blir det feil å sende blomster når noen har født et alvorlig sykt barn?

[Gjest Timari]

Hva med et fotoalbum for spebarn?

Et album foreldrene kan skrive litt i?

slik jeg tenker det nå så tror jeg at jeg går for et kosedyr, Hvis barnet overlever så er det et fint minne om tiden, og går det galt så kan han også ta det med seg.

[laban]

men kan man da ha en kirkedåp etterpå hvis barnet blir friskt, eller døper man barnet bare en gang?

Selve dåpen skjer kun én gang. Men man kan ha kirkelig stadfestelse, selskap osv. senere.

Presten velsigner da barnet, men sier at det allerede er døpt. Det er eget rituale for dette (nøddåp var vanligere før, da "alle" barn ble døpt og ikke så mange premature overlevde) og seremonien skiller seg ikke mye fra vanlig kirkedåp. Den foretas selvsagt sammen med evt. andre dåpsbarn på en vanlig gudstjeneste.

[Gjest KariKruskakli]

slik jeg tenker det nå så tror jeg at jeg går for et kosedyr, Hvis barnet overlever så er det et fint minne om tiden, og går det galt så kan han også ta det med seg.

Er det noe mer som feiler barnet enn 5 uker prematur og umodne lunger?

For hvis det "bare" er det, så kanskje du engster deg litt unødvendig?

[Gjest Timari]

Joda, du kan gi et kosedyr. Du legger den i en ny brødpose, legger den u fryseren ett døgn og så kan de ha den hos seg. Det samme gjør man med andre ting som babyen skal ha hos seg.

ok takk for tips:)

[Åsemor]

men kan man da ha en kirkedåp etterpå hvis barnet blir friskt, eller døper man barnet bare en gang?

Aner ikke, jeg har valgt å ikke døpe i det hele tatt.

[Gjest Timari]

Jeg sier som de andre her: Send blomster og kort du. De vil garantert sette pris på det. Men send det hjem til dem, ikke til intensivavdelingen. Det er vanligvis sånn at de ikke tar imot blomster der.

(I motsatte fall vil det være ekstra trist for dem hvis ingen sender noe og alle trekker seg unna i frykt for å gjøre/si noe feil. Det kan fort bli sånn at de føler seg sviktet/glemt av de nærmeste når de trengte dem som mest.)

Jeg er helt enig med alle som sier at det blir helt feil å trekke seg unna i frykt for å si noe feil men jeg må innrømme at jeg er redd for at jeg skal si noe helt feil som de vil huske lenge og stadig tenke på "husker du hva hun sa eller?".

Samtidig synes jeg det er et dilemma dette med å tilby hjelp. for er de i det hele tattt istand til å si ifra om de skulle trenge hjelp? Folk reagerer så ulikt i slike situasjoner. Om man skulle bli avvist, skal man da la dem være i fred, eller skal man prøve på nytt om en stund? de må selv avgjøre hva de trenger, men jeg vet ikk om mennesker i en krisesituasjon vet selv hva de trenger. Kanskje de angrer etterpå for at de ikke benyttet seg av hjelpen?

Eller hva tenker dere? Hvordan hjelpe best mulig uten å bli innvaderende? (sorry rettskrivingen her)

[Gemini]

Tror det er vanlig med en haste-dåp på sykehuset ja. Det skjedde i alle fall for noen-og-tjue år siden da en slektning av meg ble født og det sto kritisk til. Heldigvis gikk det bra, og min slektning lever i beste velgående! :-)

Også i det tilfellet jeg skriver om var det noe alvorlig galt med lungene.

Det var kritisk mens det sto på, men har gått veldig bra i etterkant.

Håper det kan være til litt trøst!

[Gjest Timari]

Barnet mitt var født 8 uker for tidlig, og det gikk kjempefint.

Søskene tok med en liten bamse som de plasserte i fotenden av kuvøsen.

De fleste for tidlig fødte har litt startvansker med pusten og lungene og må ha litt pustehjelp i starten.

Men hvis ungen ikke er mer pramatur enn 5 uker, så er det størst sannsynlighet for at dette går bra.

det at ungen er prematur er det minste problemet, det største er lungeproblemene som barnet har. Det var visst noe veldig sjeldent noe, vet ikke navnet på det. Hørt om tilfeller hvor denne tilstanden kunne gå tilbake av seg selv, men er usikker på om barnet likevel l vil få varige men om det skulle overleve.Men jeg trodde at Riksen hadde mer kompetanse på dette, enn det sykehuset ungen er på på nå (er også i Oslo)

*kryser fingrene for dem*

[Gjest Timari]

Er det noe mer som feiler barnet enn 5 uker prematur og umodne lunger?

For hvis det "bare" er det, så kanskje du engster deg litt unødvendig?

Det var visst en sjelden lungesykdom eller en feil med lungene. Derfor ble ungen tatt med keisersnitt 5 uker for tidlig. Vet ikke navnet på tilstanden, men det var visst fare for livet til ungen. Men om jeg engster meg unødig så er jo det bra:)

[Knotten]

Jeg er helt enig med alle som sier at det blir helt feil å trekke seg unna i frykt for å si noe feil men jeg må innrømme at jeg er redd for at jeg skal si noe helt feil som de vil huske lenge og stadig tenke på "husker du hva hun sa eller?".

