Uinformativ og ukonstruktiv klaging

[Gjest Blæh]

Okki. Nå har livet skikkelig gått i dass.

Barndom: Overgrepet, mobba, utstøtt. Jobba meg opp til å overkomme alt det.

Utdannelse: Mislykka. Kom aldri noen vei, ble aldri ferdig.

Samliv: Mange gode venner, flott kjæreste. Venner flytter og blir borte, kjæreste blir arb.ledig og syk av det. Flere nye venner, men samme kjæreste. (Hvorfor gå fra noen man faktisk elsker, bare fordi alt er litt vanskelig)

Jobb: Joda, fikk godt betalt jobb. Mange hyggelige folk, men en grusom sjef. En sjef som mobber. Og som slipper unna med det. En sjef som mobber, i flere år. Uten at man kan gjøre noe med det. En sjef, som VET at livet mitt ikke er helt lett, men som synes det er grunn til å forsøke å få meg sparket, istedet for å oppføre seg som et skikkelig Menneske.

Jeg knakk, jeg. For ca et halvt år siden. Knakk skikkelig... Lukket døra til kontoret, ringte legen... Gråt på tlf, de bad meg komme med en gang. Snakka lenge med legen... Lagde kø på venterommet... Sykemeldt. Psykolog.

Men... Jeg tror ikke jeg har lyst til å bli "frisk". Tror ikke jeg har det aller minste lyst å gå utenfor døra igjen. Noensinne. Har ikke vært utenfor den på noen måneder. Ikke alene, iallefall. Ikke etter at jeg og kjæresten skulle ha oss en koselig dag - og jeg møtte noen fra jobben. Orker ikke. Knekt. Knust.

Hva er liksom "vitsen". Det er farlig der ute. Folk som oppriktig vil meg vondt. Bare fordi jeg ikke er helt som dem. Råtne jævler.

Jeg klarer ikke. Orker ikke. Hvorfor skulle jeg, egentlig? Hvorfor bli "frisk", når alt som kommer til å skjer - er at jeg knekker - på nytt? Det er for vondt.

Kan jeg være her hjemme, alene, i fred, så dør jeg ikke.

Der ute dør alt håp om vennlighet, om troen på andre mennesker.