Skilte foreldre og barn

[Gjest lanterne]

Er det virkelig slik at det å skille seg, leve separat fra pappane til barna er et pluss for foreldrenen? Nå har d eungefri, og trenger ikke tenke på unga mer liksom?

Endelig fritid (dvs ungefri) og nå kan jeg tenke bare på meg selv og hva jeg vil.

Skal unga hit får de versågod sifra i god tid, forsikre seg om at det passer og jeg gidder?

Er det virkelig så lett å glemme at man har ansvar ovenfor egne barn?

Og at om man hadde holdt sammen med den andre forelderen så ville man hatt barna 24/7?

Synes det er hårreisende å høre at det skal være et ork å måtte ha barna en liten stund utenom planlagt tid, eller at det ikke er ok at ungene bare stikker innom, selv om de egentlig er hos den andre da.

Er det bare jeg som reagerer?

Tenker virkelig foreldre som er skilt sånn?

[Lillemus]

Nå er mine såpass små at de ikke farter mellom oss alene på lenge enda. Men når ungene blir så store at de farter mellom som de vil, men ikke så store at de kan/bør være alene så lenge av gangen alikevel - hva gjør man da?

Jeg vil forhåpentligvis bli særbo en god stund fremover og jeg kommer jo da til å tilbringe mye av det du kaller "fritid" sammen med kjæresten. Foreløbig er det mange år til ungene kan være hjemme alene over natten, skal jeg da holde meg hjemme i tilfelle de får lyst til å stikke innom? Synes du det er riktig?

Selvfølgelig går ungene først - så langt det lar seg gjøre! Men man har faktisk et liv utenom også. *Holder seg for ørene*

Når ungene blir så store at de kan være alene også over natten ser jeg ikke på det som noe problem at de kommer og går som de vil nei.

[Zelig]

Jeg kjenner ingen som tenker sånn. Ihvertfall ikke mammaer (jada jeg er grusom som generaliserer).

[Gjest lanterne]

Nå er mine såpass små at de ikke farter mellom oss alene på lenge enda. Men når ungene blir så store at de farter mellom som de vil, men ikke så store at de kan/bør være alene så lenge av gangen alikevel - hva gjør man da?

Jeg vil forhåpentligvis bli særbo en god stund fremover og jeg kommer jo da til å tilbringe mye av det du kaller "fritid" sammen med kjæresten. Foreløbig er det mange år til ungene kan være hjemme alene over natten, skal jeg da holde meg hjemme i tilfelle de får lyst til å stikke innom? Synes du det er riktig?

Selvfølgelig går ungene først - så langt det lar seg gjøre! Men man har faktisk et liv utenom også. *Holder seg for ørene*

Når ungene blir så store at de kan være alene også over natten ser jeg ikke på det som noe problem at de kommer og går som de vil nei.

Men hallo da, vi snakker jo ikke om barn som ikke kan gå dit de vil selv. Heller ikke overnattinger, men det at det ikke er greit for en unge som bor hos pappa like ved å stikke innom mamma, kanskje for å hente noe.

Men uansett, du vil heller være med kjæresten enn å ta deg av ungene hvis de en dag vil være hos deg? Det er ikke mulig å ha ungene OG være med kjæresten samtidig??

Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?

Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?

[Gjest Ramina]

Nå har jeg lest noen av svarene i den tråden som sikkert er grunnen til tråden du starter nå.

Jeg er skilt og har hatt hovedansvaret alene for mine barn i nesten ni år. De har vært hos far annenhver helg, annenhver jul, to uker i sommerferien osv.

Jeg led meg gjennom disse samværene i mange år, fordi barna var så små. Naturlig nok for noen så er ting lettere når barna er større, tenker mer selvstendig ol.

Så kom denne tiden da, hvor de faktisk ble større, kunne fortelle, spørre om ting, legge litt mer på sin far.

Da begynte jeg å sette pris på egentiden jeg hadde.

Jeg har brukt all min tid, energi, penger, alt i mange år for at barna skal få den beste hverddag selv om mor og far ikke bor sammen.

