Humanetikk og islam ?

[Gjest just someone]

'Problemet med å avvike fra et slik "likevekts"-prinsipp, er at den ene parten opplever mer lidelse enn den andre. Slik forskyvning kan anklages for partiskhet, altså urett. Når man kjøper noe, skal betalingen tilsvare det produktet man får. Det er rettferdig (ellers er det gave eller ågerpris). Skal en forbryter "betale" for det han har gjort, må straffen tilsvare ugjerningen, ikke mer eller mindre. Norsk erstatningsrett bygger på dette likevekts-prinsippet.'

Rettferdighet er etikkens kardinalpunkt - og veldig vanskelig og ikke enkelt å avgjøre. Hvem er best egnet til avgjør hva som er rettferdig... filosofene? dommerne? juryer? eksperter? folk flest, flertallet? Ja, det er nå bare én vrien nøtt i forbondelse med rettferdighet.

En annen er selvsagt definisjonen... hva _er_ rettferdighet? Du har vært inne på like-for-like-prinsippet, eller det som oppleves som likt.

Hvis vi tar en tur tilbake til antikken, vil feks Platon si at etikk og politikk (og sannhet) er nøye sammenvevet. Målet er et rettferdig samfunn, og det får man hvis hver av oss gjør det vi er best egnet til. Det betyr at noen blir håndverkere, andre forsvarer landet og atter andre tar bestemmelsene på vegne av alle.

Vårt moderne demokrati springer ut fra denne ordningen. Men med et viktig unntak: Hos oss har _alle_ stemmerett (mao medbestemmelsesrett) og rett til fritt å delta i offentlige diskusjoner.

Platon ville kanskje ikke forstå hva som skulle være bra med vår ordning, for det kan umulig være best for samfunnet at mennesker som ikke har greie på etisk-politiske spørsmål er med på beslutninger. For vårt vedkommende, er prinsippet om individets rettigheter og plikter overordnet alt annet. Dessuten utelater Platon et viktig premiss, tror jeg, nemlig at man må forutsette at det finnes en viss delkompetanse hos 'alle'.

'Tror ikke en bøddel kan ha samme følelseliv som andre normale mennesker. Vi har en naturlig sperre mot å ta liv, uansett årsak.'

Det er jeg enig i - uten at jeg går inn på noen begrunnelse her.

Men jeg siktet mer abstrakt til barbari vs sivilisasjon, altså ikke mot den enkelte bøddel.

Spørsmålet om dødsstraff handler bla om: Vil vi ha et samfunn der staten tar liv eller et samfunn der staten beskytter liv?

'Straff og ugjerning må aldri ses på som varianter av/utslag av hevn og hat. Kaller man både straff og ugjerning etiske onder, er man ribbet for mulig etisk begrunnelse for straff.'

Svært interessant. Hevnaspektet nevnes da heller ikke i det hele tatt når man idømmer straff og straffemetode. Men jeg vil påstå at hevnmotivet er taust innbakt i hele tanken om straff.

Vi vet (som en generell regel, det er sikkert unntak her og der):

Trusselen om høye straffer fører ikke til færre og mindre grove forbrytelser. Folk avkriminaliseres ikke i fengsel, tvert om er fengslene ofte rene forbryterskoler. Straff mot noen forbrytere virker ikke avskrekkende på andre forbrytere.

Likevel straffer man sånn & slik. Klart dette (også) er hevn, samfunnets hevn på vegne av samfunnet og de berørte parter og evt etterlatte. Prinsippet om å sanksjonere for brudd på regler, kan umulig telle 100%. Jg husker dessverre ikke hvem, men det finnes god litteratur på området.

'Straffeordningen må da reflektere en større respekt for menneskeverd enn det forbryteren/rovmorderen gav sitt offer.'

Ja, nettopp! Excatly my point! Det er jo hele poenget med å velge å være sivilisert: Opprette en sivilisasjon der man/samfunnet/staten _ikke_ går ned på barbarerens nivå og tilbake til barbariet og utenfor fornuften.

'En slik innesperring forutsetter også at forbryterens menneskeverd ivaretas bedre enn ved en dødsdom. Blir det virkelig slik ? Er det så opplagt ? Innesperret i et nokså lite nakent rom i svært mange år, omtrent som akvariefisk eller ape i bur. Mange psykologer betegner dette som mental tortur. Man må kanskje arbeide mot å endre forbryterens karakter selv om det kan være en som er fullstendig avstumpet mentalt sett. Her er jeg faktisk usikker på om fengselstraff eller dødsdom ivaretar forbryterens menneskeverd best. Vet ikke.'

Det er det flere som har spurt om. Mange mener kanskje at våre straffemetoder (lukkede celler i flere år og tiår), er inhuman tortur i forhold til å hugge av en hånd.

'Men en ting er sikkert: retten for de som lider (pårørende til offer) på grunn av forbryteren til å tilgi og be om nåde, særlig om fyren viser anger. Det vektlegges pussig nok i islamsk strafferett. Men det kommer i strid med samfunnets behov for sanksjonering av ugjerninger.'

Nei, synes du dette er spesielt for islam? Jeg ser på dette som helt inngrodd og fundamentalt for det vestlig straffesystemet. Hør feks på aktor, forsvarer, dommer som leser dommen, les avisenes rettsreferater, hør tv-kommentatorene:

ALLE refererer til den tiltaltes anger/ikke-anger. Forsvarerer spiller på anger, aktor spiller på ikke-anger, media spiller på livløse, kalde ansikter eller tårer og nedbrutte mennesker, ja til og med dommeren leser opp anger/ikke-anger i _domsavsigelsen_. Det er sterkt.

