Egentlig til psykiateren, men "send" knapp virker ikke

[Louise32]

Hei,

Hvordan lever man videre på best mulig måte dersom man stadig tenker på sin oppvekst og skulle ønske at ting var annerledes?

Jeg er kvinne (32), er i fast jobb, uten barn, single, ferdig med lang utdanning, har bodd i flere byer og i utlandet, og bor nå på et mindre sted i Norge.

Mine foreldre skilte seg da jeg var over 20 år, og min mor sier hun holdt ut fordi hun tenkte på barna. Men slik jeg ser det brøt de fordi han stilte krav om det, det var faktisk vanskelig å jage henne ut av huset, hun nektet å flytte. Jeg var vitne til grove usakligheter, kasting av skarpe gjenstander, all verdens elendighet, sammenbrudd hos mor, og en far som fant en kollega å være med isteden. Men dette med at han fant en ny, var et resultat av at de har hatt et mildt sagt innholdsløst og krabglete ekteskap i de siste 20 årene før de skilte seg (de var gift i 25).

Jeg er oppvokst med foreldre som har vært grunnleggende uenige, kranglende, ikke-løsningsorienterte, fraværende, passive, rotete, uinteresserte, og mest opptatt av hver sin jobb. De har begge hatt nok med seg og sitt og sine liv utenfor hjemmet. En sosial far med spennende jobb og mange venner og glad i reiser og fest, en mor med mer slitsom jobb, et svært lite nettverk, som likte seg best hjemme, hvis barn ble sett på som at de var i veien for henne. Hun var hjemme da vi var små, men hun ville ikke snakke med meg. Derfor var jeg mye på rommet mitt, alene.

Jeg var et typisk rolig og veltilpasset barn med de vennene jeg behøvde, flink på skolen, men opprørsk i hjemmet. Med en passiv og svært lukket mor, og en autoritær og svingende, aggressiv far, skapte det uforutsigbarhet og forvirring. Fra ungdomsskolen av og oppover forsto jeg at jeg ikke kunne ta med noen hjem.

Mitt problem har vært at min mor har alltid oppført seg uinteressert, passivt og totalt fraværende og ikke-deltakende overfor meg som barn og i oppveksten. Ingen spørsmål, ingen svar, ingen å regne med støtte fra. Kommunikasjonen har alltid ligget på bunn. Med far har det vært noe bedre i evnen til å overføre kunnskap og gleder, men på den annen side en fraværende far som ikke har stilt opp på ting jeg har behøvd: støtte, oppmuntring, interesse, respekt og støttende ord har vært helt fraværende. Jeg har fått svært mye verbalt kritikk, og ingen verbal støtte.

Snarere har det dessverre vært motsatt: typisk lovet han reiser og annet, men det ble aldri fulgt opp. Trussler i barneoppdragelsen: ikke fulgt opp. Spørsmål fra barna: ble sett på som mas. Min far var og er meget konfliktsky, derfor går han ut av huset de gangene jeg har forsøkt å snakke om noe. Han blir svært lett amper, aggressiv og er en rastløs person som vil ha ting på sin måte. Plutselig blid og skal få til alt på en gang, plutselig sur, mutt og svært, svært uhøflig. Han har blitt likt av mange utenfor hjemmet, men med sin egen familie ville han ikke snakke så mye med. Den kontakten vi har hatt fra videregående skole og opp ti lnå er det hovedsaklig jeg som har tatt initiativ til, og som jeg har stått for hver gang. Grunnen til det har vært at jeg tross alt har vært avhengig av noe å komme hjem til (fra studier, flyttinger, jobbsøk, utland,slutt med samboer, osv.) Hvis jeg ikke tar kontakt, tar aldri han selv initiativ til en prat eller andre ting.

Jeg har hatt en veldig god venninne med et fullt ut støttende hjem, så jeg har jo sett hvordan andre kan ha det. Likevel forfølger dette meg inn i det voksne liv. Jeg har reist endel og møtt mange folk, så jeg ser jo at det er opp til meg selv å skape det livet jeg ønsker meg. Det er også opp til meg å fatte de riktige valgene for fremtiden. Jeg tror det går greit med meg i jobb/kolleger og mht. materielle ting, og navigering ellers i verden - men hva med mitt følelsesliv? I noe grad min mor, men mest min far, har i alle år kalt meg for unevnelige ting (penversjonen er idiot, dum og syk som behøver hjelp). Min selvfølelse var dårlig over mange år, fordi jeg følte at ingen kunne være glad i meg, men det syntes ikke så veldig utad tror jeg. Men på fester (alkohol) var det nok noen som lurte på hva jeg hadde vokst opp med, da kom jeg med røpende utsagn.

