Sliter litt for tida....

[Gjest ikke denne gangen...]

Vet ikke helt hvor jeg skal poste, men åpent forum høres jo veldig greit ut...

Kanskje det er noen sjeler der ute som kan gi noen gode råd...Eller kanske det hjelper bare å skrive ned litt...

Jeg har "store" problemer for tiden. Har to barn, ett og fire år, og vi kjøpte oss hus for litt over ett år siden.

Det har vært litt "kjølig" mellom meg og sambo nesten hele det siste året, og føler at det meste er min feil... Jeg har aldri vært noe glad i sex, Men siden før jeg ble gravid med minste mann(siste 2,5 år),har vi kanskje hatt sex max 10 ganger eller noe sånt. Føler at det sliter veldig på gubben, og på meg... Jeg orker liksom ikke være intim i det hele tatt i redsel for at han skal ta det som en invitt... Det tærer jo på oss begge, men ingen av oss tør å ta det opp...

Jeg klarer ikke helt å se fremtiden uten han, men heller ikke med han.. Har begynt å tenke på en tidligere flamme, og det er selvsagt ikke til hjelp. Fantasien overgår jo selvsagt den grå hverdagen.

Jeg har vært arbeidsledig siden permisjonen sluttet, men har en deltidsjobb i helger. Dette er en befrielse for meg. Jeg nyter å ha kveldene "alene". Puster lettet ut når han er ute om kveldene også.. Det er liksom ikke helt sånn det burde være...

Har i perioder slitt med litt sosial angst, og føler at jeg stenger meg litt inne for tiden. Selvtilliten har aldri vært stor, men følte at jeg hadde større tro meg selv nå...

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vurderer seriøst å gi opp forholdet men føler det ikke er rett ovenfor ungene heller. Vi burde vel prøve noe mer.. Bare så vanskelig når gubben alltid blir stille og tverr når jeg prøver å ta opp noe alvorlig..

Ble vel vanskelig å følge viss noen orka å lese alt...

Ikke lett å få ned følelsenen her, men har det ikke godt om dagene heller. Noen som har noen gode råd, eller som vil leke litt hobby-psykolog me meg?

Føler på en måte at alt står i stampe for tiden, og ikke har jeg noen venniner som er nær nok til at jeg kan ta det opp med dem.. Er ikke det rart, de kan fortelle meg alt, men

jeg kan ikke snakke med dem... Har alltid blitt svikta når jeg har virkelig åpna meg, så det ligger vel kanksje der... Det er iallfall tungt å sitte helt alene uten noen å kunne prate med... Har skjedd så mye i livet mitt fra barndommen at det er vanskelig når ikke folk kjenner bakgrunnen min, men her virker det som det alltid er noen som har gode råd eller ord å komme med uansett.

[trubaduren]

Den situasjon du er i synes ikke enkel, slett ikke om man blir sittende alene å fundere over ting. Jeg skal ikke prøve å være hobby psykolog, men råder deg til at du finner noen å dele dine tanker med. Ser at du til tider i mørke stunder tenker på en gammel flamme, dette er ikke uvanelig om man har det litt dårilg i sitt forhold. Men du har mange ting å fundere over og jeg er sikker på at det nytter å ta disse tingene opp å prate om dem. Et hvert forhold er som et blomsterbed der hvor det må stelles, lukes og gies kjærlighet, slik vil og et forhold som ligger nede komme til å blomstre igjen. Lykke til.

[Gjest cherise]

Jeg ville lagt dette innlegget inn på forum for samliv. Da får du kanskje mer respons.

[Gjest LucySky]

Den situasjon du er i synes ikke enkel, slett ikke om man blir sittende alene å fundere over ting. Jeg skal ikke prøve å være hobby psykolog, men råder deg til at du finner noen å dele dine tanker med. Ser at du til tider i mørke stunder tenker på en gammel flamme, dette er ikke uvanelig om man har det litt dårilg i sitt forhold. Men du har mange ting å fundere over og jeg er sikker på at det nytter å ta disse tingene opp å prate om dem. Et hvert forhold er som et blomsterbed der hvor det må stelles, lukes og gies kjærlighet, slik vil og et forhold som ligger nede komme til å blomstre igjen. Lykke til.

At dere ikke har noe sexliv mer, må være en stor snublestein for samlivet.

