Vil ikke blir frisk???

[Gjest Nickgirl]

Hei.

Noen som har erfaring med at mennesker ikke tør/vil bli friske?

Nå tenker jeg på fysisk sykdom....Har en venn(ung) som har vært syk i lange tider, til dels alvorlig, så får legene dette under kontroll med medisiner...Han er ikke frisk ennå men burde kanskje begynne å merke bedring... Og så opplever man en følelse av at mennesket ikke TØR/VIL bli frisk???

Er det mulig?? Noen som kan hjelpe?

[Gjest cherise]

Det kan sikkert være naturlige forklaringer på det. Er man preget av en tøff situasjon kan kanskje enhver endring være skremmende? Skulle jo tro man ble veldig glad for å bli frisk, men kanskje vedkommende er for utafor psykisk til å kunne kjenne på slik glede? Deprimert kanskje?

[bugge -jenta]

Ja det er mulig. Det kan være skremmende å bli frisk. Og det kan være skremmende å leve med en tilstand hvor ting går i bølger.

Ta angst for eksempel.

Det du klarer den ene dagen klarer du kanskje ikke en annen dag eller periode, men omgivelsene forstår ikke det. Og det kan være vanskelig å leve med. Da er man lat, eller feig osv.

Så har du det med identitet. Mye forandres når man blir frisk, og det kan være en stor omveltning både for den det gjelder og omgivelsene.

Så er det frykten for å bli "lurt". Man kan ha ønsket å bli frisk, og er redd for at en skal glede seg over fremgang, for i neste øyeblikk få det rett i fleisen tilbake ved et tilbakefall i tilstanden. Der går du rundt og kanskje begynner å entusiastisk legge planer, og det kan nesten føles som en ydmykelse når du opplever at det ike blir noe av. Dette gjelder både psykiske og fysiske tilstander, om det nå går an å skille på det.

Dette var bare litt, men kanskje noe å tenke videre på, alt etter hvordan du kjenner din venn. Snakk sammen, og hjelp til i prosessen.

De fleste ønsker å være friske tror jeg.

Eventuelle sekundære gleder ved å være syk oppveier ikke sykdommen, i de aller fleste tilfeller.

Lykke til med å være der for din venn, og føler du deg uvitende og klønete i forhold til å forstå vennen, snakk om det med vedkommende. Det kan også være en måte å hjelpe vennen din til å forstå seg selv og sin situasjon bedre.

Vh bugge.

[Gjest Nickgirl]

Ja det er mulig. Det kan være skremmende å bli frisk. Og det kan være skremmende å leve med en tilstand hvor ting går i bølger.

Ta angst for eksempel.

Det du klarer den ene dagen klarer du kanskje ikke en annen dag eller periode, men omgivelsene forstår ikke det. Og det kan være vanskelig å leve med. Da er man lat, eller feig osv.

Så har du det med identitet. Mye forandres når man blir frisk, og det kan være en stor omveltning både for den det gjelder og omgivelsene.

Så er det frykten for å bli "lurt". Man kan ha ønsket å bli frisk, og er redd for at en skal glede seg over fremgang, for i neste øyeblikk få det rett i fleisen tilbake ved et tilbakefall i tilstanden. Der går du rundt og kanskje begynner å entusiastisk legge planer, og det kan nesten føles som en ydmykelse når du opplever at det ike blir noe av. Dette gjelder både psykiske og fysiske tilstander, om det nå går an å skille på det.

Dette var bare litt, men kanskje noe å tenke videre på, alt etter hvordan du kjenner din venn. Snakk sammen, og hjelp til i prosessen.

De fleste ønsker å være friske tror jeg.

Eventuelle sekundære gleder ved å være syk oppveier ikke sykdommen, i de aller fleste tilfeller.

Lykke til med å være der for din venn, og føler du deg uvitende og klønete i forhold til å forstå vennen, snakk om det med vedkommende. Det kan også være en måte å hjelpe vennen din til å forstå seg selv og sin situasjon bedre.

Vh bugge.

Tusen takk for flott svar som absolutt ga meg mye å tenke på!

En ny tanke jeg fikk mens jeg leste var at; kan det være mulig også at livet kan ha vært litt slitsomt før han ble syk og at han nå (på tross av fryktelige opplevelser når han var alvorlig syk) på en måte føler det "trygt" å være inne i denne "bomullen" med nesten konstant omsorg fra mange rundt seg osv?

Mye tanker nå...Jeg vil ihvertfall forsøke å prate med han og hjelpe til så godt jeg kan.