Bør jeg ikke dvele mer ved fortiden og bare glemme hele greia og gå videre og ikke se meg tilbake?

Her jeg bor finnes det ingen ungkarer uansett, alle er opptatt. Jeg ønsker selv en familie med årene og tenker en del på det (venner etablerer seg med barn). Jeg har hatt en del 3 måneders forhold og drøssevis av uskyldige flørter, og kun ett langvarig forhold på 2 år. Ellers har jeg for det meste vært single.

Jeg synes selv at jeg ikke bør gå til en psykolog. Fordi jeg har analysert min situasjon med min søster og annen familie, samt en venn i mange år, og det er jeg som kjenner min situasjon best. Det blir for omfattende å få en ny fremmed til å forstå alt, synes jeg.

Likevel er det interessant å høre hva en psykiater hos www.doktoronline.no (eller andre) vil si til dette. Er dette trivielle problemer og noe som mange har opplevd, eller er dette noe som folk kan bli skadet av? Det er jo grenser for hvor mye en kan se selv også. Eller ble dette så fryktelig rotete at det er vanskelig å forstå hva problemet er?

Med hilsen kvinne, 32

[PieLill]

Jeg er ikke psykiater, men jeg håper du ikke tar det ille opp at jeg skriver noen ord.

For det første. Vondt å lese om hvordan du hadde det da du vokste opp. Nei, det er ikke innenfor normalen av hva et barn eller en ungdom bør tåle.

For det andre. Du imponerer meg. Du har skaffet deg et liv på tross av alt dette. Du har tatt et valg om å bygge livet ditt på det du har, ikke det du mangler.

Jeg synes ikke det er det spor vanskelig å forstå at du har vanskelig for å legge alt dette fullstendig bak deg. Det dreier seg jo om mange grunnleggende år av livet ditt.

Tror vi iblant tenker for sort-hvitt på dette med å legge fortiden bak seg. Særlig de mindre hyggelige delene. Det finnes ytterligheter. Man kan grave seg ned i fortiden og la den frarøve oss framtiden. Eller man kan prøve å late som om fortiden ikke eksisterer. Begge deler er like lite fruktbart.

Det første er ganske innlysende. Du ser ut til å ha demonstrert at det ikke er din gate.

Det andre blir iblant nesten framhevet som noe positivt og heltemodig. Som om man ikke virkelig har gjort opp med fortiden før man lever som om den ikke eksisterte. Helt på bærtur etter mitt syn.

Din fortid, både det gode og det vonde, har vært med på å forme deg til den du er. Glemmer du den vil du miste tilgangen til å forstå noen av dine mindre rasjonelle sider og noen av dine murrende smerter og lengsler. Du vil også miste noe av nøkkelene til å takle disse tingene fornuftig.

Kunsten er å plassere de ulike delene av fortiden på riktig plass, med riktige proposjoner. Pene ting setter vi til pynt på sjenken i stuen. Arbeidslumpen slenger vi innerst inne i skapet og tar den fram bare når det er nødvendig.

Slik er de vonde minnene og tapene også. Det vil være ganger da du trenger å se litt på dem. Enten fordi de gnager ekstra mye, eller fordi du trenger å oppgradere ditt følelses- og reaksjonsmønster til nåtiden. Så får du legge dem langt vekk igjen til neste gang du er ille tvunget til å ta dem frem.

Det er ikke lett å avskrive det tapet du har opplevd som barn og ungdom. Med å avskrive et tap mener jeg å akseptere fullt ut at noe er tapt og du ikke kan, eller kommer til å prøve å få det tilbake. I denne avskrivelsen ligger også å legge bort alle krav til dine foreldre. Ikke fordi de ikke skylder deg noe, men fordi det ikke er noe å hente der. Og der det ikke er mer å hente har som kjent selv keiseren tapt sin rett.

Vi sliter oss ut når vi prøver å "inndrive gjeld" som ingen kan betale tilbake. Det koster faktisk så mye at det gjør tapet større.

Jeg synes du først og fremst skal være stolt over deg selv og alt du har fått til mot så mange odds. Du bør være mektig fornøyd med at du har skaffet deg et liv i stedet for å legge deg ned å hyle.

Det tar tid før minnene blekner og smerten dempes. Det tar tid å fylle tomrommene. Det tar tid å høre gode ord og gjøre positive opplevelser for alle de vonde. Det tar tid før de høye ropene og anklagende ordene reduseres til en sår streng i stedet for hele harpen.

Men slik du bruker tiden din, ser den ut til å være din venn.

Kan hende du har rett i forhold til å ikke gå til psykolog. Man skal ikke krafse i fortiden i unøda.

