Hun fortiet dagen og er skuffet i etterkant...

[Gjest lurulf]

Oops, det minner meg på at det ikke er så lenge til vi har bryllupsdag.

Jeg synes det er en vanskelig dag å huske, noe min kjære synes er råfestlig siden han alltid husker den. Men han blir ikke sur på meg om jeg glemmer det da.

Og mine foreldres bryllupsdag? Jeg vet hvilken måned de giftet seg, men datoen?

[Knotten]

Herregud. Javel.

Faktisk litt enig med Mom33 her. Man har vel omtrent den rollen man påtar seg i familien.

Jeg har også en rolle slik som din, det blir sånn med en mann som ukependler.

Det eneste jeg forventer tilbake er en viss forståelse for at ting enkelte ganger går i glemmeboka, enkelte ting blir nedprioritert (å rydde i boder for eksempel), enkelte ganger henger jeg etter med det jeg skulle ha gjort.

Og det får jeg. Og han får sin anerkjennelse av meg.

Jeg vet jo at gubben er imponert over hvordan jeg får ting til å fungere hjemme i tillegg til å fikse jobben.

Han vet at jeg er imponert over hvordan han effektivt fikser og ordner det som trengs.

Det er det eneste som betyr noe, og i mitt hode så er den hverdagslige anerkjennelsen langt mer å foretrekke enn en blomsterkvast eller middag ute.

Tar vi middag ute så er det ikke for at JEG fortjener det, men for av VI synes VI fortjener det.

[petter smart]

Jeg skjønner at det er litt trist at den andre glemmer brullypsdagen.

Men å føle seg lite verdsatt? Mange er slik at de ikke husker datoer, det har ingenting med verdsetting å gjøre. Det er også helt urimelig å forvente at barn skal huske brullypsdagen til foreldrene.

Det er typisk en del kvinner å komme i ettertid. Bare for å gni det inn, når det likevel er for sent å gjøre noe med det. Slikt irriterer meg langt mer enn folk som glemmer f.eks. bursdagen min.

[Gjest Ufffff]

DET skjønner jeg god!! Stakkars dame! Nå ble jeg lei meg på hennes vegne. Enkelte ting betyr så inderlig mye. Jeg ser selv at jeg er den som alltid må huske på alt og alle i hele verden. Mor har full oversikt, er administrerende direktør, underdirektør, lagersjef, arbeider, pedagog og alt i hele verden.

Av og til er man så inderlig sliten, og skulle bare ønske at noen husket å takke... Helt av seg selv. Fordi de setter pris på deg. At du er til og at du ikke er en selvfølge, et møbel som alltid er der.

Inni seg har man en liiiiten romantisk tanke om at kanskje... kanskje den man er aller mest glad i plutselig "ser".

Selv om man er aldri så logisk, og vet veldig godt at man er elsket. Så blir man skuffa...

Faren din bør gi henne en romantisk helg på hotell, med middag og levende lys. Og en presang i tillegg.

Hvis mor har full oversikt, er administrerende direktør, underdirektør, lagersjef, arbeider, pedagog og alt i hele verden - så er det en rolle hun har valgt selv. Hvorfor skal da "omverdenen" stå i takknemlighetsgjeld til mor ?? Mor må i det minste delegere ansvar, så hun slipper å bli så "inderlig" trøtt, og skape dårlig samvittighet hos sine nærmeste.

[Gjest sweet honey]

Synes hun har god grunn til å være lei seg pga din fars forglemmelse.

Du har vel ikke noe med bryllupsdagen å gjøre, slik jeg ser det.

[Gjest stakkar, så leit for alle!]

Hvis mor har full oversikt, er administrerende direktør, underdirektør, lagersjef, arbeider, pedagog og alt i hele verden - så er det en rolle hun har valgt selv. Hvorfor skal da "omverdenen" stå i takknemlighetsgjeld til mor ?? Mor må i det minste delegere ansvar, så hun slipper å bli så "inderlig" trøtt, og skape dårlig samvittighet hos sine nærmeste.

Du VIL misforstå og smøre på... Javel.

[Gyda]

Det synes jeg var å overreagere.

Vi hadde bryllupsdag torsdag, og jeg mora meg litt med å ikke gratulere mannen min før et godt stykke ut på ettermiddagen for å gi han en sjanse til å komme meg i forkjøpet.

Men han gjorde jo selvfølgelig ikke det (jeg kjenner han bedre enn som så) - og ikke brydde jeg meg stort om det heller. Vi får vente med markeringer til sølvbrylup og gullbryllup - det får holde.

Vi snakka litt om det, og bare lo av hele greia. Han husker bursdagen min, og det er nok for meg.

(De aller første årene varta han forresten opp med blomster, men det var sikkert fordi jeg "varsla" det et par dager i forveien ...)

)

[Gjest mij]

Skulle tro det ligger noe mer bak enn bare denne ene hendelsen. Føler hun seg kanskje generelt litt tatt for gitt og lite satt pris på..?

Bare en tanke, altså.

[Gjest nepa]

For å være ærlig, så har jeg aldri husket min bryllupsdag.

Min mann som alltid husket på,og minnet meg på den.

Vi er separert og har bodd fra hverndre i 4 år.

Han ringer fortsatt hvert år og graturerer meg med bryllupsdagen )

Det er såå artig av han.

(vi var gift i 11 år)

Selv om jeg aldri husket den dagen, så gjorde jeg jo mange andre ting som fikk han til å føle seg "verdsatt". Det gjorde jo han også.

Han var utrolig flink til å vise takknemlighet for det meste.

osv...Og ble jo selvfølgelig ikke lei seg fordi jeg hadde glemt...Var jo mange andre ting jeg ikke glemte

Hvis din mor tenker seg om i hverdagen, så gjør/sier sikkert faren din ting hver dag som kan få henne til å føle seg "verdsatt".

Hun må bare "se" det.

Husker min far glemte bryllupsdagen en gang, han glemte den aldri igjen )

Mulig generasjonen over oss tok/tar bryllupsdagen litt mer høytidlig enn det vi gjør ?

Dessuten burde din mor sagt fra da hun skjønte at han hadde glemt det.

Hun hadde da fått en fott bryllupsdag da, kansje en hun ikke ville glemme.

Jeg hadde helt klart sagt fra om jeg selv hadde husket min, en hyggelig kveld vil ikke jeg gå glipp av )

[Gjest kroppogsjel]

hun håpet at i _år_, i _år_ så husker han det. Heeelt sikkert. Og hun håpte så fælt at hun ble ti ganger mer skuffa en i fjor og året før der....

Som vanlig hos oss er det svigers og mamma som gratulerer oss først... vi glemmer det sjøl. men sånn er det når vi har vært gift i tolv (tusen?) år.