Tror du at du kom til å ha mer lyst til å ligge med andre i et fast forhold? Om du er helt ærlig?

Kanskje du vet med deg sjøl at mye av elendigheten ligger der - men at det ikke er greit å få gjort noe med. Om det er ting i fortida di som gjør at du er redd for /ikke orker samliv, var det kanskje en tanke å prøve å snakke med profesjonelle folk om det.

Og kanskje mannen din ville tolke at du gjorde det som et signal til han om at du virkelig ville prøve å gjøre en innsats for forholdet. Og at det ville løsne litt på situasjonen for han også?

[Gjest ikke denne gangen...]

At dere ikke har noe sexliv mer, må være en stor snublestein for samlivet.

Tror du at du kom til å ha mer lyst til å ligge med andre i et fast forhold? Om du er helt ærlig?

Kanskje du vet med deg sjøl at mye av elendigheten ligger der - men at det ikke er greit å få gjort noe med. Om det er ting i fortida di som gjør at du er redd for /ikke orker samliv, var det kanskje en tanke å prøve å snakke med profesjonelle folk om det.

Og kanskje mannen din ville tolke at du gjorde det som et signal til han om at du virkelig ville prøve å gjøre en innsats for forholdet. Og at det ville løsne litt på situasjonen for han også?

Du setter fingeren på det du I "gode" stunder er det nettopp dette jeg har tenkt på også. I de tyngre stundene som nå, da er det langt fra tankene mine...

Har tenkt mye på psykolog, men det koster mye penger, og penger har vi ikke så mye av for tiden. Sannsynligvis ville sambo fnyse og si det er bortkastet penger uansett, så vet ikke om det hadde vært så stor hjelp...Er ikke enkelt å prate med han for tida. Alt har visst grunn i manglende sexliv mener han, og ser ikke at det er andre ting som kan være årsåken til nettopp det...

Har vært til psykolog ved et tidligere tilfelle, før jeg traff sambo, men det var kun en kort periode fordi jeg ikke klarte å åpne helt for han heller... latet som jeg var bedre enn jeg var (gikk pga sosial angst)...

Må vel bare få manna meg opp til en skikkelig samtale og håpe vi kan få noe produktivt ut av det... Er så sky for konflikter at det er vanskelig å ta opp ting når jeg vet at han blir snurt og kranglete...

Hjelper jo litt å få det skrevet ned, så kanskje det kan løsne ting litt slik at jeg kan ta det med han det gjelder også. Er bare litt redd for at det hele vil ende i brudd... ikke det jeg egentlig ønsker...tross alt...

[Gjest LucySky]

Du setter fingeren på det du I "gode" stunder er det nettopp dette jeg har tenkt på også. I de tyngre stundene som nå, da er det langt fra tankene mine...

Har tenkt mye på psykolog, men det koster mye penger, og penger har vi ikke så mye av for tiden. Sannsynligvis ville sambo fnyse og si det er bortkastet penger uansett, så vet ikke om det hadde vært så stor hjelp...Er ikke enkelt å prate med han for tida. Alt har visst grunn i manglende sexliv mener han, og ser ikke at det er andre ting som kan være årsåken til nettopp det...

Har vært til psykolog ved et tidligere tilfelle, før jeg traff sambo, men det var kun en kort periode fordi jeg ikke klarte å åpne helt for han heller... latet som jeg var bedre enn jeg var (gikk pga sosial angst)...

Må vel bare få manna meg opp til en skikkelig samtale og håpe vi kan få noe produktivt ut av det... Er så sky for konflikter at det er vanskelig å ta opp ting når jeg vet at han blir snurt og kranglete...

Hjelper jo litt å få det skrevet ned, så kanskje det kan løsne ting litt slik at jeg kan ta det med han det gjelder også. Er bare litt redd for at det hele vil ende i brudd... ikke det jeg egentlig ønsker...tross alt...

Har vært der sjøl.

[Gjest ikke denne gangen...]

Har vært der sjøl.

Ordna det seg for deg da? Hva gjorde i tilfelle at du klarte å få orden på ting?

[Gjest LucySky]

Ordna det seg for deg da? Hva gjorde i tilfelle at du klarte å få orden på ting?

Gikk i terapi ... Det tok lang tid og det kostet skjorta.

Jeg gikk jo for andre ting som var vanskelige også, da. Men problemet ditt, det har jeg jo snevet av ennå! Etter ørten år. Men vi er gift stadig, noe jeg er veldig glad for.

