Skilte foreldre og barn

[mrxx]

Jeg synes også at barn som er store nok til å "bevege seg fritt" bør kunne få komme og gå når de vil såfremt de overholder familiens regler på ulike områder. Det er godt for oss alle å vite at vi alltid er velkommen enkelte steder:-)

Hvorvidt det er negativt å ha en regel om at man gir beskjed pr telefon om at man er på vei hjem avhenger av hvorvidt barna opplever det negativt eller ikke.

Det er jeg enig i.

Det kan jo hende at ungene ikke tenker over at de må avtale å komme på besøk, fordi de har opplevd det siden de var små. Men for meg høres det svært rart ut.

Hadde jeg måtte ringe min mor på forhånd, hver gang, for å høre om jeg kunne komme på besøk, så hadde jeg rett og slett ikke giddet å besøke henne, fordi jeg hadde følt at jeg kom inn på nåde.

Men jeg avtaler gjerne med henne hvis jeg vet at hun kan være opptatt og at det kanskje ikke vil passe at jeg bare stikker innom.

[flisa]

Hadde det vært snakk om barn så hadde saken stilt seg annerledes, men en 17-åring vil vel snart flytte for seg selv uansett.

Hun er straks myndig, da er det kanskje naturlig at andre regler begynner å gjelde.

Men det jeg reagerte mest på denne tråden var hvor fordømmende den er.. Snakk om å tolke alt i absolutt verste mening (spesielt det med Lillemus var graverende)

Enig i tolkningen som ble gjort overfor Lillemus

[Lillemus]

Hadde det vært snakk om barn så hadde saken stilt seg annerledes, men en 17-åring vil vel snart flytte for seg selv uansett.

Hun er straks myndig, da er det kanskje naturlig at andre regler begynner å gjelde.

Men det jeg reagerte mest på denne tråden var hvor fordømmende den er.. Snakk om å tolke alt i absolutt verste mening (spesielt det med Lillemus var graverende)

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder hive meg på slike diskusjoner lengre - jeg vet jo at det jeg sier blir vridd og vendt på til det ugjenkjennelige uansett. :o/

Som de aller, aller fleste foreldre så elsker jeg ungene mine uendelig høyt og de vil selvfølgelig alltid være velkomne i mitt hjem! Og frem til de flytter ut på årntli' så er det deres hjem også og i sitt eget hjem kommer og går man som man vil.

[hjertebarnet]

Men hun som skrev innlegget skrev at det hadde vært slik i mange år, og jeg ville ikke likt at feks en 13 - 14-åring kunne være hjemme alene i et hus, når ingen av foreldrene visste at hun var det.

I innlegget virket det også som om hun hadde alle klærne sine his mor, og i mange pår hadde kommet dit for å skifte også når hun var hos far. Jeg synes fars husholdning skulle ta ansvar for noe klesstell også.

Og det er stor forskjell på det å vite at man har huset for seg selv, eller at det kan komme noen hjem. Jeg nyter å ha huset for meg selv hvis mann og barn er borte en dag, det betyr ikke at jeg ikke elsker dem betingelsesløst, men at det å være litt alene er noe mange mennesker setter stor pris på (og andre, som min mann, ikke ser noen glede i).

Og det å vite om man bør ha mat til andre enn seg selv i huset, er ikke barna hjemme noen dager, stresser jeg ikke med å ha melk og pålegg de liker i hus, men ellers sørger jeg for at dette er der.

Jeg kan se mange grunner til at jeg ville at mine barn skulle være hos far den uken de var hos ham, og gitt beskjed hvis de kom til meg.

Jeg ville ikke endret noe når de var 17 år, men hatt regler fra samlivsbruddet var et faktum (som her tydeligvis var når jenta var yngre).

Men jeg bor sammen med barnas far, og har barna hjemme hver dag, og ønsker ikke noe annet. Men forstår noe av tankene til hun som skrev innlegget.

Jeg låser meg ikke inn i min mors hus heller, uten å ha avtalt det på forhånd.

Er helt enig med deg i det du skriver!

[Gjest prust]

Synes også ordet barnefri er et forferdelig ord.

Mannen min og jeg har tre barn, og en dag uten barna mine er ikke en god dag, tvertimot.