Det er jo på en måte en trygg situasjon han har vært i nå i mange lange måneder, og nå står han liksom på terskelen til å bli kastet ut i den store kalde verden igjen..

Vi får se om han takler dette selv eller må ha profesjonell hjelp etterhvert. Kan liksom ikke tenke meg at han er den første som opplever dette her i verden!!!¨

Takk for gode svar!

[bugge -jenta]

Tusen takk for flott svar som absolutt ga meg mye å tenke på!

En ny tanke jeg fikk mens jeg leste var at; kan det være mulig også at livet kan ha vært litt slitsomt før han ble syk og at han nå (på tross av fryktelige opplevelser når han var alvorlig syk) på en måte føler det "trygt" å være inne i denne "bomullen" med nesten konstant omsorg fra mange rundt seg osv?

Mye tanker nå...Jeg vil ihvertfall forsøke å prate med han og hjelpe til så godt jeg kan.

Det er jo på en måte en trygg situasjon han har vært i nå i mange lange måneder, og nå står han liksom på terskelen til å bli kastet ut i den store kalde verden igjen..

Vi får se om han takler dette selv eller må ha profesjonell hjelp etterhvert. Kan liksom ikke tenke meg at han er den første som opplever dette her i verden!!!¨

Takk for gode svar!

Ja, du kan absolutt ha rett i dine antagelser.

En ting jeg ikke nevnte, en nettopp det du tar opp. "Kanskje folk forventer at jeg skal bli som før, klare det samme."

Jeg har jo hatt bekkenleddsyndrom i 8- 9 år. Og har strevd hardt for å bli frisk. Men i begynnelsen hadde jeg en primærlege som tok det som et tegn på at jeg ved den minste forbedring snart var ute i full jobb som lærer igjen. Da fikk jeg panikk. Den siste perioden jeg jobbet satt jeg på klasserommet i friminuttene fordi jeg ikke kunne gå. Dels stod jeg og forberedte timene fordi jeg ikke kunne sitte i perioder. Og krykker kunne jeg ikke bruke for jeg hadde gjort det og fått betennelse i begge armene. Når jeg ble sykemeldt da var jeg lenge sengeliggende.

Jeg visste at det ikke kom til å skje at jeg kunne jobbe fullt igjen.

Men hun forstod ikke mye av min situasjon.

Min psykiater sier jeg ville holdt en uke eller to i dag.

Og vi begynte å være realistiske. Kanskje vedkommende har leger rundt seg som gir signaler som gjør ham redd. Det ville jeg tatt opp. Selv om han blir "frisk", kanskje en yrkesrettet attføring må til på sikt, muligens halv jobb. Det spørs hva som feiler ham.

Noen synes slike tanker virker beroligende. men for mange er det en sorg over tanken på at en kanskje ikke klarer å komme tilbake til sitt tidligere yrke, så her må en la folk få tid til å gå hjennom en prosess.

og være litt forsiktige.

Min mor begynte å snakke om full uføretrygd på et veldig tidlig tidspunkt. Det var nok for å berolige meg, men jeg vil jobbe, og det stresset meg veldig. Det var ikke det jeg trengte å høre.

Selv fikk jeg læreryrket i vrangen. Det meste av tiden hadde jeg vært ny i jobben, gravid eller hatt store bekkensmerter.

Men nå er jeg på vei til å bli spesialpedagog, og har innsett at det bli halv uføretrygd. Men det har vært en prosess.

Det er i hvertfall lett å føle seg overveldet.

Dessuten er det et slags traume for mange å være veldig syk, og det er et tap av tid, tap av håp, en sorg som må sørges ut.

Vennen din er heldig som har deg. Du kommer nok til å bli en god støtte og det er helt greit med "klønethet". Dvs. at man ikke er herre over situasjonen og må prøve seg frem.

Bugge

[Gjest Nickgirl]

Ja, du kan absolutt ha rett i dine antagelser.

En ting jeg ikke nevnte, en nettopp det du tar opp. "Kanskje folk forventer at jeg skal bli som før, klare det samme."

Jeg har jo hatt bekkenleddsyndrom i 8- 9 år. Og har strevd hardt for å bli frisk. Men i begynnelsen hadde jeg en primærlege som tok det som et tegn på at jeg ved den minste forbedring snart var ute i full jobb som lærer igjen. Da fikk jeg panikk. Den siste perioden jeg jobbet satt jeg på klasserommet i friminuttene fordi jeg ikke kunne gå. Dels stod jeg og forberedte timene fordi jeg ikke kunne sitte i perioder. Og krykker kunne jeg ikke bruke for jeg hadde gjort det og fått betennelse i begge armene. Når jeg ble sykemeldt da var jeg lenge sengeliggende.

