blir det feil å sende blomster når noen har født et alvorlig sykt barn?

[Knotten]

Noen ganger kan handling være avgjørende. Vi er flinke til å takke nei når vi får spørsmål om hjelp, men hadde noen kommet med mat til oss de dagene vi nærmest bodde på sykehuset, du verden så glad vi hadde blitt..

Jo, men det er en vanskelig balansegang, for hva om en virkelig trengte seg på?

Nei, det er ikke lett, nei...

[Gemini]

ja jeg vet om tilfeller hvor det har gått bra, så det er ikke helt helsvart. Men det er jo sånn med livet og døden at vi aldri har noen garanti. Det kan gå bra, eller situasjonen kan snu drastisk. Har hatt så mange plutselige dødsfall i familien og har selv mistet et søsken som baby så det går nok litt ekstra inn på meg, når jeg vet hvor sårt livet kan være

Det skjønner jeg godt... Men vi får krysse fingrene og håpe det går bra denne gangen!

[Tvillingmamma]

Jo, men det er en vanskelig balansegang, for hva om en virkelig trengte seg på?

Nei, det er ikke lett, nei...

I en slik situasjon hvor man lever i angst, er på sykehuset i timesvis, helt psykisk utmattet, tror jeg de fleste ville satt pris på å få litt mat servert. Noen venner av oss mistet barnet sitt i januar. Der var det også noen som kom med ferdig middag. De ble så glad for det. Ting ble litt lettere.

Det er mye man kan gjøre, komme å ta en liten husvask f.eks. tørke over gulv før begravelsen, særlig hvis det skal være en liten sammenkomst hjemme. Jeg husker det føltes så meningsløst å fyke over rundt med støvsuger/vaskebøtte før vi skulle ha begravelse for jenta vår. Man får litt annet perspektiv.

[Knotten]

I en slik situasjon hvor man lever i angst, er på sykehuset i timesvis, helt psykisk utmattet, tror jeg de fleste ville satt pris på å få litt mat servert. Noen venner av oss mistet barnet sitt i januar. Der var det også noen som kom med ferdig middag. De ble så glad for det. Ting ble litt lettere.

Det er mye man kan gjøre, komme å ta en liten husvask f.eks. tørke over gulv før begravelsen, særlig hvis det skal være en liten sammenkomst hjemme. Jeg husker det føltes så meningsløst å fyke over rundt med støvsuger/vaskebøtte før vi skulle ha begravelse for jenta vår. Man får litt annet perspektiv.

Ja, det er klart, men jeg spurte om jeg ikke skulle bidra med nettopp slik praktisk hjelp og fikk et klart nei til svar, med begrunnelsen at hun ikke orket å ta i mot noe hjelp akkurat da.

Men du mener jeg burde ha pushet på, altså?

Tja, hadde det vært i dag ville jeg kanskje ha gjort det, for nå er vi liksom kommet tilbake til det nære vennskapet vi hadde tidligere. Nå ville jeg ha reist til sykehuset og bidratt på alle mulige måter.

Da det tragiske skjedde, var det bare sporadisk kontakt, og da var det ikke så lett.

Jeg får nesten føløelsen av at jeg burde ha litt dårlig samvittighet for at jeg ikke stilte opp mer... Men jeg skjønner hva du mener, altså. Allikevel var det andre som var nærmere henne på det tidspunktet som var mer naturlige kandidater til slike oppdrag.

I tillegg har hun en familie som stilte opp kjempemasse.

For henne så har det blitt en tid i etterkant hvor hun også har vært avhengig av en del praktisk hjelp, selvsagt. Livet var tilrettelagt for en familie med to voksne, nå er det bare en igjen.

Jeg tror derfor det er like viktig at man stiller opp også når hverdagen kommer etter en slik tragedie.

[Tvillingmamma]

Ja, det er klart, men jeg spurte om jeg ikke skulle bidra med nettopp slik praktisk hjelp og fikk et klart nei til svar, med begrunnelsen at hun ikke orket å ta i mot noe hjelp akkurat da.

Men du mener jeg burde ha pushet på, altså?

Tja, hadde det vært i dag ville jeg kanskje ha gjort det, for nå er vi liksom kommet tilbake til det nære vennskapet vi hadde tidligere. Nå ville jeg ha reist til sykehuset og bidratt på alle mulige måter.

Da det tragiske skjedde, var det bare sporadisk kontakt, og da var det ikke så lett.

Jeg får nesten føløelsen av at jeg burde ha litt dårlig samvittighet for at jeg ikke stilte opp mer... Men jeg skjønner hva du mener, altså. Allikevel var det andre som var nærmere henne på det tidspunktet som var mer naturlige kandidater til slike oppdrag.

I tillegg har hun en familie som stilte opp kjempemasse.

For henne så har det blitt en tid i etterkant hvor hun også har vært avhengig av en del praktisk hjelp, selvsagt. Livet var tilrettelagt for en familie med to voksne, nå er det bare en igjen.

Jeg tror derfor det er like viktig at man stiller opp også når hverdagen kommer etter en slik tragedie.

Det er flott at du vil stille opp. Etter som tiden går, blir de fleste borte, mange glemmer og man lever i ensomhet med sin sorg.

En klem, noen ord om at "vi har ikke glemt" varmer så godt.

[Gemini]

Ja, det er klart, men jeg spurte om jeg ikke skulle bidra med nettopp slik praktisk hjelp og fikk et klart nei til svar, med begrunnelsen at hun ikke orket å ta i mot noe hjelp akkurat da.

