Stefamiliesituasjonen

[Gjest levelenge]

"Mine, dine og våre barn" - er jo etterhvert et veldig kjent uttrykk. Skulle ønske litt dialog rundt dette. Vet det er mange i denne situasjonen (evnt. min,din... eller bare "dine etc. etc.) utfordringene står i kø!!

Tålmodighet, aksept, sette barnas behov foran egne, +++

[Speak]

Har en stesønn på 13 år. Bor hos oss nesten halv tid.

Jeg ble sammen med hans far da sønnen var 5, så det har jo var i noen år.

Utfordringer....drøssevis. Skulle ønske jeg var det foruten. Hadde nok heller aldri gjort det igjen.

Ser fram til i sommer da vi skal på ferie uten han.

Vi har også et felles barn. Masse følelser for eget barn, ingen for stebarn er min situasjon.

Vet at det blir litt svartmalt, men som du sikkert forstår har jeg fått mer enn nok. Vet et punkt blir man helt mettet, og det er jeg. Skulle ønske han flyttet tilbake til mora på fulltid.

Tror kanskje at den egentlige grunnen ikke er at jeg er imot stebarn, men at jeg er SVÆRT forskjellig fra hvordan denne gutten er, og derfor ikke er på bølgelengde i det hele tatt.

[steanne]

Har en stesønn på 13 år. Bor hos oss nesten halv tid.

Jeg ble sammen med hans far da sønnen var 5, så det har jo var i noen år.

Utfordringer....drøssevis. Skulle ønske jeg var det foruten. Hadde nok heller aldri gjort det igjen.

Ser fram til i sommer da vi skal på ferie uten han.

Vi har også et felles barn. Masse følelser for eget barn, ingen for stebarn er min situasjon.

Vet at det blir litt svartmalt, men som du sikkert forstår har jeg fått mer enn nok. Vet et punkt blir man helt mettet, og det er jeg. Skulle ønske han flyttet tilbake til mora på fulltid.

Tror kanskje at den egentlige grunnen ikke er at jeg er imot stebarn, men at jeg er SVÆRT forskjellig fra hvordan denne gutten er, og derfor ikke er på bølgelengde i det hele tatt.

Gosh! Jeg trodde det bare var meg som føler det slik. Vi har riktignok ingen barn sammen, men du store all verden hvor mye en opplever med stebarn som en ikke er på bølgelengde med gitt.

[Gjest Gidder ikke skrive mitt vanlige nick her]

Gosh! Jeg trodde det bare var meg som føler det slik. Vi har riktignok ingen barn sammen, men du store all verden hvor mye en opplever med stebarn som en ikke er på bølgelengde med gitt.

Tror de aller fleste føler noe i likhet med dette. Men det er ikke særlig akseptert å ha de følelsene... Hvis man f.eks. skriver noen av sine ærlige følelser rundt dette her, drøsser det inn med innlegg av typen "Du verden så glad jeg er at du ikke er mine barns stemor" eller beskyldninger om at man er umoden, syk i hodet osv. osv.

[Anaïs]

Tror de aller fleste føler noe i likhet med dette. Men det er ikke særlig akseptert å ha de følelsene... Hvis man f.eks. skriver noen av sine ærlige følelser rundt dette her, drøsser det inn med innlegg av typen "Du verden så glad jeg er at du ikke er mine barns stemor" eller beskyldninger om at man er umoden, syk i hodet osv. osv.

Saa utrolig enig med deg, er i en slik situasjon selv, og det er faen ikke lett. Hadde jeg vaert istand til aa forestille meg problemene som ventet meg da jeg ble sammen kjaeresten min (som har en liten datter), hadde jeg nok holdt meg langt unna.

[Gjest levelenge]

Saa utrolig enig med deg, er i en slik situasjon selv, og det er faen ikke lett. Hadde jeg vaert istand til aa forestille meg problemene som ventet meg da jeg ble sammen kjaeresten min (som har en liten datter), hadde jeg nok holdt meg langt unna.

Da kom det noen reaksjoner ja! Jeg er i 2. eksteskap (MANGE år nå) og vi har mine, dine og våre - m.a.o. en liten flokk, nå fra 12 til 25 år. Vi føler det fungerer godt, men du verden hvor mange skjær det var i sjøen underveis...! Det jeg gjennom årene har tenkt mye på er: verken mannen eller jeg har egentlig noe spesielt imot hverandres særkullsbarn slik de er. (selvfølgelig klarer man ikke elske stebarn som sine egne, men likevel) Problemet tror jeg har vært de to eksene, deres innblanding, påvirkning av vårt liv, de har ofte liksom "vært litt til stede" gjennom barna, ligger det ikke noe her?

[Gjest KariKruskakli]

Da kom det noen reaksjoner ja! Jeg er i 2. eksteskap (MANGE år nå) og vi har mine, dine og våre - m.a.o. en liten flokk, nå fra 12 til 25 år. Vi føler det fungerer godt, men du verden hvor mange skjær det var i sjøen underveis...! Det jeg gjennom årene har tenkt mye på er: verken mannen eller jeg har egentlig noe spesielt imot hverandres særkullsbarn slik de er. (selvfølgelig klarer man ikke elske stebarn som sine egne, men likevel) Problemet tror jeg har vært de to eksene, deres innblanding, påvirkning av vårt liv, de har ofte liksom "vært litt til stede" gjennom barna, ligger det ikke noe her?

Når jeg leser deres erfaringer her, er jeg enda mer sikker på at jeg aldri skal sette meg selv i en slik situasjon.

