Kultur er noen ganger en opplevelse

[Gjest MrPimmel]

I det siste har jeg liksom tenkt meg om liksom.

I Praha fikk jeg høre noen korte konserter med strykere, orgel og sang.

Fiolin er ganske behagelig litt på avstand, og at det går an å kontrollere 4? strenger med en bue slik er egentlig ganske fantastisk hvis du gidder høre etter.

Orgel er en tung og gjenstridig greie. At noen klarer å hale så mye flott lyd ut av en slik diger klumpedeise er ganske fantastisk.

En blind 40-årig kvinnelig sanger fikk tårer fram i mine øyne. Uendelig vakkert, og lyse, klare toner som jeg trodde ikke var mulig å få fram fra en menneskelig strupe.

Noen som har kulturopplevelser uten å være freak?

[mariaflyfly]

I høyeste grad.

Jeg har vært facinert av klassisk musikk i mange år.

[Gjest LucySky]

I høyeste grad.

Jeg har vært facinert av klassisk musikk i mange år.

Klart det. Det hender vi får inn Ungarn (!!!) på tv'n, og her forleden satt vi gjennom en hel opera (Orfeus og Euredike), helt opplsukt. Det var så utrolig flotte drakter og scenografi også.

Hadde vi ikke hatt peiling på innholdet via det greske sagnet fra før, ville vi jo ikke begrepet hva det dreide seg om, da.

Det var en italiensk forestilling, men tekstet på ungarsk. Det ørlille jeg kan av italiensk gikk i bøtta for meg, for jeg klarte ikke å la være å lese teksten ...

Jeg liker klassisk musikk like mye som jeg liker rockemusikk.

[favn]

Ja, jeg og den-gangens kjæreste var ny-kjærester og falt i staver over en utrolig teateroppsetning av Charles Dickens' David Copperfield.

Av en eller annen besynderlig grunn (men fantastisk for oss), fant NRK ut at de skulle vise hele oppsetningen - som tok to-tre dager om jeg ikke husker feil (det gjør jeg kanskje...).

Er det noen andre som husker denne happeningen fra 80-tallet?

Ellers er jeg ikke noe teatermenneske, men filmfreak på min hals.

[Babette]

Orgel er et mektig og fantastisk instrument, ja. Og orgelkonserter i kirkerommet kan gi opplevelser som sitter en stund.

Men det jeg egentlig skulle fortelle om er noe jeg alltid vil huske. Et gyllent øyeblikk.

Scene: Et rølpete nachspiel med kauking og klirring, på en studentby for mange år siden.

Flere kan spille gitar, og vi skråler "House of the rising sun" og "So long Marianne" med voldsome geberder.

Så er det at en afrikaner griper gitaren, og allerede før han begynner å synge oppstår en magisk stillhet. Han framfører en kjærlighetssang på swahili som heter "Malaika" (Jeg elsker deg?).

Det er til dags dato det vakreste jeg har vært vitne til, og det sier ikke så rent lite når det gjelder kulturopplevelser.

Og utrolig nok var det blikkstille. Folk glemte til og med å drikke, og alle øyne var blanke.

Jeg har ike hørt denne sangen siden, men husker den fortsatt.

Men mest av alt husker jeg den magiske stemningen, varmen og skjønnheten i de få minuttene.

(Dire Straits har forresten en melodi som ligner veldig).