Det er ikke dermed sagt at det er riktig av deg å bli, det veit jo ikke jeg. Det veit man faktisk nesten aldri sikkert.

Men det var mannen min som ville jeg skulle ta opp det med sexen med psykologen, ikke jeg ... jeg strittet i mot.

Noe å være litt uvenner om i alle år har vi i hvertfall hatt!

Nei, spøk tilside, sånt er fryktelig problematisk, og slett ikke uvanlig, men jeg TROR at mannen din ville - på sikt - føle at det hjalp bare det at du viste deg villig til å prøve å gjøre noe med det.

Han syns sikkert at du innerst inne legger all skyld på han. For det gjør man jo i slike situasjoner, tenker sånn. Og så surner det enda mer.

Det jeg i hvertfall lærte hos psykologen, var å være (rimelig) ærlig med å si at "jeg sliter med å ha lite lyst, det er dumt for deg".

Han påla oss også en slags liten øvelse, husker jeg: i en periode skulle vi vite begge to at vi IKKE skulle ha sex (jeg skulle slippe å grue meg, mannen min slippe å vente noe, ikke få og bli sur) og så var det planlagt sex en helg, for eksempel. det høres litt teit ut, men det fungerte bra et års tid, og da var vi liksom kommet over en kneik.

Jeg visste med meg sjøl at jeg "ikke trengte" å føle noe, og da var det litt lettere å føle litt, see?

Men det er en lang vei. Og det er klart man mister motet imellom. Og du som har småbarn og blir trøtt også.

Lykke til i alle fall!

[hjertebarnet]

Du setter fingeren på det du I "gode" stunder er det nettopp dette jeg har tenkt på også. I de tyngre stundene som nå, da er det langt fra tankene mine...

Har tenkt mye på psykolog, men det koster mye penger, og penger har vi ikke så mye av for tiden. Sannsynligvis ville sambo fnyse og si det er bortkastet penger uansett, så vet ikke om det hadde vært så stor hjelp...Er ikke enkelt å prate med han for tida. Alt har visst grunn i manglende sexliv mener han, og ser ikke at det er andre ting som kan være årsåken til nettopp det...

Har vært til psykolog ved et tidligere tilfelle, før jeg traff sambo, men det var kun en kort periode fordi jeg ikke klarte å åpne helt for han heller... latet som jeg var bedre enn jeg var (gikk pga sosial angst)...

Må vel bare få manna meg opp til en skikkelig samtale og håpe vi kan få noe produktivt ut av det... Er så sky for konflikter at det er vanskelig å ta opp ting når jeg vet at han blir snurt og kranglete...

Hjelper jo litt å få det skrevet ned, så kanskje det kan løsne ting litt slik at jeg kan ta det med han det gjelder også. Er bare litt redd for at det hele vil ende i brudd... ikke det jeg egentlig ønsker...tross alt...

Jeg syns du bør prøve en psykolog igjen, absolutt. Du skal bare betale egenandel, opptil du får frikort.

[Gjest cherise]

Gikk i terapi ... Det tok lang tid og det kostet skjorta.

Jeg gikk jo for andre ting som var vanskelige også, da. Men problemet ditt, det har jeg jo snevet av ennå! Etter ørten år. Men vi er gift stadig, noe jeg er veldig glad for.

Det er ikke dermed sagt at det er riktig av deg å bli, det veit jo ikke jeg. Det veit man faktisk nesten aldri sikkert.

Men det var mannen min som ville jeg skulle ta opp det med sexen med psykologen, ikke jeg ... jeg strittet i mot.

Noe å være litt uvenner om i alle år har vi i hvertfall hatt!

Nei, spøk tilside, sånt er fryktelig problematisk, og slett ikke uvanlig, men jeg TROR at mannen din ville - på sikt - føle at det hjalp bare det at du viste deg villig til å prøve å gjøre noe med det.

Han syns sikkert at du innerst inne legger all skyld på han. For det gjør man jo i slike situasjoner, tenker sånn. Og så surner det enda mer.

Det jeg i hvertfall lærte hos psykologen, var å være (rimelig) ærlig med å si at "jeg sliter med å ha lite lyst, det er dumt for deg".