Om det noen gang skulle gå så galt at det ble slutt mellom meg og pappaen til mine barn, så skal jeg holde meg og mine barn unna mannfolk, deres barn og ex-koner til barna er godt voksne;)

[Gjest Ramina]

Når jeg leser deres erfaringer her, er jeg enda mer sikker på at jeg aldri skal sette meg selv i en slik situasjon.

Om det noen gang skulle gå så galt at det ble slutt mellom meg og pappaen til mine barn, så skal jeg holde meg og mine barn unna mannfolk, deres barn og ex-koner til barna er godt voksne;)

En ide er jo å finne seg et mannfolk uten barn da

Vanskelig, men ikke umulig *ler*

[Gjest KariKruskakli]

En ide er jo å finne seg et mannfolk uten barn da

Vanskelig, men ikke umulig *ler*

Nei, det tror jeg ikke er noen god ide:)

Da er sannsynligheten for at han vil ha egne barn ganske stor,og jeg har ikke tenkt å ha flere enn de 3 jeg har.

Og hvis det er slik som jeg leser her, så er sjangsen stor for at han vil misslike mine barn, og det enda de er de beste barna på jord;)

[Gjest Ramina]

Nei, det tror jeg ikke er noen god ide:)

Da er sannsynligheten for at han vil ha egne barn ganske stor,og jeg har ikke tenkt å ha flere enn de 3 jeg har.

Og hvis det er slik som jeg leser her, så er sjangsen stor for at han vil misslike mine barn, og det enda de er de beste barna på jord;)

Og er man like heldig som meg så finner man en som furguder ens egne barn og som ikke ønsker seg egne selv

They are out there...

[Gjest KariKruskakli]

Og er man like heldig som meg så finner man en som furguder ens egne barn og som ikke ønsker seg egne selv

They are out there...

Da har du vært heldig ja, men det virker som du hører til sjeldenhetene.

Jeg hadde nok satset på å være alene til barna er voksne og ute av redet.

[fyrlykt]

Jeg skulle ønske fraskilte foredre kunne drøye litt med å etablere nye forhold. Det er barna som blir skadelidende når forholdet går over styr, når den nye parteren ikke klarer å bli glad i den andres barn osv.

Hvorfor er det så vanskelig å være kjærester uten å bo sammen?

[Anaïs]

Jeg skulle ønske fraskilte foredre kunne drøye litt med å etablere nye forhold. Det er barna som blir skadelidende når forholdet går over styr, når den nye parteren ikke klarer å bli glad i den andres barn osv.

Hvorfor er det så vanskelig å være kjærester uten å bo sammen?

Barna blir da ikke alltid skadelidende selv om den nye partneren synes situasjonen som steforelder er vanskelig; jeg tror aldri datteren til kjaeresten min har merket at dette er problematisk for meg. Jeg lar det selvfoelgelig ikke gaa ut over henne, men prover aa gjoere det slik at hun har det best mulig naar hun er hos oss

[Speak]

Da kom det noen reaksjoner ja! Jeg er i 2. eksteskap (MANGE år nå) og vi har mine, dine og våre - m.a.o. en liten flokk, nå fra 12 til 25 år. Vi føler det fungerer godt, men du verden hvor mange skjær det var i sjøen underveis...! Det jeg gjennom årene har tenkt mye på er: verken mannen eller jeg har egentlig noe spesielt imot hverandres særkullsbarn slik de er. (selvfølgelig klarer man ikke elske stebarn som sine egne, men likevel) Problemet tror jeg har vært de to eksene, deres innblanding, påvirkning av vårt liv, de har ofte liksom "vært litt til stede" gjennom barna, ligger det ikke noe her?

For meg er det ikke slik. Eksen hans er ikke spesielt smart og vi har jo noen diskusjoner, men egentlig ingen store problemer grunnet henne. Her er det rett og slett gutten som er et problem.

MEN selv om jeg føler det slik tror jeg at jeg har tilført han mye oppgjennom oppveksten hans. Dersom det er noe han virkelig lurer på kommer han gjerne til meg og snakker.

Jeg har spist mange kameler på veien for at han skal ha det bra når han er hos oss.

Så selv om følelsene ikke er bra gjør jeg virkelig så godt jeg kan. Men jeg synes det må være lov til å si hvordan følelsene er alikevel!!!

[Speak]

Jeg skulle ønske fraskilte foredre kunne drøye litt med å etablere nye forhold. Det er barna som blir skadelidende når forholdet går over styr, når den nye parteren ikke klarer å bli glad i den andres barn osv.

Hvorfor er det så vanskelig å være kjærester uten å bo sammen?

Til dels enig med deg. Man skal ha testet et forhold en stund før man involverer barna. Og man skal ha testet enda bedre før man flytter sammen.

Barna kan bli usikre av at man stadig får nye kjærester å forholde seg til. (Snakker av erfaring. Eksen til gubben har hatt 5 forhold de siste 8 år. Og det er bare de forholdene jeg vet om.... Ikke noen god forutsetning for en guttunge med litt problemer.)

MEN det er både upraktisk og dyrt å ha to steder å bo på dersom man har funnet en ny person man vil dere livet med.

[Speak]

Barna blir da ikke alltid skadelidende selv om den nye partneren synes situasjonen som steforelder er vanskelig; jeg tror aldri datteren til kjaeresten min har merket at dette er problematisk for meg. Jeg lar det selvfoelgelig ikke gaa ut over henne, men prover aa gjoere det slik at hun har det best mulig naar hun er hos oss

Helt enig. Vi gjør vårt beste her. Selv om barna til og med skulle føle at vi ikke elsker dem, kan vi være venner, gi trygghet osv. De kan alikvel stole på oss.