Eksen har kjøpt seg hus med kjæresten

[Gjest solstrålen er støvete]

Min eksmann har kjøpt seg hus sammen med kjæresten og vår datter på 17 skal bo hos dem hverannen uke. Jeg er lei av denne flyttingen frem og tilbake, men hun vil og har gjort det hele tiden. Hvis jeg antyder at det hadde vært bedre for henne å bo hos pappa hele tiden blir hun sur og spør om ikke jeg vil ha henne. Hvis jeg spør om hun da vil bo hos meg hele tiden blir hun sur og spør om jeg tror at hun er mer glad i meg enn pappa.

Hittil har vi bodd veldig nærme hverandre, men nå blir det litt lenger avstand. Hun har vært hos meg hver eneste dag, kommer og dusjer om morgenen, skifter klær og sitter der og ser på tv og gjør lekser når jeg kommer hjem fra jobb. Hun spiser middag og overnatter hos far de ukene hun skal være hos ham (dvs. hvis hun da ikke er sammen med venner).

Hun er stor nok til å bestemme selv, men jeg selv er drittlei dette opplegget. Jeg vet aldri når hun kommer og når hun går, og kan aldri planlegge for meg selv. Privatliv eksisterer ikke i virkeligheten, bare i fantasien.

[Gjest forstår jeg godt]

Jeg ville aldri godtatt en slik ordning (at hun kan komme og gå som hun vil, og at du ikke vet hvor hun har tenkt å være), men har du tolerert det i mange år, er det kanskje vanskelig å stoppe det nå som hun er 17 år.

Hvis farens flytting gjør det mindre naturlig å benytte fasilitetene hos deg for så å sove hos far, kan dere jo ta tak i dette nå hvor det uansett må skje endringer. Snakk i såfall med far på forhånd, og bli enige hvordan dere vil ha det (også i praksis, mht hvor hun har utstyr, klær osv, hvor dette oppbevares og vaskes), og så snakke med henne og høre hvordan hun kan tenke seg å ha det når som dagpendling ikke lenger er like aktuelt.

[frosken]

Hvorfor kan du ikke planlegge noe for deg selv med en 17-åring i huset? Det er vel vanlig at ungdom får komme og gå i sitt eget hjem så lenge de er inne i rimelig tid før natten?

Virker som om du er irritert på datteren din og at dere trenger å sette dere ned å diskutere det som måtte være av problemer.

[calendula]

Privatliv er vel ikke akkurat en rett når man har ungdommer i familien. 2-foreldre familier har ikke privatliv heller når de har unger på denne alderen.

[favn]

Jeg tenkte det samme som frosken da jeg leste innlegget.

Mener du at privatliv = liv uten barn?

Vel, når man har barn, så har man barn. Litt sent å ombestemme seg etter 17 år...

Når barna er på vei inn i voksenlivet, er det helt vanlig å operere med egne døgnrytmer osv. Jeg hadde i alle fall minimalt forhold til resten av husstanden i den alderen.

[Gjest knegen]

Dama er jo nesten voksen!

Slapp av og vær glad for at hun i det minste har et tilsynelatende godt forhold til begge forelde. Iallefall til faren tydeligvis. Er det der aggresjonen din ligger?

[skorpionfisken]

Hmmm, akkurat den uforutsigbarheten tok vi tak i med en gang. Vi bor i samme borettslag så det lå naturlig for at barna (8 og 16 år)gikk inn og ut begge plassene om hverandre. Vi har derfor vært "strenge" på at når barna er hos meg så er de bare her, og når de er hos pappa så er de bare der. Det er tillatt å komme innom for å hente ting, men da skal det ringes på forhånd.

Med to forelskede foreldre med partnere på hver sin side er det ikke gitt at situasjonen hjemme er sånn at et barn med nøkkel plutselig kan stå i rommet hvor det "koses" når man egentlig er "alene hjemme".

[Gjest lanterne]

Hmmm, akkurat den uforutsigbarheten tok vi tak i med en gang. Vi bor i samme borettslag så det lå naturlig for at barna (8 og 16 år)gikk inn og ut begge plassene om hverandre. Vi har derfor vært "strenge" på at når barna er hos meg så er de bare her, og når de er hos pappa så er de bare der. Det er tillatt å komme innom for å hente ting, men da skal det ringes på forhånd.

Med to forelskede foreldre med partnere på hver sin side er det ikke gitt at situasjonen hjemme er sånn at et barn med nøkkel plutselig kan stå i rommet hvor det "koses" når man egentlig er "alene hjemme".

