Hva er deres tanker om døden?

[Gjest]

Jeg vet at dette er et dystert emne, og til og med tabuemne.

Men jeg mistet en svoger i vår i en trafikkulykke og har tenkt en del på døden etterpå.

Han var bare 24, som meg, og jeg synes det er rart å tenke på at han nå er på "den andre siden".

Jeg må innrømme at jeg er redd for døden - men det er kanskje normalt når man er så ung.

Men hva tror dere om det? Man vet jo aldri når den kommer - bare at alle skal dø en gang.

Tror dere på noe etterpå, i tilfelle hva

Jeg synes det på en måte virker merkelig hvis alt plutselig bare er slutt - og hele livet man har levd er på en måte bortkastet.

På den andre siden hvis man kommer noen plass etterpå, hvor kommer man? Og har det noe å si hvordan man har levd?

Hva tror dere?

[pirko]

Det er jo trist når folk dør så unge. Jeg er 30 år, og frykter ikke døden. Ser på det som helt naturlig. Men hadde et annet syn på det når jeg var yngre..tror man vokser den frykten av seg ettersom man blir eldre

[ShitDiddelyDo]

Jeg tror ikke jeg tror så veldig mye. Venter rett og slett for å se. Ingen kan uansett vite.

Men det som er litt skremmende med døden er at man meget mulig er død så innihelvetes lenge. Vi kan jo for alt jeg vet snakke om en evighet. Tenk om det er kjipt å være død og man er stuck der for evig og alltid?

Jeg frykter dog ikke døden. Vi skal alle flate ut. Det er det eneste som er sikkert.

[Gjest bare mine tanker]

Jeg er 21 år og har akkurat mistet moren min. Derfor har jeg også tenkt en del på døden i det siste. Jeg har funnet ut at uansett hvor mye man tenker på det så kommer man ikke fram til noe fasit svar. Fordi jeg ikke tror på himmel og helvete har jeg satt meg til ro med at alt er ferdig når man dør. Jeg tror alikvel at sjelen "drar" et sted, men aner ikke hvor. Jeg håper heller at det er et slags paradis for deg selv, enn "himmelen".. Det evige spørsmålet er hvorfor vi lever, ikke hvorfor vi dør. Jeg er ikke redd for å dø selv, men for å miste mine kjære. Har sikkert tenkt på flere ting, men det var alt jeg kom på nå..

[Jeg er en annen]

Jeg har sluttet å spekulere på hva som skjer når man dør, for det kan man uansett ikke vite før det inntreffer. Jeg skjønner ikke folk som sier de ikke er redde for å dø fordi det er naturlig. Det er faen ikke naturlig å dø og døden skremmer livskiten av meg, og alle som sier noe annet lyger! Det beste er å ikke tenke på det.

[Gjest Fiolen igjen]

Våren 2001 fikk jeg beskjed om at jeg hadde en ondartet føflekk-kreft som hadde spredd seg til leveren.

Jeg fikk vite at jeg ikke ville overleve, men at de ville gi meg behandling som skulle holde meg i live så lenge som mulig.

Etter litt press (og mye søking på internett som jeg konfronterte legene med) fikk jeg dem til å fortelle meg at jeg hadde maksimum en 3-4 måneder igjen å leve.

Det som opptok meg mest var ikke at jeg skulle dø, men at barna mine skulle måtte leve videre uten meg. De var da fire og åtte år gamle. Jeg syntest det var spesielt vondt at det yngste barnet mitt nok ikke engang ville huske meg når det ble større.

Jeg var også veldig bekymret over hvordan mannen min skulle klare å ta seg av barna våre alene siden han hadde en jobb med stor reisevirksomhet.

Disse tankene slet jeg med en måned, til en biopsi viste at svulstene i leveren min overraskende nok var godartete.

Hadde det virkelig vært kreft, så vil jeg tro at jeg hadde tenkt mer på min egen død når slutten nærmet seg, men så langt kom jeg ikke, selv om jeg rakk å tenke veldig mye den måneden. Ikke minst siden jeg ble fullt sykemeldt mens alle prøvene og undersøkelsene pågikk.

[Gjest Aimabel]

Jeg tror ikke jeg tror så veldig mye. Venter rett og slett for å se. Ingen kan uansett vite.