Jeg vil sette mine barn foran alt også for fremtiden, det er nesten det første evnt. partnere har fått høre, at mine barn er det viktigste i mitt liv. Fungerer ikke det for dem så er det ikke håp om forhold, uansett kjærlighet.

Hva er feil med å sette pris på egen tid?

Jeg har ikke det minste følelsen av at jeg "slenger til side" de jeg elsker aller høyest fordi om jeg sender dem avgårde med far "med glede" og koser meg med min nåværende mann, at jeg setter pris på å kunne valse rundt nakne, ha oss på soffan osv.

Barna er meget trygge, harmoniske og glade barn. De har en far som forguder dem, de har en mor som forguder dem, og min mann forguder dem jammen han også.

Far koser seg med alenetiden sin, vi gjør det også. Og jeg kan virkelig ikke se oss som dårlige foreldre av den grunn.

Hvordan vi vil inrette oss når den tid kommer at ungene er større tenåringer og kanskje flyr fra hjem til hjem alle tider vet jeg ikke.

Men slik livet vårt arter seg i dag ser jeg ikke noen fremtidige problemer med det.

Jeg vil nok uansett ha den fine kommunikasjonen med barna mine som jeg har i dag, og mener å tro at vi vil finne ordninger vi alle vil være komfortable med.

[Lillemus]

Men hallo da, vi snakker jo ikke om barn som ikke kan gå dit de vil selv. Heller ikke overnattinger, men det at det ikke er greit for en unge som bor hos pappa like ved å stikke innom mamma, kanskje for å hente noe.

Men uansett, du vil heller være med kjæresten enn å ta deg av ungene hvis de en dag vil være hos deg? Det er ikke mulig å ha ungene OG være med kjæresten samtidig??

Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?

Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?

"Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?"

Da hadde situasjonen vært en helt annen på kjærlighetsfronten, det skjønner vel du også?

"Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?"

Jeg kommer til å være særbo på grunn av ungene ja, men ikke for å slippe unna dem! Derimot for ikke å rive dem opp fra sitt kjente miljø, sin skole/barnehage, sine venner og sin far! Min kjæreste bor nemlig så langt unna at det ikke er mulig for oss å flytte sammen foreløbig.

[Gjest lanterne]

"Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?"

Da hadde situasjonen vært en helt annen på kjærlighetsfronten, det skjønner vel du også?

"Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?"

Jeg kommer til å være særbo på grunn av ungene ja, men ikke for å slippe unna dem! Derimot for ikke å rive dem opp fra sitt kjente miljø, sin skole/barnehage, sine venner og sin far! Min kjæreste bor nemlig så langt unna at det ikke er mulig for oss å flytte sammen foreløbig.

"Da hadde situasjonen vært en helt annen på kjærlighetsfronten, det skjønner vel du også?"

Fordi? Du ikke hadde giddi å være kjæreste med pappan deres om du bodde med ham? Ingen grunn til at ikke han og du også kunne hatt dere her og der vel.

[frosken]

Nå har jeg lest noen av svarene i den tråden som sikkert er grunnen til tråden du starter nå.

Jeg er skilt og har hatt hovedansvaret alene for mine barn i nesten ni år. De har vært hos far annenhver helg, annenhver jul, to uker i sommerferien osv.

Jeg led meg gjennom disse samværene i mange år, fordi barna var så små. Naturlig nok for noen så er ting lettere når barna er større, tenker mer selvstendig ol.

Så kom denne tiden da, hvor de faktisk ble større, kunne fortelle, spørre om ting, legge litt mer på sin far.

Da begynte jeg å sette pris på egentiden jeg hadde.

Jeg har brukt all min tid, energi, penger, alt i mange år for at barna skal få den beste hverddag selv om mor og far ikke bor sammen.

Jeg vil sette mine barn foran alt også for fremtiden, det er nesten det første evnt. partnere har fått høre, at mine barn er det viktigste i mitt liv. Fungerer ikke det for dem så er det ikke håp om forhold, uansett kjærlighet.

Hva er feil med å sette pris på egen tid?