Herregud! Så hvis du hadde hatt barna alene, hadde de blitt stengt ute med jevne mellomrom da eller? Snakker om å stenge ut barna. Må da være greit at de kommer og går som de vil?? Som de jo ville gjort om dere hadde greid å holde sammen.

[skorpionfisken]

Herregud! Så hvis du hadde hatt barna alene, hadde de blitt stengt ute med jevne mellomrom da eller? Snakker om å stenge ut barna. Må da være greit at de kommer og går som de vil?? Som de jo ville gjort om dere hadde greid å holde sammen.

Om vi hadde hatt barna hele tiden ville vi visst at vi hadde barna hele tiden og planlagt ut fra det, jeg er faktisk vant til det, vi var gift i 16 år og hadde barn hele tiden sammen i 14 av de årene.

Nei, for oss er det ikke greit at barna kommer og går som de vil, for da ville de vært hos meg hele tida og bare sovet hos pappa når de måtte. Mammadalter må styres slik at pappa også får tid sammen med dem, det så vi ganske tidlig. Jeg har hatt mange telefoner fra barna om bittesmå hverdagslige ting som pappa fint kan ordne opp i, men som barna er vant til at mamma gjør.

Vi har funnet ut at vår måte å gjøre det på fungerer best for barna. De har forutsigbarhet, vet hvor de skal være og vet hvem de skal henvende seg til til daglig.

Nå er ikke dette 100% skille, vi er fleksible begge veier, men det skal avtales i hvert tilfelle, barna får ikke styre dette etter eget forgodtbefinnende.

Hvordan gjør du det?

[Gjest lanterne]

Om vi hadde hatt barna hele tiden ville vi visst at vi hadde barna hele tiden og planlagt ut fra det, jeg er faktisk vant til det, vi var gift i 16 år og hadde barn hele tiden sammen i 14 av de årene.

Nei, for oss er det ikke greit at barna kommer og går som de vil, for da ville de vært hos meg hele tida og bare sovet hos pappa når de måtte. Mammadalter må styres slik at pappa også får tid sammen med dem, det så vi ganske tidlig. Jeg har hatt mange telefoner fra barna om bittesmå hverdagslige ting som pappa fint kan ordne opp i, men som barna er vant til at mamma gjør.

Vi har funnet ut at vår måte å gjøre det på fungerer best for barna. De har forutsigbarhet, vet hvor de skal være og vet hvem de skal henvende seg til til daglig.

Nå er ikke dette 100% skille, vi er fleksible begge veier, men det skal avtales i hvert tilfelle, barna får ikke styre dette etter eget forgodtbefinnende.

Hvordan gjør du det?

Jeg holder sammen med mannen min jeg. Selvsagt. Det er ikke så vanskelig å få et forhold til å fungere. Og privatliv har man da selv om man har barn som kommer og går.

Du høres ganske uansvarlig ut.

[skorpionfisken]

Jeg holder sammen med mannen min jeg. Selvsagt. Det er ikke så vanskelig å få et forhold til å fungere. Og privatliv har man da selv om man har barn som kommer og går.

Du høres ganske uansvarlig ut.

Hehe.

Du er like skråsikker som jeg var for tre år siden. Jeg var lykkelig gift og alle andre måter å leve på var uansvarlig overfor barna. Det virker nå som det er et hav av tid siden.

Det var aldri noe problem å få ekteskapet mitt til å fungere. Vi var verdens beste venner, hadde fantastisk sex, kysset og koste daglig og leide hverandre offentlig. Alle mente at vi var en perfekt familie. To foreldre som elsket hverandre og de to skjønne barna som var født og adoptert inn i en perfekt familie. Du skulle sett den positive sosialrapporten da vi skulle adoptere. Det var selvfølgelig utenkelig at min mann skulle finne en annen kvinne han ville dele livet med. Han var jo gift med meg og bedyret hver dag at han elsket meg. Livet kan være brutalt av og til. Man kan bli rykket ut av sin rosenrøde tilværelse før man vet ordet av det.

Jeg har i allefall lært at man skal ikke kritisere andres måte å leve på før man har prøvd det selv.

Jeg har det fantastisk bra i dag. Mine barn er harmoniske og greie. De er veldig fornøyde med sitt liv i dag, er glade i min manns kone og i min samboer. Vår eldste på 16 skryter ofte av hvor bra vi har ordnet oss etter skilsmissen, han skryter til venner over hvor fint vi samarbeider etter skilsmissen så noe har vi nok gjort bra.