Samtidig synes jeg det er et dilemma dette med å tilby hjelp. for er de i det hele tattt istand til å si ifra om de skulle trenge hjelp? Folk reagerer så ulikt i slike situasjoner. Om man skulle bli avvist, skal man da la dem være i fred, eller skal man prøve på nytt om en stund? de må selv avgjøre hva de trenger, men jeg vet ikk om mennesker i en krisesituasjon vet selv hva de trenger. Kanskje de angrer etterpå for at de ikke benyttet seg av hjelpen?

Eller hva tenker dere? Hvordan hjelpe best mulig uten å bli innvaderende? (sorry rettskrivingen her)

En god venninne opplevde at mannen falt i koma og senere døde.

Det første jeg gjorde, selv om jeg ikke hadde snakket med henne på svært lenge, var å ta opp telefonen og ringe.

Jeg husker at jeg ikke ante hva jeg skulle si, at jeg bekymret meg for at det jeg sa skulle bli tatt ille opp osv.

Så kom jeg til at det var bedre å ringe og ta eventuell negativ tilbakemelding, enn å ikke ringe i det hele tatt.

Jeg tenkte som så at hun i ettertid i allefall ville være glad for at jeg brydde meg!

Det første jeg sa var at jeg måtte ringe, at jeg forstod om hun ikke ville prate, men at jeg tenkte på henne og familien og ville være der uansett når på døgnet hun følte for å ha noen å prate med.

Så var den barrieren brutt og vi snakket og snakket.

Før vi la på spurte jeg om hun ville jeg skulle gjøre litt innkjøp av mat for dem, siden de var på sykehuset hele dagene og ikke kom hjem før på kvelden. Det gikk visst fint uten.

Etterpå tenkte jeg at det kanskje var en dum ting å tilby, men så ble det bare en fomlete start.

I ettertid har vi fått kjempegod kontakt igjen, var bestevenninner i barndom/ungdom og har fått tilbake dette forholdet. Nå har jeg også rikelig med muligheter til å hjelpe når det trengs litt flere par voksne hender.

Hun har også fortalt at hun satte svært stor pris på all omtanken folk viste ved telefoner og slikt.

Så kast deg i det, du! I en krisesituasjon reagerer mennesker ulikt; Noen vil være alene, andre vil gjerne prate. Jeg tror imidlertid at alle etterpå setter omtanken høyt!

[Spirello]

Uff da.. de har det tøft nå og kan trenge å vite at dere tenker på dem. Send en blomst dere der dere kan grtulere med barnet, og skriv at dere håper det vil gå bra eller noe i den duren...

Ungen er jo ikke død ennå, dette kan jo gå begge veier.. Men dere viser i hvert fall at dere bryr dere, uansett hvordan det går, og sender dem noen tanker.

Jeg ville satt pris på det hvis det gjaldt meg. Ville følt meg glemt og at familien ga f hvis jeg ikke hadde hørt noe.

[Gjest KariKruskakli]

Det var visst en sjelden lungesykdom eller en feil med lungene. Derfor ble ungen tatt med keisersnitt 5 uker for tidlig. Vet ikke navnet på tilstanden, men det var visst fare for livet til ungen. Men om jeg engster meg unødig så er jo det bra:)

Ok, får håpe det går bra.

[Gjest Mom33]

Henger meg på mange av de andre svarene: Kjøp en liten bamse, skriv et kort - behøver faktisk ikke stå så mye annet enn "Vi tenker på dere!" - og lever den på sykehuset.

Blomster blir bare prakk, det kan du kjøpe senere.

En slektning var gjennom en svært kritisk fødsel for noen år siden. Vi bodde langt unna, og hadde ingen mulighet til å reise dit. Vi kjøpte en bok med dikt, ikke slike triste og tunge, men oppmuntringsdikt. Det var vakre malerier som illustrasjoner, ei nydelig bok.

I ettertid har de fortalt at de leste mye i boka, både for egen del og for den lille (som klarte seg nokså godt omstendighetene tatt i betraktning).

Det er mye man kan gjøre selv om det ikke inneholder blomster!

[Tvillingmamma]

En god venninne opplevde at mannen falt i koma og senere døde.

Det første jeg gjorde, selv om jeg ikke hadde snakket med henne på svært lenge, var å ta opp telefonen og ringe.

Jeg husker at jeg ikke ante hva jeg skulle si, at jeg bekymret meg for at det jeg sa skulle bli tatt ille opp osv.

Så kom jeg til at det var bedre å ringe og ta eventuell negativ tilbakemelding, enn å ikke ringe i det hele tatt.

Jeg tenkte som så at hun i ettertid i allefall ville være glad for at jeg brydde meg!

Det første jeg sa var at jeg måtte ringe, at jeg forstod om hun ikke ville prate, men at jeg tenkte på henne og familien og ville være der uansett når på døgnet hun følte for å ha noen å prate med.