Han påla oss også en slags liten øvelse, husker jeg: i en periode skulle vi vite begge to at vi IKKE skulle ha sex (jeg skulle slippe å grue meg, mannen min slippe å vente noe, ikke få og bli sur) og så var det planlagt sex en helg, for eksempel. det høres litt teit ut, men det fungerte bra et års tid, og da var vi liksom kommet over en kneik.

Jeg visste med meg sjøl at jeg "ikke trengte" å føle noe, og da var det litt lettere å føle litt, see?

Men det er en lang vei. Og det er klart man mister motet imellom. Og du som har småbarn og blir trøtt også.

Lykke til i alle fall!

Hvordan var det å ha sex "på kommando" i helgene da? Føltes ikke det veldig kunstig? Hadde du lyst da eller ga det deg ingenting?

[Dorthe]

Du setter fingeren på det du I "gode" stunder er det nettopp dette jeg har tenkt på også. I de tyngre stundene som nå, da er det langt fra tankene mine...

Har tenkt mye på psykolog, men det koster mye penger, og penger har vi ikke så mye av for tiden. Sannsynligvis ville sambo fnyse og si det er bortkastet penger uansett, så vet ikke om det hadde vært så stor hjelp...Er ikke enkelt å prate med han for tida. Alt har visst grunn i manglende sexliv mener han, og ser ikke at det er andre ting som kan være årsåken til nettopp det...

Har vært til psykolog ved et tidligere tilfelle, før jeg traff sambo, men det var kun en kort periode fordi jeg ikke klarte å åpne helt for han heller... latet som jeg var bedre enn jeg var (gikk pga sosial angst)...

Må vel bare få manna meg opp til en skikkelig samtale og håpe vi kan få noe produktivt ut av det... Er så sky for konflikter at det er vanskelig å ta opp ting når jeg vet at han blir snurt og kranglete...

Hjelper jo litt å få det skrevet ned, så kanskje det kan løsne ting litt slik at jeg kan ta det med han det gjelder også. Er bare litt redd for at det hele vil ende i brudd... ikke det jeg egentlig ønsker...tross alt...

Familiekontoret koster ikke penger og der er det mye lettere å få time. Man kan gå dit alene også.

[avtrykk]

Du setter fingeren på det du I "gode" stunder er det nettopp dette jeg har tenkt på også. I de tyngre stundene som nå, da er det langt fra tankene mine...

Har tenkt mye på psykolog, men det koster mye penger, og penger har vi ikke så mye av for tiden. Sannsynligvis ville sambo fnyse og si det er bortkastet penger uansett, så vet ikke om det hadde vært så stor hjelp...Er ikke enkelt å prate med han for tida. Alt har visst grunn i manglende sexliv mener han, og ser ikke at det er andre ting som kan være årsåken til nettopp det...

Har vært til psykolog ved et tidligere tilfelle, før jeg traff sambo, men det var kun en kort periode fordi jeg ikke klarte å åpne helt for han heller... latet som jeg var bedre enn jeg var (gikk pga sosial angst)...

Må vel bare få manna meg opp til en skikkelig samtale og håpe vi kan få noe produktivt ut av det... Er så sky for konflikter at det er vanskelig å ta opp ting når jeg vet at han blir snurt og kranglete...

Hjelper jo litt å få det skrevet ned, så kanskje det kan løsne ting litt slik at jeg kan ta det med han det gjelder også. Er bare litt redd for at det hele vil ende i brudd... ikke det jeg egentlig ønsker...tross alt...

Det finnes også egne familieklinikker på sykehus rundt i landet, hvor det er team med psykologer som jobber med hele familien. Det er veldig bra, og du betaler ikke utover egenandelen på frikortet. Hør med legen din.

Jeg er veldig fornøyd med dette tilbudet. Føler det er mer proffesjonellt enn flere familiekontorer. Har forsøkt det og, før jeg prøvde dette.

Lykke til

[Gjest Kjenner til det]

Det er helt vanlig at sexlivet daber veldig av når en blir sliten av å ha små barn og kanskje jobb i tillegg!

[Gjest amparro]

Du kan ta kontakt med familievernkontoret, det er gratis. Vi har gått der selv og det var bra!

Du kan gå dit alene i første omgang, kanskje mannen din blir med etter hvert.

Jeg tror ikke sex på kommando er bra, det ødlegger mer en godt er....

Ring og bestill time i morgen - det burde du!!!