Jeg har ikke det minste følelsen av at jeg "slenger til side" de jeg elsker aller høyest fordi om jeg sender dem avgårde med far "med glede" og koser meg med min nåværende mann, at jeg setter pris på å kunne valse rundt nakne, ha oss på soffan osv.

Barna er meget trygge, harmoniske og glade barn. De har en far som forguder dem, de har en mor som forguder dem, og min mann forguder dem jammen han også.

Far koser seg med alenetiden sin, vi gjør det også. Og jeg kan virkelig ikke se oss som dårlige foreldre av den grunn.

Hvordan vi vil inrette oss når den tid kommer at ungene er større tenåringer og kanskje flyr fra hjem til hjem alle tider vet jeg ikke.

Men slik livet vårt arter seg i dag ser jeg ikke noen fremtidige problemer med det.

Jeg vil nok uansett ha den fine kommunikasjonen med barna mine som jeg har i dag, og mener å tro at vi vil finne ordninger vi alle vil være komfortable med.

Jeg tror at løsninger valgt ut i fra den konkrete situasjonen man er i og som har barnas beste som hovedfokus, sannsynligvis er gode løsninger :-)

Problemet med noen av innleggene i den andre tråden var vel at man ikke nødvendigvis hadde følelsen av at fokus på barnas beste var så fremtredende. Det betyr ikke nødvendigvis at det var valgt dårlige løsninger, men man kunne få følelsen av at foreldres egoisme kanskje kunne være det styrende motiv. Kanskje handlet det mest om noen mindre gode formuleringer - men så lenge man kun forholder seg til det folk skriver så reagerer man også på grunnlag av det.

[Mirabell]

Men hallo da, vi snakker jo ikke om barn som ikke kan gå dit de vil selv. Heller ikke overnattinger, men det at det ikke er greit for en unge som bor hos pappa like ved å stikke innom mamma, kanskje for å hente noe.

Men uansett, du vil heller være med kjæresten enn å ta deg av ungene hvis de en dag vil være hos deg? Det er ikke mulig å ha ungene OG være med kjæresten samtidig??

Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?

Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?

Det er vel ikke rart å ville vente med å flytte sammen med en ny kjæreste, særlig når man har barn?! Ikke noe egoistisk ved det, vel?

Det er vel ingen som snakker om å nekte å lukke barna inn døra hvis man er hjemme når de stikker innom. Det er vel heller at man ikke behøver å sitte hjemme 24/7 i tilfelle ungen skal hente en bok eller leke når h*n er hos den andre foreldren...

[Gjest mirabell]

"Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?"

Da hadde situasjonen vært en helt annen på kjærlighetsfronten, det skjønner vel du også?

"Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?"

Jeg kommer til å være særbo på grunn av ungene ja, men ikke for å slippe unna dem! Derimot for ikke å rive dem opp fra sitt kjente miljø, sin skole/barnehage, sine venner og sin far! Min kjæreste bor nemlig så langt unna at det ikke er mulig for oss å flytte sammen foreløbig.

Det kan virke som lanterne har litt tungt for det...

[mrxx]

Jeg også reagerer på dette.

Mine barn er velkommen hjem til meg når som helst. Hadde jeg blitt skilt så hadde dørene stått åpne for dem hele døgnet og når som helst.

Ellers blir det slik at barna ikke tør å dra hjem til den ene parten hvis det ikke er avtalt på forhånd og det er ikke akkurat noen god følelse.

[Gjest lanterne]

Det er vel ikke rart å ville vente med å flytte sammen med en ny kjæreste, særlig når man har barn?! Ikke noe egoistisk ved det, vel?

Det er vel ingen som snakker om å nekte å lukke barna inn døra hvis man er hjemme når de stikker innom. Det er vel heller at man ikke behøver å sitte hjemme 24/7 i tilfelle ungen skal hente en bok eller leke når h*n er hos den andre foreldren...

Det var snakk om at ungene måtte RINGE før de kunne stikke innom, selv om det kun var for å hente noe.

[Mirabell]

Det var snakk om at ungene måtte RINGE før de kunne stikke innom, selv om det kun var for å hente noe.

