Hun fortiet dagen og er skuffet i etterkant...

[Gjest datterognærmestenabo]

Min mor og far hadde bryllupsdag nylig.Det hadde selvfølgelig både jeg og far glemt av.

Sent på kvelden hadde min mor slengt en dyr og flott gave til far(da det var for sent å ordne noe for henne),for så å begynne å grine.

Hun følte seg så lite verdsatt..?

Er ikke dette en litt urettferdig behandling ovenfor meg og far?

Vi er begge distre,så hun kunne vel minnet oss om det i forkant eller i allefall om morgenen,i stede for å la dagen svinne før hun sa noe?

Hva mener dere?

Vi har nå fryktelig dårlig samvittighet ovenfor henne og hun er ennå litt surken...

[fuji1365380447]

Jeg forstår at hun er sur på din far - for han BURDE ha husket datoen.

Men at hun også er furten på deg, skjønner jeg ikke. Du var vel tross alt ikke der da de giftet seg?

[Gjest ninetofive]

Hvis det var sølvbryllup kan jeg til en viss grad forstå henne. Men vanlig bryllupsdag ??

Må si hun høres litt ustabil ut.

[mrxx]

Huff, sånn furting, grining og surving er det verste jeg vet.

Noe slikt som dette har jeg ikke sansen for.

Dette er jo ikke glemt av vilje. Fatter ikke at dette skal bety så mye at det er grunn for slik oppførsel. Selvsagt er det hyggelig hvis dette ble husket av dere begge, men når det ikke skjer er det jo ikke verdens undergang. Vi har det nok altfor godt når slike hendelser skal ødelegge livet vårt.

[fei1365380229]

Småbarnslig oppførsel ja.

Selv har jeg ofte glemt bryllupsdagen min, ikke kjøper vi noe til hverandre heller, det får da være måte på

Jeg skjønner ikke hvorfor noen må gå rundt å furte og vente på katastrofe

[Gjest Mom33]

Mor er urimelig!

Jeg klarer ALDRI å huske bryllupsdagen vår, noe min kjære synes er ustyrtelig festlig. Han husker det alltid, men han blir da virkelig ikke sur selv om jeg glemmer det. Tvert i mot, han synes det er strålende festlig å gi meg gave, for jeg skjønner ingenting i opptil flere minutter... Ingen surmulig, nei!

Sølvbryllupsdag og andre "runde dager" bør man vel snakke litt om i forkant, særlig hvis det forventes at det skal være en markering/feiring.

La mor furte, og forklar at dere dessverre ikke er tankelesere/synske.

[cecily]

Slitsomt!

Jeg hadde jo blitt glad dersom han husket dagen, men ærlig talt så betyr vel den ikke så mye? Jeg vet ikke, for det er ennå et par mnd til vår første. Jeg tror jeg kanskje kunne ha glemt den selv, iallefall glemmer jeg foreldrene mine sin og søsken sine.

[Gjest sandex]

Hadde jeg vært henne - så hadde jeg gjort nøyaktig det samme! Hva er stasen om man må minne familien på det selv?! Ingen unnskyldning å være distre, synes nå jeg!

[gullfisk]

Jeg minner alltid mannen min på bursdager og bryllupsdager, først i GOD tid, og så dagen før. Det er fordi jeg vet jeg blir skuffa hvis det glemmes, og det vil jeg ikke utsette meg for, det er så trist. Bedre da å ta vekk noe av overraskelsesmomentet (spenningen i "husker han det i år" er bare ekkel). Men nå snakker vi jo om det også da, om dagen skal feires eller ikke, om vi skal gi presanger, gå på restaurant osv. Ellers risikerer man jo at begge har planlagt et eller annet som kolliderer, eller at begge har tenkt det skulle markeres, men ingen har gjort noe.

Så jeg synes din mor er urimelig. Og du har ingen ting med deres bryllupsdag å gjøre, verken å huske den eller markere den (hvis det da ikke er sølvbryllup el., men da burde hun i hvert fall ha snakka om det på forhånd)

Mvh

[Knotten]

Typisk damegreie.