Men det som er litt skremmende med døden er at man meget mulig er død så innihelvetes lenge. Vi kan jo for alt jeg vet snakke om en evighet. Tenk om det er kjipt å være død og man er stuck der for evig og alltid?

Jeg frykter dog ikke døden. Vi skal alle flate ut. Det er det eneste som er sikkert.

Jeg tror også at det å være død, er en tilstand som varer evig, men jeg tror ikke vi har noen følelser som død. Hverken gleder eller bekymringer. Ja, jeg tror vel egentlig at vi er borte. verken mer eller mindre.

[pirko]

Jeg tror også at det å være død, er en tilstand som varer evig, men jeg tror ikke vi har noen følelser som død. Hverken gleder eller bekymringer. Ja, jeg tror vel egentlig at vi er borte. verken mer eller mindre.

Det jeg frykter(uten at jeg går å tenker på det til stadighet) er å bli alvorlig syk, sitte på gamlehjem osv, men selve døden frykter jeg ikke..det blir jo bare som en søvn.

[Gjest rota]

Du vet sikkert at det finnes tusenvis av bøker som omhandler en tro på noe etter døden. Let på biblioteket eller en bokhandel og se om du finner en bok som kan gi litt trøst. Boken 'Det finnes ingen død' av Rauni Leena Luukanen er en bok som flere har fått trøst av. Jeg har lånt ut mitt eksemplar til to som har mistet sine nærmeste.

Har nettopp lest en bok av Sylvia Browne som heter 'Mellom to verdener' som også kan anbefales.

[Gjest vett ikke]

Ja Jeg tror at det betyr alt hvordan vi har levd livet på jorden.

Høster det man sår. Men det er jo så utrolig vanskelig. Klarer ikke alltid være slik som jeg ønsker/burde hvis du skjønner hva jeg mener.

[Velouria]

Døden skal du ikke frykte for når den er, er jeg ikke og når jeg er er den ikke.

Jeg er ikke redd for døden, den skremmer meg fælt lite.

[Gjest revmatikeren]

Er mer redd for måten jeg dør på, enn for selve døden. Innbiller meg at langsom seigpining hvor en vet at det går mot slutten, må være det verste. Tror ikke på noen himmel eller helvete, tror ikke det er noe som helst etter døden, bare at det er slutt.

[Gjest sukkerrøret]

Selv om jeg er godt gift, er jeg allikevel livredd for at jeg skal dø fra barna våre. De er 5, 6 og 12 år.

Kan ikke forestille meg å vokse opp uten en mamma. At barna mine skulle dø tidlig, er en så grusom tanke at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Er livredd ulykker o.l.

Skjønner godt at noen som mister en kjær finner trøst i tanken om at døden ikke er endelig.

Men det er den,

dessverre.

Døden er ingenting, det finnes ingen himmel, liv etter døden, eller gud.

[Gjest glaice]

Jeg tror på en himmel og et helvete.

Jeg tror, slik det står i bibelen, at tror du Jesus døde og stod opp igjen, og lever idag, så kommer du til himmelen. Jeg velger å tro dette, og tar jeg feil, at det ikke finnes noe etter dette livet, ja da vil jeg jo ikke ha noe vondt av det når jeg er død uansett. Men er det en himmel og et helvete, ja da vil jeg til himmel! Tar ikke sjansen på en evighet i helvete...

Hver gang jeg opplever at en nær bekjent dør, finner jeg trøst i at vi skal møtes igjen på den andre siden.

[Gjest stiller spørsmålstegn]

Selv om jeg er godt gift, er jeg allikevel livredd for at jeg skal dø fra barna våre. De er 5, 6 og 12 år.

Kan ikke forestille meg å vokse opp uten en mamma. At barna mine skulle dø tidlig, er en så grusom tanke at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Er livredd ulykker o.l.

Skjønner godt at noen som mister en kjær finner trøst i tanken om at døden ikke er endelig.

Men det er den,

dessverre.

Døden er ingenting, det finnes ingen himmel, liv etter døden, eller gud.

Det var da veldig bastante tanker - om noe ingen av oss vet noe som helst om...

