Egentlig til Nils Håvard Dahl psykiateren, men..

[Louise32]

Hei!

Jeg er ny bruker av forumet, og på min PC går det ikke an å trykke "videre"-knappen når man skal sende spørsmål til fagekspertene. Så jeg forsøker dette forumet, og håper det er noen kvalifiserte der også (?)

:-)

Hei,

Hvordan lever man videre på best mulig måte dersom man stadig tenker på sin oppvekst og skulle ønske at ting var annerledes?

Jeg er kvinne (32), er i fast jobb, uten barn, single, ferdig med lang utdanning, har bodd i flere byer og i utlandet, og bor nå på et mindre sted i Norge.

Mine foreldre skilte seg da jeg var over 20 år, og min mor sier hun holdt ut fordi hun tenkte på barna. Men slik jeg ser det brøt de fordi han stilte krav om det, det var faktisk vanskelig å jage henne ut av huset, hun nektet å flytte. Jeg var vitne til grove usakligheter, kasting av skarpe gjenstander, all verdens elendighet, sammenbrudd hos mor, og en far som fant en kollega å være med isteden. Men dette med at han fant en ny, var et resultat av at de har hatt et mildt sagt innholdsløst og krabglete ekteskap i de siste 20 årene før de skilte seg (de var gift i 25).

Jeg er oppvokst med foreldre som har vært grunnleggende uenige, kranglende, ikke-løsningsorienterte, fraværende, passive, rotete, uinteresserte, og mest opptatt av hver sin jobb. De har begge hatt nok med seg og sitt og sine liv utenfor hjemmet. En sosial far med spennende jobb og mange venner og glad i reiser og fest, en mor med mer slitsom jobb, et svært lite nettverk, som likte seg best hjemme, hvis barn ble sett på som at de var i veien for henne. Hun var hjemme da vi var små, men hun ville ikke snakke med meg. Derfor var jeg mye på rommet mitt, alene.

Jeg var et typisk rolig og veltilpasset barn med de vennene jeg behøvde, flink på skolen, men opprørsk i hjemmet. Med en passiv og svært lukket mor, og en autoritær og svingende, aggressiv far, skapte det uforutsigbarhet og forvirring. Fra ungdomsskolen av og oppover forsto jeg at jeg ikke kunne ta med noen hjem.

Mitt problem har vært at min mor har alltid oppført seg uinteressert, passivt og totalt fraværende og ikke-deltakende overfor meg som barn og i oppveksten. Ingen spørsmål, ingen svar, ingen å regne med støtte fra. Kommunikasjonen har alltid ligget på bunn. Med far har det vært noe bedre i evnen til å overføre kunnskap og gleder, men på den annen side en fraværende far som ikke har stilt opp på ting jeg har behøvd: støtte, oppmuntring, interesse, respekt og støttende ord har vært helt fraværende. Jeg har fått svært mye verbalt kritikk, og ingen verbal støtte.

Snarere har det dessverre vært motsatt: typisk lovet han reiser og annet, men det ble aldri fulgt opp. Trussler i barneoppdragelsen: ikke fulgt opp. Spørsmål fra barna: ble sett på som mas. Min far var og er meget konfliktsky, derfor går han ut av huset de gangene jeg har forsøkt å snakke om noe. Han blir svært lett amper, aggressiv og er en rastløs person som vil ha ting på sin måte. Plutselig blid og skal få til alt på en gang, plutselig sur, mutt og svært, svært uhøflig. Han har blitt likt av mange utenfor hjemmet, men med sin egen familie ville han ikke snakke så mye med. Den kontakten vi har hatt fra videregående skole og opp ti lnå er det hovedsaklig jeg som har tatt initiativ til, og som jeg har stått for hver gang. Grunnen til det har vært at jeg tross alt har vært avhengig av noe å komme hjem til (fra studier, flyttinger, jobbsøk, utland,slutt med samboer, osv.) Hvis jeg ikke tar kontakt, tar aldri han selv initiativ til en prat eller andre ting.