Mannen: Kan jeg gå ut med kameratene i kveld, kjære?

Kona: Jada, det går fint. Ha det hyggelig!

Kona i telefonen til en venninne : Han burde jo ha skjønt at jeg helst ville ha ham hjemme nå som vi tross alt skal bort i morgen og jeg hadde tenkt å lage en svinegod biff.

Kona til mannen dagen etter da det er for sent å snu i tide: Snufs...du burde vel ha skjønt...

Mannen til kona: Jammen du sa jo JA!!

Kona til mannen : Jammen du kjenner meg så godt at du burde ha tenkt på at jeg ville føle meg ensom om du dro. Slikt skal ikke en kone behøve å fortelle sin mann.

Det er ikke lett å være mann, tror jeg!

Synes, som du sikkert skjønner, at hun er litt urettferdig. Om hun vet med seg selv at hun blir skuffet, så bør hun ta konsekvensene av det og gi en påminnelse om dagen.

Det virker nesten som om hun la ut en "felle".

[Gjest Ugga Bugga]

Herregud. Jeg aner ikke når foreldrene mine har bryllupsdag.

[Gjest stakkar, så leit for alle!]

DET skjønner jeg god!! Stakkars dame! Nå ble jeg lei meg på hennes vegne. Enkelte ting betyr så inderlig mye. Jeg ser selv at jeg er den som alltid må huske på alt og alle i hele verden. Mor har full oversikt, er administrerende direktør, underdirektør, lagersjef, arbeider, pedagog og alt i hele verden.

Av og til er man så inderlig sliten, og skulle bare ønske at noen husket å takke... Helt av seg selv. Fordi de setter pris på deg. At du er til og at du ikke er en selvfølge, et møbel som alltid er der.

Inni seg har man en liiiiten romantisk tanke om at kanskje... kanskje den man er aller mest glad i plutselig "ser".

Selv om man er aldri så logisk, og vet veldig godt at man er elsket. Så blir man skuffa...

Faren din bør gi henne en romantisk helg på hotell, med middag og levende lys. Og en presang i tillegg.

[Gjest Mom33]

DET skjønner jeg god!! Stakkars dame! Nå ble jeg lei meg på hennes vegne. Enkelte ting betyr så inderlig mye. Jeg ser selv at jeg er den som alltid må huske på alt og alle i hele verden. Mor har full oversikt, er administrerende direktør, underdirektør, lagersjef, arbeider, pedagog og alt i hele verden.

Av og til er man så inderlig sliten, og skulle bare ønske at noen husket å takke... Helt av seg selv. Fordi de setter pris på deg. At du er til og at du ikke er en selvfølge, et møbel som alltid er der.

Inni seg har man en liiiiten romantisk tanke om at kanskje... kanskje den man er aller mest glad i plutselig "ser".

Selv om man er aldri så logisk, og vet veldig godt at man er elsket. Så blir man skuffa...

Faren din bør gi henne en romantisk helg på hotell, med middag og levende lys. Og en presang i tillegg.

Hvis min kjære hadde forlangt alt det der av meg, så hadde jeg ikke følt meg særlig elsket, nei, uansett hva han hadde gitt meg av gave!

[Spirello]

Hmm... Hun hadde vel håpa mannen hennes hadde huska det da. Men når skal kvinnfolk lære at mannfolk IKKE er sånn som husker merkedager og spesielle datoer? Skjønner at hun er litt sår, men hun kunne sagt fra litt i forkant ja.. Skjønner ikke hvorfor hun er sur på deg? Jeg husker vet brullupsdagen til mamma og stefaren min fordi det er dagen før bursdagen hennes, men de får ikke gave... De gir noe til hverandre.

I dag har samboern og jeg seksårsdag, og ja jeg har mint han på det, ellers vet jeg han glemmer det... Vi skal ikke noe mer spennende enn ut å spise da, men hyggelig at vi begge er klar over det.