Kan hende du ville hatt utbytte av å gå til en dyktig psykolog for å i større grad avklare hva dette har gjort med ditt syn på og holdning til menn og parforhold. Ut fra det du skriver får jeg inntrykk av at du kanskje kunne trenge en oppgradering på det området. Der er det kanskje lettere å forholde seg til noen som du har distanse til. Men det forutsetter at vedkommende kan sine saker. Det er det ikke alle psykologer som gjør...

Ønsker deg mange gode dager og venner.

mvh

[Louise32]

Jeg er ikke psykiater, men jeg håper du ikke tar det ille opp at jeg skriver noen ord.

For det første. Vondt å lese om hvordan du hadde det da du vokste opp. Nei, det er ikke innenfor normalen av hva et barn eller en ungdom bør tåle.

For det andre. Du imponerer meg. Du har skaffet deg et liv på tross av alt dette. Du har tatt et valg om å bygge livet ditt på det du har, ikke det du mangler.

Jeg synes ikke det er det spor vanskelig å forstå at du har vanskelig for å legge alt dette fullstendig bak deg. Det dreier seg jo om mange grunnleggende år av livet ditt.

Tror vi iblant tenker for sort-hvitt på dette med å legge fortiden bak seg. Særlig de mindre hyggelige delene. Det finnes ytterligheter. Man kan grave seg ned i fortiden og la den frarøve oss framtiden. Eller man kan prøve å late som om fortiden ikke eksisterer. Begge deler er like lite fruktbart.

Det første er ganske innlysende. Du ser ut til å ha demonstrert at det ikke er din gate.

Det andre blir iblant nesten framhevet som noe positivt og heltemodig. Som om man ikke virkelig har gjort opp med fortiden før man lever som om den ikke eksisterte. Helt på bærtur etter mitt syn.

Din fortid, både det gode og det vonde, har vært med på å forme deg til den du er. Glemmer du den vil du miste tilgangen til å forstå noen av dine mindre rasjonelle sider og noen av dine murrende smerter og lengsler. Du vil også miste noe av nøkkelene til å takle disse tingene fornuftig.

Kunsten er å plassere de ulike delene av fortiden på riktig plass, med riktige proposjoner. Pene ting setter vi til pynt på sjenken i stuen. Arbeidslumpen slenger vi innerst inne i skapet og tar den fram bare når det er nødvendig.

Slik er de vonde minnene og tapene også. Det vil være ganger da du trenger å se litt på dem. Enten fordi de gnager ekstra mye, eller fordi du trenger å oppgradere ditt følelses- og reaksjonsmønster til nåtiden. Så får du legge dem langt vekk igjen til neste gang du er ille tvunget til å ta dem frem.

Det er ikke lett å avskrive det tapet du har opplevd som barn og ungdom. Med å avskrive et tap mener jeg å akseptere fullt ut at noe er tapt og du ikke kan, eller kommer til å prøve å få det tilbake. I denne avskrivelsen ligger også å legge bort alle krav til dine foreldre. Ikke fordi de ikke skylder deg noe, men fordi det ikke er noe å hente der. Og der det ikke er mer å hente har som kjent selv keiseren tapt sin rett.

Vi sliter oss ut når vi prøver å "inndrive gjeld" som ingen kan betale tilbake. Det koster faktisk så mye at det gjør tapet større.

Jeg synes du først og fremst skal være stolt over deg selv og alt du har fått til mot så mange odds. Du bør være mektig fornøyd med at du har skaffet deg et liv i stedet for å legge deg ned å hyle.

Det tar tid før minnene blekner og smerten dempes. Det tar tid å fylle tomrommene. Det tar tid å høre gode ord og gjøre positive opplevelser for alle de vonde. Det tar tid før de høye ropene og anklagende ordene reduseres til en sår streng i stedet for hele harpen.

Men slik du bruker tiden din, ser den ut til å være din venn.

Kan hende du har rett i forhold til å ikke gå til psykolog. Man skal ikke krafse i fortiden i unøda.

Kan hende du ville hatt utbytte av å gå til en dyktig psykolog for å i større grad avklare hva dette har gjort med ditt syn på og holdning til menn og parforhold. Ut fra det du skriver får jeg inntrykk av at du kanskje kunne trenge en oppgradering på det området. Der er det kanskje lettere å forholde seg til noen som du har distanse til. Men det forutsetter at vedkommende kan sine saker. Det er det ikke alle psykologer som gjør...

Ønsker deg mange gode dager og venner.

mvh

Mange tusen takk for et svar. Det var mye mer reflektert, allsidig, klokt og smart enn hva jeg kunne håpe på (kjenner ikke forumet).