Jeg bryr meg ikke om hva du mener som ikke har vært i situasjonen.

Det er som å høre barnløse diskutere barneoppdragelse. Man vet best før man har vært i situasjonen selv.

[Gjest lanterne]

Hehe.

Du er like skråsikker som jeg var for tre år siden. Jeg var lykkelig gift og alle andre måter å leve på var uansvarlig overfor barna. Det virker nå som det er et hav av tid siden.

Det var aldri noe problem å få ekteskapet mitt til å fungere. Vi var verdens beste venner, hadde fantastisk sex, kysset og koste daglig og leide hverandre offentlig. Alle mente at vi var en perfekt familie. To foreldre som elsket hverandre og de to skjønne barna som var født og adoptert inn i en perfekt familie. Du skulle sett den positive sosialrapporten da vi skulle adoptere. Det var selvfølgelig utenkelig at min mann skulle finne en annen kvinne han ville dele livet med. Han var jo gift med meg og bedyret hver dag at han elsket meg. Livet kan være brutalt av og til. Man kan bli rykket ut av sin rosenrøde tilværelse før man vet ordet av det.

Jeg har i allefall lært at man skal ikke kritisere andres måte å leve på før man har prøvd det selv.

Jeg har det fantastisk bra i dag. Mine barn er harmoniske og greie. De er veldig fornøyde med sitt liv i dag, er glade i min manns kone og i min samboer. Vår eldste på 16 skryter ofte av hvor bra vi har ordnet oss etter skilsmissen, han skryter til venner over hvor fint vi samarbeider etter skilsmissen så noe har vi nok gjort bra.

Jeg bryr meg ikke om hva du mener som ikke har vært i situasjonen.

Det er som å høre barnløse diskutere barneoppdragelse. Man vet best før man har vært i situasjonen selv.

Må le av deg også. For deg eksisterer virkelig ikke noe annet enn deg og din verden, og du gkør selvsagt alt best. Ikke rart at det kom som lyn fra klar himmel på deg at han stakk av da. Du enset vel ikke ham og hans behov engang? Du bare gikk å trodde for deg selv at du visste best og gjorde alt rett og alt kom helt av seg selv... Jaja.. bra du har blitt voksen...

Men uansett. Du synes jo barna er en byrde, de må ringe før de kommer hjem, slik at du skal få knullet på kjøkkenbordet.

Jeg kom og gikk som jeg ville jeg også hjemme selv om mor og far bodde sammen, de hadde heldigvis ingen problemer med det og meg, de var glade i barnqa sine, og skulle de knulle gjorde de det sikkert på soverommet.

Når man har barn må man ta litt andre hensyn, og barna er da aldri en byrde.

[skorpionfisken]

Må le av deg også. For deg eksisterer virkelig ikke noe annet enn deg og din verden, og du gkør selvsagt alt best. Ikke rart at det kom som lyn fra klar himmel på deg at han stakk av da. Du enset vel ikke ham og hans behov engang? Du bare gikk å trodde for deg selv at du visste best og gjorde alt rett og alt kom helt av seg selv... Jaja.. bra du har blitt voksen...

Men uansett. Du synes jo barna er en byrde, de må ringe før de kommer hjem, slik at du skal få knullet på kjøkkenbordet.

Jeg kom og gikk som jeg ville jeg også hjemme selv om mor og far bodde sammen, de hadde heldigvis ingen problemer med det og meg, de var glade i barnqa sine, og skulle de knulle gjorde de det sikkert på soverommet.

Når man har barn må man ta litt andre hensyn, og barna er da aldri en byrde.

Lev bare livet ditt som du vil du, men ikke trekk konklusjoner over mitt liv.

Jeg vet jeg har veltilpassede lykkelige og harmoniske barn som ikke er sure hverken på meg eller pappa. Jeg er lykkelig med livet mitt. Hva du synes er meg knekkende likegyldig. Hvor og når jeg og min samboer elsker har du ikke noe med, akkurat som jeg ikke er interessert i om du knuller mannen din under dyna på soverommet når barna har sovnet.

Kos deg bare med livet ditt du, jeg faller ikke så lavt at jeg begynner å karakterisere deg og ditt liv selv om jeg ikke lever som du gjør. Om du ønsker å karakteriesere meg negativt så gjør gjerne det, om det gir deg en god dag.

Jeg uttaler meg skjelden om ting jeg overhodet ikke har greie på, men du må gjerne gjøre det om det gir deg glede.