Heldigvis er vi godt gift på 18. året, så jeg håper og tror at det aldri blir aktuelt her.

Når de blir voksne selvsagt, men ikke mens de er små.

Barna er 5, 6 og 11 år.

Mener du at du ikke klarer å nyte dagen hvis du en sjelden gang ikke har barna hjemme?

Våre barn har vel overnattet hos andre 1-2 ganger i året, og de få gangene det har skjedd har jeg virkelig storkost meg og nytt stillheten og det å ha noen timer helt for meg selv, evt. sammen med mannen min.

Det betyr jo ikke at jeg ikke elsker dem, at jeg ønsker dem bort, ønsker å ha den friheten hver dag eller svært ofte, men en dag uten barn en sjelden gang, er for meg en deilig dag :-)

[skorpionfisken]

Men hun som skrev innlegget skrev at det hadde vært slik i mange år, og jeg ville ikke likt at feks en 13 - 14-åring kunne være hjemme alene i et hus, når ingen av foreldrene visste at hun var det.

I innlegget virket det også som om hun hadde alle klærne sine his mor, og i mange pår hadde kommet dit for å skifte også når hun var hos far. Jeg synes fars husholdning skulle ta ansvar for noe klesstell også.

Og det er stor forskjell på det å vite at man har huset for seg selv, eller at det kan komme noen hjem. Jeg nyter å ha huset for meg selv hvis mann og barn er borte en dag, det betyr ikke at jeg ikke elsker dem betingelsesløst, men at det å være litt alene er noe mange mennesker setter stor pris på (og andre, som min mann, ikke ser noen glede i).

Og det å vite om man bør ha mat til andre enn seg selv i huset, er ikke barna hjemme noen dager, stresser jeg ikke med å ha melk og pålegg de liker i hus, men ellers sørger jeg for at dette er der.

Jeg kan se mange grunner til at jeg ville at mine barn skulle være hos far den uken de var hos ham, og gitt beskjed hvis de kom til meg.

Jeg ville ikke endret noe når de var 17 år, men hatt regler fra samlivsbruddet var et faktum (som her tydeligvis var når jenta var yngre).

Men jeg bor sammen med barnas far, og har barna hjemme hver dag, og ønsker ikke noe annet. Men forstår noe av tankene til hun som skrev innlegget.

Jeg låser meg ikke inn i min mors hus heller, uten å ha avtalt det på forhånd.

Nå var det ikke jeg som skrev hovedinnlegget hun skriver til, men mye av det hun skriver er myntet på meg fordi jeg blandet meg inn i tråden.

TUSEN TAKK. Du skriver det jeg ville skrive men ikke fikk til å formulere.

[skorpionfisken]

Det er jeg enig i.

Det kan jo hende at ungene ikke tenker over at de må avtale å komme på besøk, fordi de har opplevd det siden de var små. Men for meg høres det svært rart ut.

Hadde jeg måtte ringe min mor på forhånd, hver gang, for å høre om jeg kunne komme på besøk, så hadde jeg rett og slett ikke giddet å besøke henne, fordi jeg hadde følt at jeg kom inn på nåde.

Men jeg avtaler gjerne med henne hvis jeg vet at hun kan være opptatt og at det kanskje ikke vil passe at jeg bare stikker innom.

Det er ikke snakk om å spørre om å få lov til å komme.

Det er snakk om å si at "nå kommer jeg".

Det faller naturlig her i allefall. Jeg sier fra til alle mine slektninger, også foreldrene mine, at nå kommer jeg. Er de ikke hjemme så sier de det, skal jeg bare levere noe der så gjør jeg det likevel, men skulle jeg dra til dem fordi jeg ville se dem er det en fordel at de er hjemme.

Nå er jeg som oftest hjemme, så det er ikke noe stort problem å treffe meg her, men pappan er så mye borte at det ville bli mange bomturer på barna om de ikke sjekket om pappa var hjemme før de dro dit. Selv om man bare skal hente noe, er det hyggelig å treffe den andre foreldren hjemme så man får gitt en klem og snakket litt.

[skorpionfisken]

Ser for meg selv jeg.. skulle bare stukket innom mor for å hente en ting jeg har der. Men må gå hjem til far for å ringe først, fordi mor er redd jeg skal overraske henne og den nye typen knullende på sofaen..ja, 17 åringer er ikke dumme...