Jeg blir glad for alle de svar jeg måtte få, samme hvem de er fra og hva de sier.

Jeg tar med meg råd videre, og tror du har helt rett når du sier at du tror jeg behøver en oppgradering på området menn og parforhold. Det er noe som bør avklares og tas opp til vurdering der (har hengt meg litt fast der). Jeg bør utvikle meg videre der, men vet ikke helt hvordan ennå.

Ellers ser det ganske lyst ut, bortsett fra at jeg bør jobbe med å beholde venner og bekjente, og dette med utfordringen menn og forhold. Jeg er glad i folk og jeg er glad i menn, men jeg har vært mye alene også, så jeg er avhengig av alenetid. Jeg er ikke så god på å invitere folk hjem til meg..jeg blir invitert bort i fødselsdager, på fest og i middag, men inviterer svært sjeldent noen hjem til meg. Er usikker på hvorfor (kanskje jeg tror de ikke vil?)

Jeg har brukt så mange år på bearbeiding av dette at jeg nå ikke er spesielt bitter eller har krav lengre (til foreldre).

Jeg var samboer med en omsorgsfull og snill mann i et par år, noe som fylte opp en del :-) Dessverre ble det slutt, men det var mer pga. praktiske omstendigheter og at vi var ganske ulike, så det hadde uansett ikke holdt i lengden.

Jeg tror jeg kan få det ganske bra på tross av å ikke ha blitt sett og hørt i oppveksten. Det hjalp også veldig å lufte det her.

Jeg snakker om det av og til med min søster også, hun er mer utadvendt,har stort nettverk og aktiv og har hatt forhold hele tiden..men hun lytter og kommer med sine betraktninger.

Av og til kan jeg tvile på meg selv og min livsstil/væremåte, og blir usikker på handlinger og avgjørelser. Får jeg tenkt meg om går det som regel bra. Jeg har en jobb som gir meg bra erfaringer og jeg har gode utviklingsmuligheter videre i livet jobbmessig, helt avhengig av hva jeg selv gjør.

Det hadde vært fint å ha foreldre som forsto meg og som var der, men det finnes jo voksne barn som ikke har foreldre i det hele tatt, fordi de er døde.

Jeg har overfladisk kontakt med foreldrene mine og det er svært sjelden vi er sammen. Min forrige samboer godtok ikke at jeg nesten ikke hadde kontakt med foreldrene mine: han ville at alle skulle være venner og at ingen konflikter skulle finnes. Han ba meg om å bli venner med dem. Jeg forsøkte å forklare ham, men han forsto det ikke.

Min far har hjulpet meg med mye praktisk, gitt penger, og har bidratt med en del praktisk hjelp osv. Han mener det sikkert bare godt, men han eier ingenting av den pedagogiske og følelsesmessige delen. Dessuten svinger han veldig og er uforutsigbar og stikker av når noe likner på en samtale. Han er streng og noe autoritær. Jeg kan ikke huske at vi har hatt noe særlig blikkontakt heller. Derfor skaper det dårlig samvittighet hos meg: snill far på flere områder, men forferdelig på andre (psykisk verbal nedbryting). Hvordan det lar seg kombinere er for meg uforståelig. Jeg føler jeg burde være takknemlig, samtidig som jeg har grått mye og vært svært mye lei meg (og sint) på grunn av alt han har sagt til meg. Barn, tenåring, student....sårbare faser alt sammen. Nå er jeg uavhengig økonomisk og klarer meg selv i fast jobb.

Dermed blir ikke husly og penger avgjørende for å holde ut med hans personlighet og behandling av meg lengre. Hittil har jeg tenkt at jeg må holde ut med alt til jeg er ferdig med å trenge praktisk hjelp i forbindelse med fullførelse av studier.

Nå er ikke det behovet til stede mer. Så hva nå? Jeg er i stand til å si "unnskyld" hvis jeg har sagt noe stygt til noen. Men min far har aldri sagt unnskyld, aldri tatt selvkritikk og aldri sagt at han er glad i meg. Klart han kan være det for det, men hans oppførsel overfor meg har vært, og er svært slitsom og forvirrende.

Kanskje det er på tide at jeg overlater initiativet til ham? Og hører jeg ikke noe, bør jeg kanske la det være med det. (Alltid jeg so mhar ringt og tatt initiativ).

Jeg føler meg hvertfall sliten av å ha tenkt på dette i så mange år. Årene går, og det er om å gjøre å holde seg unna slike uheldige atferdsmønstre. Det har vært nok av år som har gått med til sånt.