Men du mener jeg burde ha pushet på, altså?

Tja, hadde det vært i dag ville jeg kanskje ha gjort det, for nå er vi liksom kommet tilbake til det nære vennskapet vi hadde tidligere. Nå ville jeg ha reist til sykehuset og bidratt på alle mulige måter.

Da det tragiske skjedde, var det bare sporadisk kontakt, og da var det ikke så lett.

Jeg får nesten føløelsen av at jeg burde ha litt dårlig samvittighet for at jeg ikke stilte opp mer... Men jeg skjønner hva du mener, altså. Allikevel var det andre som var nærmere henne på det tidspunktet som var mer naturlige kandidater til slike oppdrag.

I tillegg har hun en familie som stilte opp kjempemasse.

For henne så har det blitt en tid i etterkant hvor hun også har vært avhengig av en del praktisk hjelp, selvsagt. Livet var tilrettelagt for en familie med to voksne, nå er det bare en igjen.

Jeg tror derfor det er like viktig at man stiller opp også når hverdagen kommer etter en slik tragedie.

Sånn som jeg ser det, så gjorde du det helt riktig. Du viste at du tilbød deg, og at du var der om de ønsket det. Bare det er godt å vite, selv om man ikke orker å ta imot. At man ikke trenger være alene. Det er jo enklere å spørre om hjelp fra en som allerede har tilbudt seg å hjelpe, enn en man ikke har hørt noe fra.

[Tvillingmamma]

Sånn som jeg ser det, så gjorde du det helt riktig. Du viste at du tilbød deg, og at du var der om de ønsket det. Bare det er godt å vite, selv om man ikke orker å ta imot. At man ikke trenger være alene. Det er jo enklere å spørre om hjelp fra en som allerede har tilbudt seg å hjelpe, enn en man ikke har hørt noe fra.

Det er alltid vanskelig å vite hva man skal gjøre i en gitt situasjon. Man gjør det man mener er det beste.

Ut fra erfaring kan jeg si at man sjelden får seg til å spørre om hjelp... Men hadde noen kommet til oss med mat, eller bedt oss sitte ned så skulle hun svinge seg litt med vaskekosten, så hadde vi nok gjort det...

Derfor har jeg bestemt meg for at det skal jeg gjøre hvis noen vi kjenner havner i en slik situasjon. Man blir helt lammet og mister helt gnisten når det står på som verst...

[Gjest ikke alltid bare prematurt]

Barnet mitt var født 8 uker for tidlig, og det gikk kjempefint.

Søskene tok med en liten bamse som de plasserte i fotenden av kuvøsen.

De fleste for tidlig fødte har litt startvansker med pusten og lungene og må ha litt pustehjelp i starten.

Men hvis ungen ikke er mer pramatur enn 5 uker, så er det størst sannsynlighet for at dette går bra.

Det er jo ikke alltid at et prematurt barn er friskt, da. Mange som ikke er født så for tidlig, er veldig syke, og da har det lite med prematuritet å gjøre.

[Gjest Timari]

I en slik situasjon hvor man lever i angst, er på sykehuset i timesvis, helt psykisk utmattet, tror jeg de fleste ville satt pris på å få litt mat servert. Noen venner av oss mistet barnet sitt i januar. Der var det også noen som kom med ferdig middag. De ble så glad for det. Ting ble litt lettere.

Det er mye man kan gjøre, komme å ta en liten husvask f.eks. tørke over gulv før begravelsen, særlig hvis det skal være en liten sammenkomst hjemme. Jeg husker det føltes så meningsløst å fyke over rundt med støvsuger/vaskebøtte før vi skulle ha begravelse for jenta vår. Man får litt annet perspektiv.

Noen slektninger av meg opplevde at datteren deres ble alvorlig skadet i trafikkulykke i utlandet. De bodde da på et hotell i nærheten mens dattera lå på intensivavdelingen og de ikke visste hvordan det kom til å gå. Da de kom hjem til hotellet etter en lang våkenatt så fant de ut at hotellbejeningen hadde vasket all skittentøy de hadde, noe de ikke hadde ork til selv. Det var jo noe hotellet vanligvis ikke gjorde for gjestene men de gjorde det nå, fordi de forsto hvor vanskelig de hadde det. Og de synes det var veldig rørende og hjelpsomt at noen tok seg av den jobben. Så det er ikke så mye som skal til

[Lillemus]

har man forresten lov til å oppbevare blomster på en intensivavdeling?

Nei, så vi tok dem med til "pårørendehuset" der vi bodde.

[Gjest KariKruskakli]

Det er jo ikke alltid at et prematurt barn er friskt, da. Mange som ikke er født så for tidlig, er veldig syke, og da har det lite med prematuritet å gjøre.

Det vet jeg. Derfor jeg spurte.

[Gjest Timari]

En ting til, sykepleierne på nyfødtintensiv, er utrolig flotte mennesker. De jobber daglig med barn som svever mellom liv og død. De gjør som regel hva de kan for at de pårørende skal ha det bra mens de er der.

Spør de gjerne om hånd-fotavtrykk, kanskje også i trolldeig.

Det fikk vi av jenta vår etter at hun døde. I dag er det noe av det kjæreste vi har. Henger på veggen i glass og ramme sammen med bilde av henne og kista.

I følge legene så er han ikke lenger i livsfare,men han må belage seg på å være på sykehus frem til jul. og ettervirkniger av denne lungefeilen, og andre komplikasjoner vet man ingenting om enda, men vi får da håpe at blir så bra som mulig:)

Takk for alle råd og tips:)

mvh