Jeg visste at det ikke kom til å skje at jeg kunne jobbe fullt igjen.

Men hun forstod ikke mye av min situasjon.

Min psykiater sier jeg ville holdt en uke eller to i dag.

Og vi begynte å være realistiske. Kanskje vedkommende har leger rundt seg som gir signaler som gjør ham redd. Det ville jeg tatt opp. Selv om han blir "frisk", kanskje en yrkesrettet attføring må til på sikt, muligens halv jobb. Det spørs hva som feiler ham.

Noen synes slike tanker virker beroligende. men for mange er det en sorg over tanken på at en kanskje ikke klarer å komme tilbake til sitt tidligere yrke, så her må en la folk få tid til å gå hjennom en prosess.

og være litt forsiktige.

Min mor begynte å snakke om full uføretrygd på et veldig tidlig tidspunkt. Det var nok for å berolige meg, men jeg vil jobbe, og det stresset meg veldig. Det var ikke det jeg trengte å høre.

Selv fikk jeg læreryrket i vrangen. Det meste av tiden hadde jeg vært ny i jobben, gravid eller hatt store bekkensmerter.

Men nå er jeg på vei til å bli spesialpedagog, og har innsett at det bli halv uføretrygd. Men det har vært en prosess.

Det er i hvertfall lett å føle seg overveldet.

Dessuten er det et slags traume for mange å være veldig syk, og det er et tap av tid, tap av håp, en sorg som må sørges ut.

Vennen din er heldig som har deg. Du kommer nok til å bli en god støtte og det er helt greit med "klønethet". Dvs. at man ikke er herre over situasjonen og må prøve seg frem.

Bugge

Det er så innmari riktig det du skriver bugge-jenta. Jeg tror det er akkurat slik det er . Han er redd for å ikke bli den han var, og det blir han ikke på lenge heller. Og legene snakker på en slik måte at man nesten får inntrykk av at han skal være helt frisk poå et blunk!! Og det blir han ikke . Han er nok fryktelig redd for påkjenningen det vil bli om alle skal tro at han er frisk og som før når han ikke er som før!!!

Så kjempeflott innlegg du skerv altså...Nå skjønner jeg alt så innmari bra!! Det ER slik det henger sammen, det kjenner jeg inni meg. Ååå, nå må jeg bare prate med han slik at han forstår at ihvertfall jeg ikke forventer 100% selv om han er bedre. Bedre er jo ikke det samme som frisk!!

Tusen takk til deg!!!

[bugge -jenta]

Det er så innmari riktig det du skriver bugge-jenta. Jeg tror det er akkurat slik det er . Han er redd for å ikke bli den han var, og det blir han ikke på lenge heller. Og legene snakker på en slik måte at man nesten får inntrykk av at han skal være helt frisk poå et blunk!! Og det blir han ikke . Han er nok fryktelig redd for påkjenningen det vil bli om alle skal tro at han er frisk og som før når han ikke er som før!!!

Så kjempeflott innlegg du skerv altså...Nå skjønner jeg alt så innmari bra!! Det ER slik det henger sammen, det kjenner jeg inni meg. Ååå, nå må jeg bare prate med han slik at han forstår at ihvertfall jeg ikke forventer 100% selv om han er bedre. Bedre er jo ikke det samme som frisk!!

Tusen takk til deg!!!

Veldig glad hvis det kunne være til hjelp;o)

Klem bugge

[marlenexxx27]

Veldig glad hvis det kunne være til hjelp;o)

Klem bugge

Er enig med Nickgirl at du hadde mye interessant og tankevekkende å si om dette temaet!

[PieLill]

Iblant kan det føles som omgivelser og eller behandlingsapparatet tenker i sort-hvit hva syk/frisk angår.

Det å være på bedringens vei, betyr ikke å ha gjenvunnet gamle krefter og slett ikke at man har fått tillit til dem.

Det er en glidende overgang fra syk til fullt restituert. Nesten ingen klarer å gå fra alvorlig syk til opp og hoppe på noen uker. Det tar tid og bygge seg opp både fysisk og psykisk. Føler man at man blir pushet ut over det kroppen kan bare, vil man sette seg på bakbeina.

Sorgen over det som har skjedd kan være større enn gleden ved at det ser ut til å gå bedre. Synet på tilværelsen kan være svært forandret.

Man trenger også tid til å gjenoppdage "det friske liv". Tar litt tid å oppdage og stole på de mulighetene bedre helse gir. Det tar også tid å komme på og kjenne etter at selvstendighet smaker bedre enn pleie.

mvh