Litt pes kanskje, og litt vel dumt? Tipper 17 åringen ikke synes det er så stas.

Det er vel ingen i dag som går hjem til noen for å ringe. De kan ringe fra bussen om så var.

[Gjest måneogsol]

Det er jeg enig i.

Det kan jo hende at ungene ikke tenker over at de må avtale å komme på besøk, fordi de har opplevd det siden de var små. Men for meg høres det svært rart ut.

Hadde jeg måtte ringe min mor på forhånd, hver gang, for å høre om jeg kunne komme på besøk, så hadde jeg rett og slett ikke giddet å besøke henne, fordi jeg hadde følt at jeg kom inn på nåde.

Men jeg avtaler gjerne med henne hvis jeg vet at hun kan være opptatt og at det kanskje ikke vil passe at jeg bare stikker innom.

Det innlegget som blir siktet til handlet ikke om å ringe på forhånd. Det handlet om at jenta bodde hos far annenhver uke, men kom da hjem til mor for å skifte klær og spise (muligens fordi kvinner er flinkere til å vaske og stelle klære, og også til å handle mat). Det handlet om en mor som var bekymret for hvordan dette ville gå videre når far skulle flytte sammen med sin nye kjæreste. Jeg må si at en mor som har holdt på i mange år å akseptere at hun tar hele jobben med å ha ansvaret for en tenåring, i hvert fall det praktiske arbeidet, stenger ikke akkurat barnet sitt ute eller forlanger at hun ringer. Et hjertesukk over at hun ikke har hatt muligheter for å være for seg selv privat er vel greit i en slik situasjon.

Det er litt for mange overivrige unge kvinner her som skal bevise at de er gode mødre og koner. Den tendensen bekymrer meg når jeg tenker på den kampen som har vært ført for å frigjøre kvinner.

[Gjest måneogsol]

Jeg tror at løsninger valgt ut i fra den konkrete situasjonen man er i og som har barnas beste som hovedfokus, sannsynligvis er gode løsninger :-)

Problemet med noen av innleggene i den andre tråden var vel at man ikke nødvendigvis hadde følelsen av at fokus på barnas beste var så fremtredende. Det betyr ikke nødvendigvis at det var valgt dårlige løsninger, men man kunne få følelsen av at foreldres egoisme kanskje kunne være det styrende motiv. Kanskje handlet det mest om noen mindre gode formuleringer - men så lenge man kun forholder seg til det folk skriver så reagerer man også på grunnlag av det.

Når man reagerer slik pga. et innlegg som blir skrevet så stusser jeg. Hvordan det gikk an å lese det ut av det innlegget som siktes til at mor er egoistisk som ikke har satt foten ned i alle år, men slipper ut et sukk her, det er meg en gåte.

Vis meg de tenåringsforeldrene som ikke er av og til leie av de egoistiske, ufordragelige beistene som barna deres blir i den hormonelle tenåringstiden?

[Gjest måneogsol]

man føler seg ikke særlig velkommen i eget hjem om man må rapportere når man kommer dit...

Men det er utrolig hva unger må finne seg i, både dette og langt mye alvorligere ting.

Stakkars ungene dine ja. Fya meg det er sikkert mye som de må finne seg i som ikke du er bevist på.

[Gjest måneogsol]

Men hallo da, vi snakker jo ikke om barn som ikke kan gå dit de vil selv. Heller ikke overnattinger, men det at det ikke er greit for en unge som bor hos pappa like ved å stikke innom mamma, kanskje for å hente noe.

Men uansett, du vil heller være med kjæresten enn å ta deg av ungene hvis de en dag vil være hos deg? Det er ikke mulig å ha ungene OG være med kjæresten samtidig??

Hvordan hadde du gjort det om du hadde hatt ungene fulltid? Satt dem bort for noen dager av og til?

Du sier du forhåpentligvis er særbo en stund til, er det for å slippe å måtte ta så ansvar for ungene? Da har du unnskyldning for å slippe dem en stund?

Det er faktisk mange som har erfaring av å ha barn både som gifte og skilte, og de kan snakke av ERFARING, i motsetning til noen andre.

[Gjest Barbara St.]