[mrxx]

Våren 2001 fikk jeg beskjed om at jeg hadde en ondartet føflekk-kreft som hadde spredd seg til leveren.

Jeg fikk vite at jeg ikke ville overleve, men at de ville gi meg behandling som skulle holde meg i live så lenge som mulig.

Etter litt press (og mye søking på internett som jeg konfronterte legene med) fikk jeg dem til å fortelle meg at jeg hadde maksimum en 3-4 måneder igjen å leve.

Det som opptok meg mest var ikke at jeg skulle dø, men at barna mine skulle måtte leve videre uten meg. De var da fire og åtte år gamle. Jeg syntest det var spesielt vondt at det yngste barnet mitt nok ikke engang ville huske meg når det ble større.

Jeg var også veldig bekymret over hvordan mannen min skulle klare å ta seg av barna våre alene siden han hadde en jobb med stor reisevirksomhet.

Disse tankene slet jeg med en måned, til en biopsi viste at svulstene i leveren min overraskende nok var godartete.

Hadde det virkelig vært kreft, så vil jeg tro at jeg hadde tenkt mer på min egen død når slutten nærmet seg, men så langt kom jeg ikke, selv om jeg rakk å tenke veldig mye den måneden. Ikke minst siden jeg ble fullt sykemeldt mens alle prøvene og undersøkelsene pågikk.

Regner med at du fikk et helt annet syn på livet etter dette? En måned i en slik angst er jo forferdelig lang tid.

Du har jo opplevd akkurat det samme som en som hadde vært syk og som dør. Den første måneden er jo lik.

Tenker det var en stor lettelse den dagen du fikk den gode beskjeden:-)

De tankene du hadde i den måneden, tror jeg hadde vært slik for meg også.

Jeg er, som de aller, aller fleste redd for å dø, men jeg tenker mer på hvordan det skulle ha gått for familien min, enn at jeg skulle dø selv.

[Gjest Fiolen igjen]

Regner med at du fikk et helt annet syn på livet etter dette? En måned i en slik angst er jo forferdelig lang tid.

Du har jo opplevd akkurat det samme som en som hadde vært syk og som dør. Den første måneden er jo lik.

Tenker det var en stor lettelse den dagen du fikk den gode beskjeden:-)

De tankene du hadde i den måneden, tror jeg hadde vært slik for meg også.

Jeg er, som de aller, aller fleste redd for å dø, men jeg tenker mer på hvordan det skulle ha gått for familien min, enn at jeg skulle dø selv.

Ja, det var en veldig uvirkelig følelse da jeg fikk vite at det ikke var kreft likevel.

Jeg måtte vente en uke ekstra på resultatet av biopsien fordi mannen min var bortreist. Legene ville ikke at jeg skulle være alene når jeg fikk vite resultatet.

Da vi ble kallt inn på sykehuset var det to leger tilstede som begge var like alvorlige. Så jeg var overbevist om at den ene skulle gi meg det triste resultatet og at den andre skulle fortelle meg om behandlingsopplegg...

Jeg svevde ut igjen uten å berøre bakken. Jeg tror det gikk opp for meg da jeg oppsøkte fastlegen min for å fortelle ham resultatet. Han var enda ikke informert av sykehuset. Da jeg fortalte fastlegen min at jeg likevel ikke skulle dø, begynte han å gråte. Han fortalte at det halvåret hadde to andre av hans pasienter opplevd omtrent det samme som meg, bortsett fra at for de to andre bekreftet biopsien at det var kreft.

Jeg har lært å sette pris på de små ting. Jeg har tannlegeskrekk, men den første gangen jeg var hos tannlegen etter denne opplevelsen og han sa: "Så kaller jeg deg inn igjen om et år", så begynte jeg bare å fnise dumt og sa, :"Ja, tenk, jeg skal jo leve om et år også!"

Den første høsten etter når jeg rakte løv tenkte jeg stadig: "Tenk at jeg virkelig får lov til å rake løv igjen." Sånn var det spesielt med alt jeg gjorde første året etter dødsbudskapet.

Nå tenker jeg ikke lenger på det daglig, men rett som det er kommer en lykkelig tanke om at: "Jeg opplever virkelig at..."