Det hele er trist, men man kan vel klare seg fint og gjøre det bra uten at man får oppbacking fra foreldrene får jeg håpe. Men man er avhengig av støtte fra noen, så det er nok viktig å ha venner og noen som vil en vel.

[PieLill]

Mange tusen takk for et svar. Det var mye mer reflektert, allsidig, klokt og smart enn hva jeg kunne håpe på (kjenner ikke forumet).

Jeg blir glad for alle de svar jeg måtte få, samme hvem de er fra og hva de sier.

Jeg tar med meg råd videre, og tror du har helt rett når du sier at du tror jeg behøver en oppgradering på området menn og parforhold. Det er noe som bør avklares og tas opp til vurdering der (har hengt meg litt fast der). Jeg bør utvikle meg videre der, men vet ikke helt hvordan ennå.

Ellers ser det ganske lyst ut, bortsett fra at jeg bør jobbe med å beholde venner og bekjente, og dette med utfordringen menn og forhold. Jeg er glad i folk og jeg er glad i menn, men jeg har vært mye alene også, så jeg er avhengig av alenetid. Jeg er ikke så god på å invitere folk hjem til meg..jeg blir invitert bort i fødselsdager, på fest og i middag, men inviterer svært sjeldent noen hjem til meg. Er usikker på hvorfor (kanskje jeg tror de ikke vil?)

Jeg har brukt så mange år på bearbeiding av dette at jeg nå ikke er spesielt bitter eller har krav lengre (til foreldre).

Jeg var samboer med en omsorgsfull og snill mann i et par år, noe som fylte opp en del :-) Dessverre ble det slutt, men det var mer pga. praktiske omstendigheter og at vi var ganske ulike, så det hadde uansett ikke holdt i lengden.

Jeg tror jeg kan få det ganske bra på tross av å ikke ha blitt sett og hørt i oppveksten. Det hjalp også veldig å lufte det her.

Jeg snakker om det av og til med min søster også, hun er mer utadvendt,har stort nettverk og aktiv og har hatt forhold hele tiden..men hun lytter og kommer med sine betraktninger.

Av og til kan jeg tvile på meg selv og min livsstil/væremåte, og blir usikker på handlinger og avgjørelser. Får jeg tenkt meg om går det som regel bra. Jeg har en jobb som gir meg bra erfaringer og jeg har gode utviklingsmuligheter videre i livet jobbmessig, helt avhengig av hva jeg selv gjør.

Det hadde vært fint å ha foreldre som forsto meg og som var der, men det finnes jo voksne barn som ikke har foreldre i det hele tatt, fordi de er døde.

Jeg har overfladisk kontakt med foreldrene mine og det er svært sjelden vi er sammen. Min forrige samboer godtok ikke at jeg nesten ikke hadde kontakt med foreldrene mine: han ville at alle skulle være venner og at ingen konflikter skulle finnes. Han ba meg om å bli venner med dem. Jeg forsøkte å forklare ham, men han forsto det ikke.

Min far har hjulpet meg med mye praktisk, gitt penger, og har bidratt med en del praktisk hjelp osv. Han mener det sikkert bare godt, men han eier ingenting av den pedagogiske og følelsesmessige delen. Dessuten svinger han veldig og er uforutsigbar og stikker av når noe likner på en samtale. Han er streng og noe autoritær. Jeg kan ikke huske at vi har hatt noe særlig blikkontakt heller. Derfor skaper det dårlig samvittighet hos meg: snill far på flere områder, men forferdelig på andre (psykisk verbal nedbryting). Hvordan det lar seg kombinere er for meg uforståelig. Jeg føler jeg burde være takknemlig, samtidig som jeg har grått mye og vært svært mye lei meg (og sint) på grunn av alt han har sagt til meg. Barn, tenåring, student....sårbare faser alt sammen. Nå er jeg uavhengig økonomisk og klarer meg selv i fast jobb.

Dermed blir ikke husly og penger avgjørende for å holde ut med hans personlighet og behandling av meg lengre. Hittil har jeg tenkt at jeg må holde ut med alt til jeg er ferdig med å trenge praktisk hjelp i forbindelse med fullførelse av studier.

Nå er ikke det behovet til stede mer. Så hva nå? Jeg er i stand til å si "unnskyld" hvis jeg har sagt noe stygt til noen. Men min far har aldri sagt unnskyld, aldri tatt selvkritikk og aldri sagt at han er glad i meg. Klart han kan være det for det, men hans oppførsel overfor meg har vært, og er svært slitsom og forvirrende.

Kanskje det er på tide at jeg overlater initiativet til ham? Og hører jeg ikke noe, bør jeg kanske la det være med det. (Alltid jeg so mhar ringt og tatt initiativ).