Det er vel ikke stor forskjell på tankegangen til skilte foreldre versus gifte når det gjelder barna. Levemåten og behovene er kanskje noe forskjellige.

Det handler også om holdninger i samfunnet overfor skilsmisse, som blir nå mer og mer vanlig. F.eks. er enslige kvinner trussel for gifte kvinner, og de får da behov for å finne negative sider ved dem for å heve seg selv. Dette får gjerne utslag i å vise hvor flinke de er til å holde på mannen, være gode, altoppofrende mødre, flinke husmødre osv.

Barn må lære seg respekt for foreldrene sine uansett boform. Barn må lære å forholde seg til reglene i hjemmet, og det er vel ingen grunn til at skilte foreldre ikke kan ha regler som passer for deres boform.

Hjemmeværende mødre på kontantstøtte er påfallende her med sine uttalelser om hvor mye barna betyr for dem. De har nok vanligvis en forsørger, og kontantstøtten er "ekstrapenger". For denne gruppen er skilte, selvstendige kvinner en trussel som setter dem i forsvar, i nesten alle tilfeller ubevist.

[mrxx]

Det er ikke snakk om å spørre om å få lov til å komme.

Det er snakk om å si at "nå kommer jeg".

Det faller naturlig her i allefall. Jeg sier fra til alle mine slektninger, også foreldrene mine, at nå kommer jeg. Er de ikke hjemme så sier de det, skal jeg bare levere noe der så gjør jeg det likevel, men skulle jeg dra til dem fordi jeg ville se dem er det en fordel at de er hjemme.

Nå er jeg som oftest hjemme, så det er ikke noe stort problem å treffe meg her, men pappan er så mye borte at det ville bli mange bomturer på barna om de ikke sjekket om pappa var hjemme før de dro dit. Selv om man bare skal hente noe, er det hyggelig å treffe den andre foreldren hjemme så man får gitt en klem og snakket litt.

Men hva gjør det at ungene kommer selv om dere ikke er hjemme da? Da kan de jo bare dra igjen og komme tilbake en annen gang.

Hvis de selv synes at det blir vanskelig å treffe dere så finner de nok metoder for å treffe dere når dere er hjemme.

[skorpionfisken]

Men hva gjør det at ungene kommer selv om dere ikke er hjemme da? Da kan de jo bare dra igjen og komme tilbake en annen gang.

Hvis de selv synes at det blir vanskelig å treffe dere så finner de nok metoder for å treffe dere når dere er hjemme.

Hvis de vil komme for å prate eller treffe oss så er det vel greit at de spør om vi er der, sånn at de slipper bomturen? Det er klart at trenger de noe som er hos meg og jeg ikke er hjemme så henter de det likevel, men de vil jo helst treffe meg også.

Det er faktisk sånn det fungerer med ungdommene nå. De går ikke bomturer om de slipper. Det er slutt på den tida vi gikk til venner og familie for å se om de var hjemme, vi bruker mobilen.

Er du der? Ok, da er jeg der om fem minutter.

Eller, er du der? Ikke? Når kommer du da? Da kommer jeg når du kommer hjem.

Da jeg var liten gikk vi alltid ubedt til hverandre, alle vennene, man ringte på døra, det var ikke snakk om å ringe noen for å se om de var hjemme.

Mine barn gjør ikke det, de ringer vennene eller sender SMS og spør hvor de er henne. Det er ikke en selvfølge lenger at man er hjemme. Det er ikke så langt å gå for å se om vi er der, men de er late nok til å forsikre seg om at vi er der før de kommer.

[mrxx]

Hvis de vil komme for å prate eller treffe oss så er det vel greit at de spør om vi er der, sånn at de slipper bomturen? Det er klart at trenger de noe som er hos meg og jeg ikke er hjemme så henter de det likevel, men de vil jo helst treffe meg også.

Det er faktisk sånn det fungerer med ungdommene nå. De går ikke bomturer om de slipper. Det er slutt på den tida vi gikk til venner og familie for å se om de var hjemme, vi bruker mobilen.

Er du der? Ok, da er jeg der om fem minutter.

Eller, er du der? Ikke? Når kommer du da? Da kommer jeg når du kommer hjem.

Da jeg var liten gikk vi alltid ubedt til hverandre, alle vennene, man ringte på døra, det var ikke snakk om å ringe noen for å se om de var hjemme.