Jeg har hatt en veldig god venninne med et fullt ut støttende hjem, så jeg har jo sett hvordan andre kan ha det. Likevel forfølger dette meg inn i det voksne liv. Jeg har reist endel og møtt mange folk, så jeg ser jo at det er opp til meg selv å skape det livet jeg ønsker meg. Det er også opp til meg å fatte de riktige valgene for fremtiden. Jeg tror det går greit med meg i jobb/kolleger og mht. materielle ting, og navigering ellers i verden - men hva med mitt følelsesliv? I noe grad min mor, men mest min far, har i alle år kalt meg for unevnelige ting (penversjonen er idiot, dum og syk som behøver hjelp). Min selvfølelse var dårlig over mange år, fordi jeg følte at ingen kunne være glad i meg, men det syntes ikke så veldig utad tror jeg. Men på fester (alkohol) var det nok noen som lurte på hva jeg hadde vokst opp med, da kom jeg med røpende utsagn.

Bør jeg ikke dvele mer ved fortiden og bare glemme hele greia og gå videre og ikke se meg tilbake?

Her jeg bor finnes det ingen ungkarer uansett, alle er opptatt. Jeg ønsker selv en familie med årene og tenker en del på det (venner etablerer seg med barn). Jeg har hatt en del 3 måneders forhold og drøssevis av uskyldige flørter, og kun ett langvarig forhold på 2 år. Ellers har jeg for det meste vært single.

Jeg synes selv at jeg ikke bør gå til en psykolog. Fordi jeg har analysert min situasjon med min søster og annen familie, samt en venn i mange år, og det er jeg som kjenner min situasjon best. Det blir for omfattende å få en ny fremmed til å forstå alt, synes jeg.

Likevel er det interessant å høre hva en psykiater hos www.doktoronline.no (eller andre) vil si til dette. Er dette trivielle problemer og noe som mange har opplevd, eller er dette noe som folk kan bli skadet av? Det er jo grenser for hvor mye en kan se selv også. Eller ble dette så fryktelig rotete at det er vanskelig å forstå hva problemet er?

Med hilsen kvinne, 31

[Gjest en annen løvetann]

Den degen du treffer en hyggelig mann og stifter familie, vet du iallefall hvordan du IKKE skal behandle barna dine. Det høres ut som du har bearbeidet alt det vonde fra fortida på en god måte, derfor: Gå videre uten å føle skam over at barndommen har fart litt hardt med deg. Husk at løvetann vokser i grøfta og egentlig er den en fin blomst!

[Louise32]

Den degen du treffer en hyggelig mann og stifter familie, vet du iallefall hvordan du IKKE skal behandle barna dine. Det høres ut som du har bearbeidet alt det vonde fra fortida på en god måte, derfor: Gå videre uten å føle skam over at barndommen har fart litt hardt med deg. Husk at løvetann vokser i grøfta og egentlig er den en fin blomst!

Tusen takk!

Jeg mistet innlegget på "Åpent forum"...vel, uansett var det befriende å få kommentarer fra totalt fremmede som har lest. Jeg snublet over forumet og tok en sjanse.

Det ga litt ekstra pågangsmot, dette.

[gullfisk]

Dette er bare ukvalifisert synsing fra meg:

Dette er nok noe mange kunne bli følelsesmessig skadet av, men det virker ikke som du har blitt det, så lenge du ikke spekulerer så mye i fortiden at det overskygger nåtiden (og hindrer framtid). Hvis du ikke har problemer (deprimert, sosialangst el) og ikke ønsker å snakke ytterligere med noen trenger du ikke å gå til en psykolog bare for å gjøre det.

Ikke dvel for mye over dette, det virker som om du har bearbeidet og forstått barndommen godt.

Lykke til videre i livet! Uansett hva som har skjedd FØR, hindrer det ikke deg å være lykkelig nå.

PS, jeg har mange single venninner i tredveårene med lykkelige barndommer i harmoniske familier som strever med å få forhold til å fungere/i det hele tatt finne en bra nok mann. De er de søteste og mest intelligente, med god utdanning og et spennende liv selvom de savner en kjæreste. ikke gå i den fella at du skylder på foreldrene dine for hva som skjer i livet ditt. Forhold til menn og andre kan gå bra eller dårlig uavhengig av barndom (selvom det selvfølgelig i lurt å være bevisst og ikke gå i samme felle som sine foreldre, men det viser du jo her at du er).