[Gjest lanterne]

Lev bare livet ditt som du vil du, men ikke trekk konklusjoner over mitt liv.

Jeg vet jeg har veltilpassede lykkelige og harmoniske barn som ikke er sure hverken på meg eller pappa. Jeg er lykkelig med livet mitt. Hva du synes er meg knekkende likegyldig. Hvor og når jeg og min samboer elsker har du ikke noe med, akkurat som jeg ikke er interessert i om du knuller mannen din under dyna på soverommet når barna har sovnet.

Kos deg bare med livet ditt du, jeg faller ikke så lavt at jeg begynner å karakterisere deg og ditt liv selv om jeg ikke lever som du gjør. Om du ønsker å karakteriesere meg negativt så gjør gjerne det, om det gir deg en god dag.

Jeg uttaler meg skjelden om ting jeg overhodet ikke har greie på, men du må gjerne gjøre det om det gir deg glede.

Du uttaler deg sjelden om ting du ikke har greie på... ja nå må jeg virkelig le...

[skorpionfisken]

Du uttaler deg sjelden om ting du ikke har greie på... ja nå må jeg virkelig le...

Så fint at vi er i godt humør begge to da.

Ha en fin dag c',)

[flisa]

Hvorfor må du vite når hun kommer og går? Når hun er 17 år er hun vel i stand til å lage seg mat selv etc.? - så om du stikker på kino en av de dagene hun skulle vært hos faren sin, så må hun vel akspetere det?

Vi har det sånn vi også - men jeg syns det er hyggelig at hun er komfortabel med å komme og gå som hun vil, det er tross alt hennes hjem. En får tenke på at de som ikke er skilt, de har barna sine rundt seg hele tiden - og hvordan planlegger man for seg selv da?

Vår eldste flyttet fast hos faren sin da hun var 16, der var det ikke andre småunger den gangen - og hun kunne spille høy musikk etc. - men 13-åringen liker t vi har det så åpent som vi har det. Unger er ulike også vet du! .)

[flisa]

Hmmm, akkurat den uforutsigbarheten tok vi tak i med en gang. Vi bor i samme borettslag så det lå naturlig for at barna (8 og 16 år)gikk inn og ut begge plassene om hverandre. Vi har derfor vært "strenge" på at når barna er hos meg så er de bare her, og når de er hos pappa så er de bare der. Det er tillatt å komme innom for å hente ting, men da skal det ringes på forhånd.

Med to forelskede foreldre med partnere på hver sin side er det ikke gitt at situasjonen hjemme er sånn at et barn med nøkkel plutselig kan stå i rommet hvor det "koses" når man egentlig er "alene hjemme".

Stakkars barn!- må de ringe på forhånd for å "få time" hos sine egne foreldre? -

[Knotten]

Nå er ikke jeg skilt eller skilsmissebarn selv, så jeg har vel strengt tatt ikke uttalerett.

Imidlertid ser jeg ikke så store forskjellene i det du beskriver og i min egen situasjon som syttenåring.

Snarere enn å leve "sammen", levde vi ved siden av hverandre, i den perioden. Jeg kom og gikk som det passet meg selv, sov over hos kjæresten i helgene, spiste middag hos venninner...

Jeg var normalt høflig, så jeg ga sikkert beskjed for det aller meste.

Vi hadde et system for lapper på kjøkkenbordet, husker jeg.

Det var vel ikke mye forutsigbart for noen, men det var vel bare sånn det var. Jeg tror det hele er en del av løsrivningsprosessen også.

Dessuten så gjelder det jo forsåvidt for veldig få år! Hvem vet, om et år er dattera di kanskje flyttet hjemmefra for godt?

[Gjest cordula]

En smule egoistisk du vel??

[skorpionfisken]

Stakkars barn!- må de ringe på forhånd for å "få time" hos sine egne foreldre? -

Neida, de ringer og sier at nå kommer jeg for å hente det og det, de spør ikke, de sier at de kommer.

Så kommer de da, henter det de skal hente, prater litt, koser litt, og går tilbake til den foreldren som har ansvaret den uka.

Jeg skjønner ikke at det skal være så plagsomt. Det fungerer fint for oss.

De ringer forresten ikke bare når de vil komme innom, de ringer ellers også, så vi prater omtrent daglig uansett.

Jeg sier aldri nei når de ringer, men jeg liker å vite at de er på tur. Inngangsdøra vår går rett inn i stua, de kan plutselig stå der og avsløre at jeg holder på å pakke inn en pakke til dem....