Så vår kristne kultur, som er en sinnskultur mer enn en handlingskultur, har så absolutt tatt opp i seg momentet med at forbryterens sinn teller med i dennesidige straffen også.

Oi, dette ble langt og lengre enn langt. Sorry...

"Rettferdighet er etikkens kardinalpunkt - og veldig vanskelig og ikke enkelt å avgjøre. Hvem er best egnet til avgjør hva som er rettferdig... filosofene? dommerne? juryer? eksperter? folk flest, flertallet? Ja, det er nå bare én vrien nøtt i forbondelse med rettferdighet. "

Jeg har islam nokså i vrangstrupen. Noe kommer av det mer eller mindre fordekte hatet mot ikke-muslimer, bruken av ekstrem tvang mot ikke-muslimer, den veldig innsnevrede friheten det gir enkeltindivider og ikke minst sharia. Sharia påstår mulimer å bruke likevektsprinsippet. Det gjør nok det når det gjelder dødsstraff i tilfelle overlagt drap. Men absolutt ikke når det gjelder tyveri: amputering av arm eller fot uansett verdi av det stjålne. I prinsippet kan en tyv miste armen fordi han har stjålet en tyggegummipakke. Verdi av tyggegummipakke kan umulig være like verdien av en arm ! Det er slike ting som gjør at at jeg mener sharia har mer apell til psykopaters trang til makt enn tilfredstillelse av den enkeltes trang til rettferdighet.

"En annen er selvsagt definisjonen... hva _er_ rettferdighet? Du har vært inne på like-for-like-prinsippet, eller det som oppleves som likt. "

Alle normale mennesker søker konsistens i sine oppfatninger - fri fra selvmotsigelser osv. Selve dødsstraffen i tilfelle overlagt drap strider ikke nødvendigvis mot vår vestlige verdens rettferdighetsoppfatning og neppe mot likevektsprinsippet. (En del vestlige land har også dødsstraff. ) I vesten brukes likevektsprinsippet. Skal man avvike fra det, bør man ha begrunnelse. For det oppleves naturlig å gjøre unntak her.

Men (manglende) unntak har også andre følger.

- Tenk det et hypotetisk tilfelle: Lovlydige A blir truet på livet av krimminelle B. Eneste mulige måte for A å slippe unna er at A skyter B slik at B dør. Ut fra et pasifistisk syn handler A feil, ut fra rett til selvforsvar handler A rett.

- Tenk deg enda et tilfelle: Land C har konflikt med nabolandet D som opptrer truende overfor C. Ut fra et pasifistisk syn er det galt av C å angripe D. Men ut fra folkeretten kan man forsvare C sitt angrep på D under bestemte vilkår. Disse vilkårene bør tåle sammenligning med sivil rett om dødsstraff i tilfelle drap.

Derfor blir det veldig vanskelig å si man nekter sivil dødsstraff, men godtar folkeretten til krigføring under bestemte vilkår - og tilsvarende godtar sivil dødsstraf, men nekte folkeretten om krigføring under bestemte vilkår. Pasifistisk syn bør også være konsekvent: det vil si at man frasier seg selvforsvar i eksempelet med A og B.

Vanskelig ? Å ja. Så sitter man tilbake og aner at eget syn ikke holder mål uansett.

"Hvis vi tar en tur tilbake til antikken, vil feks Platon si at etikk og politikk (og sannhet) er nøye sammenvevet. Målet er et rettferdig samfunn, og det får man hvis hver av oss gjør det vi er best egnet til. Det betyr at noen blir håndverkere, andre forsvarer landet og atter andre tar bestemmelsene på vegne av alle.

Vårt moderne demokrati springer ut fra denne ordningen. Men med et viktig unntak: Hos oss har _alle_ stemmerett (mao medbestemmelsesrett) og rett til fritt å delta i offentlige diskusjoner.

Platon ville kanskje ikke forstå hva som skulle være bra med vår ordning, for det kan umulig være best for samfunnet at mennesker som ikke har greie på etisk-politiske spørsmål er med på beslutninger. For vårt vedkommende, er prinsippet om individets rettigheter og plikter overordnet alt annet. Dessuten utelater Platon et viktig premiss, tror jeg, nemlig at man må forutsette at det finnes en viss delkompetanse hos 'alle'."

Slik jeg oppfattet Platon la han den del føringer for individuell frihet som ikke var bra. Og spesiellt som du nevnte, at han så vekk fra "en viss delkompetanse hos 'alle'". At det muligens har inspirert folk senere til andre "ismer" der individuell frihet og svakt underbygd rettderfighet, er vel ikke til å se bort fra.

"Spørsmålet om dødsstraff handler bla om: Vil vi ha et samfunn der staten tar liv eller et samfunn der staten beskytter liv?"

Ja, det også.

"ALLE refererer til den tiltaltes anger/ikke-anger. Forsvarerer spiller på anger, aktor spiller på ikke-anger, media spiller på livløse, kalde ansikter eller tårer og nedbrutte mennesker, ja til og med dommeren leser opp anger/ikke-anger i _domsavsigelsen_. Det er sterkt.

Så vår kristne kultur, som er en sinnskultur mer enn en handlingskultur, har så absolutt tatt opp i seg momentet med at forbryterens sinn teller med i dennesidige straffen også."

Anger går vel både på sinnelag og konsekvens ? Konsekvens fordi det gir pekepinn om eventuell adferdsendring. Manglende anger skulle tilsi flere ofre etter soning i fengsel på noen år og således verre konsekvenser ... ... eller ?