Jeg føler meg hvertfall sliten av å ha tenkt på dette i så mange år. Årene går, og det er om å gjøre å holde seg unna slike uheldige atferdsmønstre. Det har vært nok av år som har gått med til sånt.

Det hele er trist, men man kan vel klare seg fint og gjøre det bra uten at man får oppbacking fra foreldrene får jeg håpe. Men man er avhengig av støtte fra noen, så det er nok viktig å ha venner og noen som vil en vel.

Du husker folk for hva de får deg til å føle, ikke for hva de gjør for deg eller gir deg.

Sammensausingen av frustrasjon, irritasjon, takknemligehet eller følelsen av at man burde være det, skyldfølelse og ambivalens er vel nærmest obligatorisk når man får noe fra foreldre man har et så komplisert forhold til som du har til dine.

Foreldrene dine har vel vært mer et snublepunkt enn et holdepunkt for deg. Derfor blir det alltid ubalanse når du får dem litt innpå deg og gamle frustrasjoner og skuffelser blusser opp.

Om du kjenner det er best for deg å ikke ta så mye kontakt så gjør det slik. Selv har jeg lite tro på store dramatiske brudd. Stille tilbaketrekninger kan derimot være meget funksjonelle.

For folk som har tilbrakt store deler av livet i omgivelser med løsbare konflikter, kan det være tungt å forstå og akseptere at det rett og slett ikke er mulig å skape fred i en familie. At det å forsøke kan gjøre vondt verre. Jeg kan tildels forstå at din "langvarige" eks hadde vanskelig for å godta din håndtering av din familie. Men jeg gir ham ikke på noen som helst måte rett. Man må akseptere sin partners håndtering av egen familie. Du satt inne med erfaringer han manglet.

En annen måte å spre glede inne i en vanskelig barndom er å mimre over det positive. Venner og venninner, lærere, andre voksne. Alle som sa og gjorde noe godt og oppmuntrende. All ekte anerkjennelse.

Vi kan ikke forandre på faktiske hendelser i vår fortid. Men vi kan til en hvis grad påvirke hvilken betydning og størrelse det får. Det er god medisin i å tvinge seg selv til å dra fra to gode minner for hvert vonde minne som farer gjennom hodet.

Det som er så positivt og oppmuntrende med det du skriver, er at du ikke høres ut som en som er utslått. Du høres ut som en som er fornøyd med mye og har nådd mange av dine mål, men som også bærer med seg mye smerte og savn. Av og til så mye at du detter litt sammen en bitte liten stund?

Det er en tid for å sørge og kjenne på smerte og sårbarhet. Men det er også en tid for å ta fram all sin fandenivoldske trass og styrke og bestemme seg for å ha det supert. Din beste revansj er å ha et godt liv med de oppturer og nedturer det innebærer.

Du fikk mange sår. Men har ikke arrene blitt ganske pene? Om du i dag traff alle de du vokste opp sammen med / i nærheten av. Hvor mange av de som hadde "bedre" hjem enn ditt ville du ønsket å bytte problemer med?

Du er naturlig nok preget av din oppvekst, men er ikke på noen måte et offer for den. Kan hende har du et bedre utgangspunkt for å ha det bra og trives enn mange av de som har vokst opp med mindre friksjon.

mvh

[Louise32]

Du husker folk for hva de får deg til å føle, ikke for hva de gjør for deg eller gir deg.

Sammensausingen av frustrasjon, irritasjon, takknemligehet eller følelsen av at man burde være det, skyldfølelse og ambivalens er vel nærmest obligatorisk når man får noe fra foreldre man har et så komplisert forhold til som du har til dine.

Foreldrene dine har vel vært mer et snublepunkt enn et holdepunkt for deg. Derfor blir det alltid ubalanse når du får dem litt innpå deg og gamle frustrasjoner og skuffelser blusser opp.

Om du kjenner det er best for deg å ikke ta så mye kontakt så gjør det slik. Selv har jeg lite tro på store dramatiske brudd. Stille tilbaketrekninger kan derimot være meget funksjonelle.

For folk som har tilbrakt store deler av livet i omgivelser med løsbare konflikter, kan det være tungt å forstå og akseptere at det rett og slett ikke er mulig å skape fred i en familie. At det å forsøke kan gjøre vondt verre. Jeg kan tildels forstå at din "langvarige" eks hadde vanskelig for å godta din håndtering av din familie. Men jeg gir ham ikke på noen som helst måte rett. Man må akseptere sin partners håndtering av egen familie. Du satt inne med erfaringer han manglet.