Mine barn gjør ikke det, de ringer vennene eller sender SMS og spør hvor de er henne. Det er ikke en selvfølge lenger at man er hjemme. Det er ikke så langt å gå for å se om vi er der, men de er late nok til å forsikre seg om at vi er der før de kommer.

Er enig i det du skriver, det jeg reagerer på er at noen nesten forlanger at de ringer før de skal komme.

Det er en stor forskjell på å ringe å spørre fordi de vil treffe noen hjemme enn for at de må ringe for at foreldrene forlanger det.

Du ser forskjellen?

[Gjest josefine 1]

Men hun som skrev innlegget skrev at det hadde vært slik i mange år, og jeg ville ikke likt at feks en 13 - 14-åring kunne være hjemme alene i et hus, når ingen av foreldrene visste at hun var det.

I innlegget virket det også som om hun hadde alle klærne sine his mor, og i mange pår hadde kommet dit for å skifte også når hun var hos far. Jeg synes fars husholdning skulle ta ansvar for noe klesstell også.

Og det er stor forskjell på det å vite at man har huset for seg selv, eller at det kan komme noen hjem. Jeg nyter å ha huset for meg selv hvis mann og barn er borte en dag, det betyr ikke at jeg ikke elsker dem betingelsesløst, men at det å være litt alene er noe mange mennesker setter stor pris på (og andre, som min mann, ikke ser noen glede i).

Og det å vite om man bør ha mat til andre enn seg selv i huset, er ikke barna hjemme noen dager, stresser jeg ikke med å ha melk og pålegg de liker i hus, men ellers sørger jeg for at dette er der.

Jeg kan se mange grunner til at jeg ville at mine barn skulle være hos far den uken de var hos ham, og gitt beskjed hvis de kom til meg.

Jeg ville ikke endret noe når de var 17 år, men hatt regler fra samlivsbruddet var et faktum (som her tydeligvis var når jenta var yngre).

Men jeg bor sammen med barnas far, og har barna hjemme hver dag, og ønsker ikke noe annet. Men forstår noe av tankene til hun som skrev innlegget.

Jeg låser meg ikke inn i min mors hus heller, uten å ha avtalt det på forhånd.

Dette var kjempebra skrevet.

[Tvillingmamma]

Mener du at du ikke klarer å nyte dagen hvis du en sjelden gang ikke har barna hjemme?

Våre barn har vel overnattet hos andre 1-2 ganger i året, og de få gangene det har skjedd har jeg virkelig storkost meg og nytt stillheten og det å ha noen timer helt for meg selv, evt. sammen med mannen min.

Det betyr jo ikke at jeg ikke elsker dem, at jeg ønsker dem bort, ønsker å ha den friheten hver dag eller svært ofte, men en dag uten barn en sjelden gang, er for meg en deilig dag :-)

Helt enig. Jeg er inderlig glad i jentene mine, men en gang i blant er det deilig å være uten dem. Tror alle har godt av å være litt fra hverandre innimellom. Da blir det desto finere når man blir samlet igjen.

Nå på lørdag skal jentene være med bestemor og bestefar på camping. De blir borte til torsdag. Jeg gleder meg For det første vet jeg at de kommer til å ha det helt topp med skogen, badestrand, lek og kos. Da har de et par voksne som bare er der for dem _hele_ tiden... For det andre skal mannen og jeg kose oss. Kanskje gå på kino, og bare være sammen.

Blir helt topp for alle!

[Gjest prust]

Helt enig. Jeg er inderlig glad i jentene mine, men en gang i blant er det deilig å være uten dem. Tror alle har godt av å være litt fra hverandre innimellom. Da blir det desto finere når man blir samlet igjen.

Nå på lørdag skal jentene være med bestemor og bestefar på camping. De blir borte til torsdag. Jeg gleder meg For det første vet jeg at de kommer til å ha det helt topp med skogen, badestrand, lek og kos. Da har de et par voksne som bare er der for dem _hele_ tiden... For det andre skal mannen og jeg kose oss. Kanskje gå på kino, og bare være sammen.

Blir helt topp for alle!

Så deilig! Kos dere de dagene! det blir sikkert kjempefint både for dere og jentene!