Lillemus har vel ikke skrevet det?

[Gjest Ramina]

Jeg tror at løsninger valgt ut i fra den konkrete situasjonen man er i og som har barnas beste som hovedfokus, sannsynligvis er gode løsninger :-)

Problemet med noen av innleggene i den andre tråden var vel at man ikke nødvendigvis hadde følelsen av at fokus på barnas beste var så fremtredende. Det betyr ikke nødvendigvis at det var valgt dårlige løsninger, men man kunne få følelsen av at foreldres egoisme kanskje kunne være det styrende motiv. Kanskje handlet det mest om noen mindre gode formuleringer - men så lenge man kun forholder seg til det folk skriver så reagerer man også på grunnlag av det.

Jeg synes du har rett i det, at vi gjør forskjellig, og selv om hva "Kari og Ola" gjør virker helt rart på meg så kan meget vel "Kari og Ola" ha kommet til dette standpungtet av gode grunner.

Og at barn må ringe på forhånd bør slettes ikke bety at de ligger til byrde, er mindre elsket eller ting i den duren.

Litt vanskelig for meg å uttale meg om siden jeg ikke har barn i den alderen selv.

Men barn vil jo veldig ofte "kreve" litt hensyn og respekt rundt sånne ting selv fra ganske tidlig alder - banke på rommet før komme inn ol.

Så jeg kan ikke helt skjønne hva som er så galt med at de hinter om at de kommer om en aldri vet når, om og hvis de kommer.

Når man har vært god forelder i 16 - 17 år så slutter man vel ikke forde om en "legger om løpet" litt, synes faktisk ikke det virker så galt jeg da at man tenker litt på seg selv igjen når den tid er kommet.

Synes i allefall ikke at kjærligheten til barna kan måles i slike måter å legge opp livet for familien på.

Jeg er sikker på at de aller fleste foreldre uansett elsker barna sine og at når de trenger dem så er de der på et blunk om de må hinte før de kommer eller ei.

[Gjest lanterne]

Lillemus har vel ikke skrevet det?

Det hva da? Forventer du at jeg skal huske alt ordrett som du skrev?

[Lillemus]

"Da hadde situasjonen vært en helt annen på kjærlighetsfronten, det skjønner vel du også?"

Fordi? Du ikke hadde giddi å være kjæreste med pappan deres om du bodde med ham? Ingen grunn til at ikke han og du også kunne hatt dere her og der vel.

Fordi jeg da sannsynligvis ikke hadde involvert meg med en annen mann mens ungene var så små.

[Lillemus]

Lillemus har vel ikke skrevet det?

*Ler* Nei, men som du sier - jeg tror også at Lanterne har litt tungt for det. Kanskje lyspæra har sloknet? ;o)

[Gjest lanterne]

Fordi jeg da sannsynligvis ikke hadde involvert meg med en annen mann mens ungene var så små.

Poenget var jo OM du hadde bodd med barnefaren. OM du ikke hadde skilt deg. Hva da? Da måtte du jo slitt med ungene hver dag..

[Babette]

Det var snakk om at ungene måtte RINGE før de kunne stikke innom, selv om det kun var for å hente noe.

Men dette trenger ikke å være relatert til skilte foreldre. Det samme vil ofte gjelde når 18-åringer flytter på hybel.

Det er mange som er hjemme veldig ofte (og har nøkkel) selv om de egentlig ikke bor der lenger.

Hvorvidt det er vanlig å ringe på forhånd vet jeg ikke, men om de skal ha middag, er det jo rimelig at de gjør det.

[Lillemus]

Jeg også reagerer på dette.

Mine barn er velkommen hjem til meg når som helst. Hadde jeg blitt skilt så hadde dørene stått åpne for dem hele døgnet og når som helst.

Ellers blir det slik at barna ikke tør å dra hjem til den ene parten hvis det ikke er avtalt på forhånd og det er ikke akkurat noen god følelse.

Så lenge jeg er hjemme er selvfølgelig ungene velkomne når som helst - men man kan jo ikke sitte hjemme 24/7 i tilfelle ungene skulle komme hjem en tur?