To psykiatere - Én for mye?

[Gjest flinkpike]

I min søken etter psykiater fikk jeg tilbud om behandling av flere. Jeg takket ja til vurderingssamtaler hos to psykiatere. Tanken var å velge den av psykiaterne som hadde best kapasitet og som jeg følte mest "kjemi" med. (Det syntes fornuftig basert på tidligere erfaring, hvor det ikke var slik kjemi og jeg stod uten behandlingstilbud).

Det som har skjedd er at jeg har fått tillit til begge psykiaterne, og lider valgets kvaler. Det vil si, nå har jeg gått så lenge hos begge psykiaterne at jeg egentlig jobber mer med en forsvarstale for meg selv i forhold til å fortsette å gå til begge. Problemet er at jeg ikke har fortalt dem hver i sær at jeg også går til en annen behandler.

Slik sett burde jeg kanskje heller jobbet med en forsvarstale overfor psykiaterne?

Jeg er imidlertid redd for at dersom jeg forteller om at jeg har to behandlingstilbud vil behandlingen kunne bli forringet, for eksempel ved ansvarsfraskrivelse fra dem begge. Jeg vet at jeg er veldig priviligert som har to tilbud på hånden. Det er alt for mange som står uten. Jeg vet også at jeg har en alvorlig depresjon som har ført til rask reaksjon hos behandlerne.

Hvis noen har synspunkter på dilemmaet, eller enda bedre; forslag til hva jeg bør gjøre, lytter jeg mer enn gjerne!

[bugge -jenta]

Jeg har gått i psykoterapi lenge(kanskje du vet det)Først med en, senere en annen, skikkelig monogam:o)

Jeg mener at i dette tilfellet er det bare en ting som er rett å gjøre, og det er å fortelle åpent om situasjonen til begge dine behandlere.

Fortell dem hvorfor du gjorde det som du gjorde, dine tidligere erfaringer.

Fortell at du er redd at dette kan ødelegge tilliten mellom dere. At du er redd de ikke skal investere like mye i deg etter å ha fått vite dette.

Kanskje kan de hjelpe deg med å velge rett behandler. Hvem vet? De psykiaterene jeg har møtt har hatt en integritet, trygghet og forståelse som gjør at jeg tror de fleste psykiatere ikke tar dette personlig. De vil forstå mekanismene som ligger bak.

Jeg synes ikke du skal bekymre deg, men gjøre noe med det raskt.

Skulle en av dem ikke takle det, er valget kanskje enkelt.

Du har god kjemi med begge. Hvis det er en av dem som utfordrer deg mer enn den andre, kanskje jeg ville valgt den. Trygghet og utfordring er en god kombinasjon, spesielt i lengden.

Lykke til, og vær ærlig.

Det er fundamentet i terapien. Det betyr ikke at en ikke i mange tilfeller må komme tilbake å si at det jeg sa i den forrige timen ikke var helt sant. Eller fortelle dette du har gjort, som slett ikke er noen stor krise. Men er man lur tar man det opp og snakker om det, og det finnes grunner til det meste vi gjør, ikke gjør eller sier/ikke sier. Det er en grunnholdning begge mine gode psykiatere har hatt, og som har gjort det så lett å være ærlig i det store perspektivet.

Vennlig hilsen Bugge. Og god sommer til deg. Dette ordner seg fint skal du se )