En annen måte å spre glede inne i en vanskelig barndom er å mimre over det positive. Venner og venninner, lærere, andre voksne. Alle som sa og gjorde noe godt og oppmuntrende. All ekte anerkjennelse.

Vi kan ikke forandre på faktiske hendelser i vår fortid. Men vi kan til en hvis grad påvirke hvilken betydning og størrelse det får. Det er god medisin i å tvinge seg selv til å dra fra to gode minner for hvert vonde minne som farer gjennom hodet.

Det som er så positivt og oppmuntrende med det du skriver, er at du ikke høres ut som en som er utslått. Du høres ut som en som er fornøyd med mye og har nådd mange av dine mål, men som også bærer med seg mye smerte og savn. Av og til så mye at du detter litt sammen en bitte liten stund?

Det er en tid for å sørge og kjenne på smerte og sårbarhet. Men det er også en tid for å ta fram all sin fandenivoldske trass og styrke og bestemme seg for å ha det supert. Din beste revansj er å ha et godt liv med de oppturer og nedturer det innebærer.

Du fikk mange sår. Men har ikke arrene blitt ganske pene? Om du i dag traff alle de du vokste opp sammen med / i nærheten av. Hvor mange av de som hadde "bedre" hjem enn ditt ville du ønsket å bytte problemer med?

Du er naturlig nok preget av din oppvekst, men er ikke på noen måte et offer for den. Kan hende har du et bedre utgangspunkt for å ha det bra og trives enn mange av de som har vokst opp med mindre friksjon.

mvh

Jeg er ikke vandt med at noen leser det jeg sier (så bra), så det er mulig jeg virker overtakknemlig her.

Jeg er i grunnen enig med deg.

Jeg ser heller ikke meg selv som noe offer, og jeg har kommet bedre ut av det enn mange andre som har vokst opp med mer "stabile" omgivelser. Jeg var vel heldig fra naturens side, man kommer vel langt med sinne og stahet.

Det er grenser for hvor lenge aggresjon og sinne kan få en framover, så det tok en stund å finne ny fyringsved.

Kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen i det du antar og sier.

Er du psykolog eller er du bare reflektert og interessert i mennesker?

Jeg skrev vel her fordi jeg ønsket at noen utenforstående kunne lese og vurdere.

Det skal også sies at jeg har forsøkt med jevne mellomrom å åpne for kommunikasjon og samtaler med begge foreldre, og min mor er åpen for det (men vi stanger veldig ofte nå også. Hun sier det, men hun viser ikke i handling at hun mener det.) Min far sier at døren i huset alltid er åpen og det er selvfølgelig flott.Men han mener den materielle, fysiske døren. Hans atferdsmønster vil aldri forsvinne, han er ganske dominerende i sitt eget hus.

De er der, men jeg føler det er best å hold dem nogenlunde på avstand, men ikke helt 100% borte. Ofte går det greit nok å snakke med dem på telefonen. Men det går en grense ved varighet og hyppighet på samtalen og det er noe helt annet å tilbringe 1-5 dager med dem: da kommer alt det gamle tilbake igjen.

Min søster sier at også jeg kan være sta. Men jeg tar selvkritikk, og sier unnskyld hvis det er på sin plass. Min mor er i stand til å si unnskyld hun også, men ikke min far.

Begge kan fortsatt si forferdelige og svært upassende saker (på meg som person), og jeg blir alltid sjokkert over oppførselen deres, spesielt min fars, overfor meg.

Min eks samboer var alltid blid, han var også konfliktsky, o gmente at man ikke kan "krangle" mer enn maks. 1 gang i året, selv det var for mye mente han. I hans familie var det aldri konflikter og krangler mellom foreldre og barn, de var mer lydige. Hans foreldre var voksne og mer "foreldre", mens min var uansvarlige og oppførte seg senere mer som uansvarlige "venner" fremfor voksne.

Jeg håper jeg vil finne en menn som virkelig passer til meg med tiden!

:-)

[PieLill]

Jeg er ikke vandt med at noen leser det jeg sier (så bra), så det er mulig jeg virker overtakknemlig her.

Jeg er i grunnen enig med deg.

Jeg ser heller ikke meg selv som noe offer, og jeg har kommet bedre ut av det enn mange andre som har vokst opp med mer "stabile" omgivelser. Jeg var vel heldig fra naturens side, man kommer vel langt med sinne og stahet.

Det er grenser for hvor lenge aggresjon og sinne kan få en framover, så det tok en stund å finne ny fyringsved.

Kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen i det du antar og sier.

Er du psykolog eller er du bare reflektert og interessert i mennesker?

Jeg skrev vel her fordi jeg ønsket at noen utenforstående kunne lese og vurdere.