Noe annet jeg har sett i ettertid er hvor ulikt jeg og mannen min tok det at jeg skulle dø. Som nevnt var jeg mest opptatt av hvordan det skulle gå med familien min uten meg. Mannen min hadde mye kortere planleggingshorisont. Han prøvde å planlegge hvordan jeg skulle få oppleve mest mulig før jeg døde. Blant annet visste han at jeg alltid hadde drømt om å reise til Australia. Så han diskuterte med legene hvordan han skulle få til å ta meg med dit i løpet av den korte tiden vi hadde igjen.

Vi har enda ikke reist til Australia, men det kommer nok en dag

[Zelig]

Jeg klarer ikke å tro på at det finnes noen slags bevissthet etter at vi dør, og jeg tror at meningen med livet er det vi gjør her og nå.

Stort sett tenker jeg på døden som noe helt naturlig, men jeg får snev av angst når jeg tenker på at både mannen min, barnet vårt og jeg skal dø, og når jeg hører om unge eller voksne mennesker som dør før de er ordentlig gamle. Jeg velger å ikke tenke så mye på det.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet om mann og barn døde brått nå, det er meget mulig jeg hadde foretrukket å dø selv da.

Jeg prøver å holde meg sunn og frisk av respekt for familien og meg selv. Har ikke så stor respekt for dem som gambler med helsen eller livet. Så jeg har nok en over middels dødsangst vil jeg tippe..

[dinosaurdamen]

Jeg tror heller ikke det fins noe som helst etterpå annet enn naturens resirkuleringsprosess. Vi fikk alle dødsdommen samtidig som vi fikk livet i gave, og inntil dommen skal innfris så får vi forsøke å gjøre det beste ut av det.

[mrxx]

Ja, det var en veldig uvirkelig følelse da jeg fikk vite at det ikke var kreft likevel.

Jeg måtte vente en uke ekstra på resultatet av biopsien fordi mannen min var bortreist. Legene ville ikke at jeg skulle være alene når jeg fikk vite resultatet.

Da vi ble kallt inn på sykehuset var det to leger tilstede som begge var like alvorlige. Så jeg var overbevist om at den ene skulle gi meg det triste resultatet og at den andre skulle fortelle meg om behandlingsopplegg...

Jeg svevde ut igjen uten å berøre bakken. Jeg tror det gikk opp for meg da jeg oppsøkte fastlegen min for å fortelle ham resultatet. Han var enda ikke informert av sykehuset. Da jeg fortalte fastlegen min at jeg likevel ikke skulle dø, begynte han å gråte. Han fortalte at det halvåret hadde to andre av hans pasienter opplevd omtrent det samme som meg, bortsett fra at for de to andre bekreftet biopsien at det var kreft.

Jeg har lært å sette pris på de små ting. Jeg har tannlegeskrekk, men den første gangen jeg var hos tannlegen etter denne opplevelsen og han sa: "Så kaller jeg deg inn igjen om et år", så begynte jeg bare å fnise dumt og sa, :"Ja, tenk, jeg skal jo leve om et år også!"

Den første høsten etter når jeg rakte løv tenkte jeg stadig: "Tenk at jeg virkelig får lov til å rake løv igjen." Sånn var det spesielt med alt jeg gjorde første året etter dødsbudskapet.

Nå tenker jeg ikke lenger på det daglig, men rett som det er kommer en lykkelig tanke om at: "Jeg opplever virkelig at..."

Noe annet jeg har sett i ettertid er hvor ulikt jeg og mannen min tok det at jeg skulle dø. Som nevnt var jeg mest opptatt av hvordan det skulle gå med familien min uten meg. Mannen min hadde mye kortere planleggingshorisont. Han prøvde å planlegge hvordan jeg skulle få oppleve mest mulig før jeg døde. Blant annet visste han at jeg alltid hadde drømt om å reise til Australia. Så han diskuterte med legene hvordan han skulle få til å ta meg med dit i løpet av den korte tiden vi hadde igjen.

Vi har enda ikke reist til Australia, men det kommer nok en dag

Det er jo ganske sterk lesning dette her.

Men det er mulig du har blitt et lykligere menneske av dette også, fordi du antagelig har endret syn på livet og vet hva som virkelig er viktig i livet og ikke minst lærer deg å sette pris på det.