[Knotten]

Hvis min kjære hadde forlangt alt det der av meg, så hadde jeg ikke følt meg særlig elsket, nei, uansett hva han hadde gitt meg av gave!

Skulle til å si det....

[Gjest stakkar, så leit for alle!]

Hvis min kjære hadde forlangt alt det der av meg, så hadde jeg ikke følt meg særlig elsket, nei, uansett hva han hadde gitt meg av gave!

Det er ikke snakk om at noen forlanger. Men hva slags roller vi har i livet og hverdagen. Som igjen er resultat av egen oppvekst og påvirkning fra foreldre og miljø.

Jeg er selv kjernen i familien her. Det første samtlige familiemedlemmer sier i det de kommer inn døra er; "Hei, hvor er mamma?!" Dersom de ikke ser meg med det samme.

Jeg er den som har oversikt over det meste hjemme. Den som planlegger, gjennomfører, og har svar på det meste.

Det er ikke en byrde for meg, tvert imot. Men jeg er bare et menneske jeg og. Av og til skulle jeg ønske at jeg fikk en takk. Jeg VET at alle er takknemlige i metervis. Og alle ville bli rystet over at jeg kunne tenkt noe annet.

Alikevel er det godt å få det bekreftet ved at alle sammen går sammen om å glede meg! Jeg tror du skjønner hva jeg mener.

[Gjest Mom33]

Det er ikke snakk om at noen forlanger. Men hva slags roller vi har i livet og hverdagen. Som igjen er resultat av egen oppvekst og påvirkning fra foreldre og miljø.

Jeg er selv kjernen i familien her. Det første samtlige familiemedlemmer sier i det de kommer inn døra er; "Hei, hvor er mamma?!" Dersom de ikke ser meg med det samme.

Jeg er den som har oversikt over det meste hjemme. Den som planlegger, gjennomfører, og har svar på det meste.

Det er ikke en byrde for meg, tvert imot. Men jeg er bare et menneske jeg og. Av og til skulle jeg ønske at jeg fikk en takk. Jeg VET at alle er takknemlige i metervis. Og alle ville bli rystet over at jeg kunne tenkt noe annet.

Alikevel er det godt å få det bekreftet ved at alle sammen går sammen om å glede meg! Jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Beklager, men jeg synes du høres litt martyr-aktig ut...

[Babette]

Jeg synes hun er veldig urimelig.

De færreste mannfolk husker bryllupsdager. Selv bor jeg sammen med en som har problemer med å huske sin egen bursdag. Det sier litt.

Når det gjelder sølvbryllup og gullbryllup blir det litt annerledes, og da er det vel vanlig at også barna gir gave, vil jeg tro.

[Gjest stakkar, så leit for alle!]

Beklager, men jeg synes du høres litt martyr-aktig ut...

Herregud. Javel.

[Gjest LucySky]

Jeg forstår at hun er sur på din far - for han BURDE ha husket datoen.

Men at hun også er furten på deg, skjønner jeg ikke. Du var vel tross alt ikke der da de giftet seg?

Det ligger nok mye bak en sånn furtete oppførsel.

Det som blir sagt om mamma/mor som "kjernen" i huset, det blir ekstra tydelig om man er hjemmeværende det meste av livet - og da er det jo ingen "lønn" som viser at man er noen, gjør noe, og lite ros er det å få, fordi det er så sjølsagt, det en gjør.

Så går man med den følelsen, da, at ingen syns en er noe verd, ingen tenker på en.

Og da er hundre og ett ute om en slik dag blir glemt. Og helt feil blir det sjølsagt også å hinte eller si fra på forhånd, for da "gjelder" det liksom ikke for en som føler seg lite verdsatt.

Jeg "taler ikke for min syke mor" - her i huset glemmer vi begge bryllupsdagen hvert jævla år, til stor irritasjon for oss begge. Også store dager, som sølvbrullyp ... Men så er altså denne mammaen (meg) i jobb, og får ros andre steder enn hjemme.

Og mannen min er mye bedre til å lage mat enn meg.

Jeg bare prøv er å tenke litt som den moren som ble så lei seg over å bli glemt.