevne det at jeg aldri har vært tilhenger av slik medisin.. Men jeg valgte å prøve det, for jeg var desperat etter å klare å fungere igjen..

Jeg håper virkelig du finner en måte å få opp livskvaliteten din på.. Det er ingen som fortjener den torturen det er, å være deprimert..

Mvh

[Gjest cola-light]

Kjære deg... Hold ut.. Ha tilitt til at ting ordner seg. Men du skriver at du er redd for at du ikke klarer å stille opp for alle, og passe på alle, familie og venner.. Hm.. Der kjenner jeg meg igjen. Det er en ting du kan begynne å jobbe med aller først, for en kan ikke bare vente på at det går over av seg selv.. Og det er: Du må godta at en ikke kan ha kontroll over alle! Det er ikke lett.. Jeg jobber med saken enda, og i begynnelsen trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som jeg har kommet i dag.. En må rett og slett innse, at en ikke har kontroll over andres liv. Det er det første du må gjøre.. Og det kreves mye jobbing med en selv..

Jeg gikk til legen min og fikk en antidepressiv medisin. Den virker på denne måten: Når en situasjon oppstår, så får vi en automatisk tanke. Og i våre tilfeller, så er den tanken alt annet en positiv.. Medisinen hjelper oss med å tenke mer alternativt..

Denne medisinen hjelpte meg endel.. Det ble lettere å takle evt problemer, noe som gjorde at jeg fikk mer overskudd til å jobbe med meg selv. Jeg ble mer våken, og hukommelsen ble bedre.. Jeg har lurt på å begynne på de igjen, for jeg kjenner på kroppen at det er skikkelig tungt innimellom.. Jeg kan jo òg nevne det at jeg aldri har vært tilhenger av slik medisin.. Men jeg valgte å prøve det, for jeg var desperat etter å klare å fungere igjen..

Jeg håper virkelig du finner en måte å få opp livskvaliteten din på.. Det er ingen som fortjener den torturen det er, å være deprimert..

Mvh

hva slags medisin gikk du på??

hilsen