klarer ikke lengre...?

[Lee1365380400]

hei.. har skrevet sporadisk her tidligere. er stadig i kaos og forsøker så godt jeg kan å få til å komme på rett kjøl.

Har skrevet tidligere om å betro seg til kjæresten og oppleve at han forteller det videre.. til mange.. noe som resulterte i mange og vonde krangler.. forstår i ettertid at jeg kanskje følte jeg hadde litt mye "å ta igjen" og at jeg kanskje må ta på meg litt (eller mye) av skylda for at forholdet er sllutt.

Føler meg så tråkket på også.. tiden etter "avsløringen" førte til et kaosliv for meg.. rus.impulsive handlinger raseri og selvskading var alle deler av bildet. ogjeg følte han bare forsvant....

så ble fokus satt på mitt gale liv..og det er nå årsaken til at det ble slutt. føler nå athan har forlatt meg når tingene kunne vises slik at det er MEG det er noe galt med.. det gjør så vondt og angsten er så sterk...

Jeg valgte bort så altfor mange venner og muligheter for ham føler jeg.. og jeg oppriktig angrer så på at jeg lot den lille stemmen inne i meg få rom,den som sa at " han har rett, du trenger å ta tak en gang for alle"

han hadde IKKE rett. resultatet ble sykemelding (mot min vilje egentlig men på veldig sterk oppfordring av han) i denne perioden ble det ikke snakket om noe.. antar jeg ikke skulle gått rundt og ventet på at han skulle ta initiativ til å snakke mer.. men det skjedde ikke..

så gikk det galt og han forlot meg og byen og jeg har fortsatt ikke svar eller trygghet..

har jeina rundt for meg selv en stund nå og valgene blirikke enklere.. alt jeg vil er å bli holdt rundt av ham.. mens han viser seg å være den personen som er der for meg.. som er der i mørket og som holder hånden min..

som ikke skitner meg til i andres øyne som jeg kan stole på...

ane rikke hva jeg skal gjøre.. det gjør så vondt å bare åpne øynene... kunne ønske jeg kunne skru tiden noe tilbake.... så inderlig ønske det.. at noen ting bare var ugjort.

herregud jeg savner håp.. savner ham før jeg visste hvordan han så ut med ansiktet kaldt av raseri og stemmen full av beskyldninger..

klager gjør jeg og..

[vaness]

joda, du klarer lengre.. du klarer deg også å egen hånd om du bare får tid til å venne deg til det.. som psykologen min sier; alt er en overgang.. og det er jo rett som oftest. personlig synes jeg ikke han virker som en riktig person for deg å være med. at du savner han og at han betyr mye for deg er forståelig, men jeg tror utfra det du sier at han ikke vil støtte deg og gi deg det du trenger, og da er det kanskje lettere å komme seg ut av dritten uten han??

jeg sier dette litt fordi jeg vet hvordan en gutt som støtter deg er, jeg vet at ikke alle gutter trenger å fortelle ting videre, eller at de trenger å leve sitt eget liv hele tiden.. når du finner en som er villig til å være der for deg og støtte deg gjennom ting, en som ikke synes du er gal, men helt normal, selv når du freaker totalt ut og griner og står i.. hvis han er slik, og gir av seg selv for at alt han vil er å se deg stable deg opp på beina igjen, da er han den du kan støtte deg på og nyte livet med.. hvis ikke, la han gå... ingen skal fortelle tingene om deg til andre, ingen skal få ødelegge mer for deg. du har fått nok ødelagt og fortjener noe annet..

vet ikke helt om det var det du ville høre.. men ville si det likevel.. for det gjorde vondt å lese det du skrev..