Hvordan går jeg frem?

[Gjest Leisei]

Jeg har alltid hatt problemer med å få venner. Siden skoletiden har jeg ikke hatt noen venner. Jeg er mye alene. Når jeg først er sammen med folk har jeg det ikke bra. Jeg er redd for hvordan andre oppfatter meg. Det må jo være en grunn til at jeg alltid faller utenfor. Jeg er stadig trøtt og sliten, sikkert fordi jeg går rundt å bekymrer meg så mye. Før var jeg flink til å trene, men det orker jeg ikke lenger.På jobben er jeg mye alene, og jeg går stort sett å ser på klokka. Prøver å finne en annen jobb, men det er så vanskelig.

Det som bekymrer meg mest er at jeg ikke trives blandt folk lenger. Med de aller nærmeste, men ingen andre. Jeg blir helt utslitt, og er ofte nærvøs. Når jeg skal noe sted må jeg forberede meg, og spontane avtaler takler jeg ikke. Da bryter jeg sammen i gråt, eller spiser en stor sjokolade.

Jeg føler at jeg lever i en boble, som en tilskuer til verden. Jeg prøver å jobbe med det, men jeg blir utrolig sliten. Folk rundt meg føler seg avvist, men jeg kan ikke noe for det. Jeg orker ikke lenger! Bør jeg gå til psykolog nå? Føler at jeg trenger en som kan leie meg inn til legen og be han ordne opp i dette. Jeg har ingen tiltak til å ta meg av alt. Savner at noen bryr seg om meg, merkelig nok, siden jeg avviser dem som nærmer seg. Jeg må bare vite hva som venter meg hvis jeg går til legen? Hvordan går jeg frem? Forrige gang ble jeg avvist, og nå er jeg redd for å prøve på ny.

[farrell]

Hei

Føler sterkt med deg. Har det på samme måte.

Turte ikke å si det til legen selv, men var så heldig å bli mottatt av en meget hyggelig privat lege, da jeg har dårlig erfaring med de offentlige. Boblen sprakk, jeg brast i gråt på legekontoret, han videresendte meg til husets private psykolog. H*n sendte meg videre til poliklinikken, da jeg trenger en tettere oppfølging enn h*n kunne tilby.(+ at det er svindyrt med private psykologer)

Da hadde jeg bært på sosial angst, depresjon++ i rundt 10 år alene uten å greie å fikse på det. Tror ikke det er meningen at jeg eller noen andre skal greie slike ting alene. Men terskelen for meg, og sikkert mange andre, for å be om hjelp har vært skyhøy!

Jeg er lettet over min avgjørelse ang. å motta hjelp, nå gjenstår bare den frustrernde ventetiden og den vanskelige jobber mot ,forhåpentligvis, noen lettere år i fremtiden.

Det var min historie, er ikke kommet så langt på veien selv, men føler at det første og kanskje tyngste steget er tatt.

Livet ditt er verdifult, det er ikke greit å gå rundt å bare eksistere!

[Carwing]

Du bør gå til legen din snarest og forklare hvordan du har det. Eventuelt ta med deg innlegget du skrev, hvis du ikke tror du klarer å gi en god nok beskrivelse på ditt problem. Du skal få behandling for din sosiale fobi, ellers blir den bare verre.

[Gjest tristomdagen]

Du må gjerne ta med dei noen til legen.

Du kan fortelle hvordan du har det. Hvis du synest det er vanskelig å snakke, kan du kanskje skrive ut det innlegget du har skrevet her og så ta det med deg. Tipper legen gir deg medisiner i alle fall og kanskje henvisning til psykolog om du ber om det.

Synest du høres ut til å være deprimert og ha litt sosial angst.

Ellers kjenner jeg meg så godt igjen i det du skriver..