Så var den barrieren brutt og vi snakket og snakket.

Før vi la på spurte jeg om hun ville jeg skulle gjøre litt innkjøp av mat for dem, siden de var på sykehuset hele dagene og ikke kom hjem før på kvelden. Det gikk visst fint uten.

Etterpå tenkte jeg at det kanskje var en dum ting å tilby, men så ble det bare en fomlete start.

I ettertid har vi fått kjempegod kontakt igjen, var bestevenninner i barndom/ungdom og har fått tilbake dette forholdet. Nå har jeg også rikelig med muligheter til å hjelpe når det trengs litt flere par voksne hender.

Hun har også fortalt at hun satte svært stor pris på all omtanken folk viste ved telefoner og slikt.

Så kast deg i det, du! I en krisesituasjon reagerer mennesker ulikt; Noen vil være alene, andre vil gjerne prate. Jeg tror imidlertid at alle etterpå setter omtanken høyt!

Noen ganger kan handling være avgjørende. Vi er flinke til å takke nei når vi får spørsmål om hjelp, men hadde noen kommet med mat til oss de dagene vi nærmest bodde på sykehuset, du verden så glad vi hadde blitt..

[Lillemus]

jeg lurer på om det er vanlig at man får døpe barnet når det ligger på intensiven når man ikke vet noe om det fremtidige livsløpet? Får man feks lov til å ta avtrykk av føtter og hender osv mens barnet ennå lever?

Jada, man får lov til alt det der. ) Vi ble forespurt om vi ville ha nød-dåp på poden, men sa nei. Vi skulle ha ham med hjem og ha ordentlig dåp - og så heldige var vi også.

Det er bare å spørre pleierne om det er mulig å ta avtrykk av håndflater og fotsåler, de er vanligvis veldig, veldig hjelpsomme.

[mariaflyfly]

Jada, man får lov til alt det der. ) Vi ble forespurt om vi ville ha nød-dåp på poden, men sa nei. Vi skulle ha ham med hjem og ha ordentlig dåp - og så heldige var vi også.

Det er bare å spørre pleierne om det er mulig å ta avtrykk av håndflater og fotsåler, de er vanligvis veldig, veldig hjelpsomme.

Sånne avtrykk lagde jordmor av Snorkfrøken da hun blei født - bare som en liten ekstraservice. Veldig koselig å ha.

[Tvillingmamma]

Du kan gjerne sende blomster/bamse. Skriv "vi tenker på dere". Enkelt og greit...

Vi fikk utrolig mye blomster da vi hadde barn på nyfødtintensiv. Så fikk vi blomster igjen av mange etter at hun døde. Alle kortene har vi tatt vare på å limt inn i album.

Vi hadde nøddåp mens hun lå i kuvøse, vi kunne få låne en kjole som de kunne legge oppå kuvøsen, men det synes vi var for dumt.

Vi bestemte oss for at dersom et mirakel skulle skje, og hun overlevde, at hun også skulle få sin kristelige velsignelse i kirken senere sammen med søsteren sin. Nå ble det ikke slik da...

Man blir utrolig sliten rent psykisk av å være på sykehus med så sykt barn. Vi orket knapt å lage mat da vi kom hjem om kveldene. Satt bare helt apatisk og spise fordi vi måtte...

Nå vet ikke jeg hvor dere bor, men er det i nærheten, stikk innom med mat. Et par jeg hørte om, opplevde at det sto mat på trappen hver dag de kom hjem fra sykehuset. Bare å varme opp... Og det å oppleve at noen gjør noe slikt for en, må være stort.

[Tvillingmamma]

En ting til, sykepleierne på nyfødtintensiv, er utrolig flotte mennesker. De jobber daglig med barn som svever mellom liv og død. De gjør som regel hva de kan for at de pårørende skal ha det bra mens de er der.

Spør de gjerne om hånd-fotavtrykk, kanskje også i trolldeig.

Det fikk vi av jenta vår etter at hun døde. I dag er det noe av det kjæreste vi har. Henger på veggen i glass og ramme sammen med bilde av henne og kista.

[Gjest Timari]

Også i det tilfellet jeg skriver om var det noe alvorlig galt med lungene.

Det var kritisk mens det sto på, men har gått veldig bra i etterkant.

Håper det kan være til litt trøst!

ja jeg vet om tilfeller hvor det har gått bra, så det er ikke helt helsvart. Men det er jo sånn med livet og døden at vi aldri har noen garanti. Det kan gå bra, eller situasjonen kan snu drastisk. Har hatt så mange plutselige dødsfall i familien og har selv mistet et søsken som baby så det går nok litt ekstra inn på meg, når jeg vet hvor sårt livet kan være

[Gjest Timari]

Samma her. Hadde nesten tatt det som en fornærmelse.

ok fint dere sier i fra så jeg ikke tråkker helt i salaten med noe sånt. Jeg har nesten bare kunstige blomster, for de lukter ikke, og da slipper jeg å vanne dem. Men det er godt mulig at flesteparten ikke ville likt å få noe sånt

men gi meg gjerne kunstige blomster i fødselsdagspresang hint hint!!