Det skal også sies at jeg har forsøkt med jevne mellomrom å åpne for kommunikasjon og samtaler med begge foreldre, og min mor er åpen for det (men vi stanger veldig ofte nå også. Hun sier det, men hun viser ikke i handling at hun mener det.) Min far sier at døren i huset alltid er åpen og det er selvfølgelig flott.Men han mener den materielle, fysiske døren. Hans atferdsmønster vil aldri forsvinne, han er ganske dominerende i sitt eget hus.

De er der, men jeg føler det er best å hold dem nogenlunde på avstand, men ikke helt 100% borte. Ofte går det greit nok å snakke med dem på telefonen. Men det går en grense ved varighet og hyppighet på samtalen og det er noe helt annet å tilbringe 1-5 dager med dem: da kommer alt det gamle tilbake igjen.

Min søster sier at også jeg kan være sta. Men jeg tar selvkritikk, og sier unnskyld hvis det er på sin plass. Min mor er i stand til å si unnskyld hun også, men ikke min far.

Begge kan fortsatt si forferdelige og svært upassende saker (på meg som person), og jeg blir alltid sjokkert over oppførselen deres, spesielt min fars, overfor meg.

Min eks samboer var alltid blid, han var også konfliktsky, o gmente at man ikke kan "krangle" mer enn maks. 1 gang i året, selv det var for mye mente han. I hans familie var det aldri konflikter og krangler mellom foreldre og barn, de var mer lydige. Hans foreldre var voksne og mer "foreldre", mens min var uansvarlige og oppførte seg senere mer som uansvarlige "venner" fremfor voksne.

Jeg håper jeg vil finne en menn som virkelig passer til meg med tiden!

:-)

Du skriver interessant og reflektert. For meg er det ingen selvfølge å støte på folk som skjønner eller interesserer seg for mine tanker på dette området.

Tydelig at du har snudd på hver stein for å finne de beste måtene og håndtere din familie på. Du har nok dessverre opplevd at mange ikke forstår fornuften i dette og forsøker å korrigere deg inn til en mer "normal" standard?

Hvis en familie aldri har konflikt tolker jeg det slik: De er en gjeng med viljeløse mehe alle sammen, eller alle sammen unntatt én. Jeg anser det ikke som mulig å plassere to viljer ved siden av hverandre uten at det noen gang blir konflikt.

Det er fort gjort å forveksle det å ikke _gå_ i konflikt med at det ikke _finnes_ noen konflikt. Hvilke konflikter det er verdt å gå inn i og hvilke konflikter som med hell forbigås i taushet er en løpende vurdering.

Slik du beskriver det "løste" dine foreldre mange av sine konflikter på treårsstadiet. Når ungene blir 4-5 kan man forvente at de ikke kaster ting etter hverandre.

Din eks' foreldre var kanskje ikke så flinke til å løse konflikter på en direkte måte de heller. Men de var tøyelige og romslige for å bevare husfreden? Men ikke så romslige i forhold til alt som kunne forstyrre den? Og tar jeg ikke helt feil ligger det ganske mye sopt under teppene?

Noen setter likhetstegn mellom konflikt, krangel og uvennskap. Det kan føre til at en konflikt i seg selv oppleves ganske katastrofal. Blir som en selvoppfyllende profeti.

Å skille mellom vesentlig og uvesentlig, hva som er verd og viktig å si i fra om, og hva som man med stort hell stilttiende bør finne seg i, er en kunst som få behersker til fulle. Skal gi deg beskje når jeg finner fasiten om noen 1000 år.

Fort gjort å forveksle graden av konflik med støynivået i konflikten. Ved en dyp konflikt har de fleste vett til å skjerpe seg, tenke litt mer før de snakker. Mens mange har lettere for å buse ut over filleting.

Selv mener jeg at en konflikt ikke _behøver_ å være et problem i seg selv. Det er ofte måten den håndteres, eller ikke håndteres, på som er det største problemet. Et grunnlag for god konfliktløsning er å ikke være redd for konflikter, men samtidig utvise stor varsomhet. Gode konfliktløsere er ofte mennesker som er dyktige til å sette seg inn i andres tanker og følelser, er trygge på seg selv og i besittelse av en uvanlig lav grad av selvopptatthet.

Ulikt syn på konfliktløsning er vel på topp 10-lista over problemer i de fleste parforhold. Slik kan ulikheter som burde vært en berikelse, rive et forhold i fillebiter. Slik blir fullt løsbare uenigheter til krangel og krig.

Det finnes en mann der ute som ikke vet hva og hvem han går glipp av. Håper du treffer ham snart! ;-)

mvh