Er barna viktigst? Eller er de voksne seg selv nærmest?

[Gjest Pausefiskebolla]

Jeg tror de voksne tar seg til rette.

Etter utallige observasjoner ser jeg at voksne sjelden tar hensyn til barnas oppvekstforhold når de velger å bo et sted, og deres videre liv i et samfunn som stiller stadig nye og for mange krav.

De krever å få bo i byen selv om de kanskje mistenker at det forkrøpler barnas muligheter til å få en harmonisk oppvekst.

Det er flere kriterier, men la oss ta disse først. Start gjerne en egen tråd med andre vinklinger.

[Gjest sussilei]

Du har muligens et poeng, men jeg hang meg dessverre opp i dette:

"De krever å få bo i byen selv om de kanskje mistenker at det forkrøpler barnas muligheter til å få en harmonisk oppvekst."

Det er vel fordommer det der, vel? Hvorfor skulle det å bo i by forkrøple mulighet til en harmonisk oppvekst ? Krevende oppvekst, kanskje - men uharmonisk? Om en oppvekst er harmonisk eller ei, henger vel mest sammen med hvordan hjemmet fungerer, og ikke så mye av bosted.

[Gjest den ekte myrsnipa]

Jeeg synes også at jeg observerer at dette er tilfelle. Har bl.a. en bekjent som tok ut separasjon i vinter. To av barna i familien er adopterte og en er egenfødt. Sistnevnte har i flere år slitt med sosial angst og mindreverdsproblemer, ett av adoptivbarna har store atferdsvansker, lærevansker og diverse annet. Separasjonen har ytterligere bidratt til at barnas problemer har økt, da de hadde et svært godt forhold til faren, selv om han både er psykisk ustabil og kranglete mot voksne. Min beskjente begynte allerede etter noen uker å treffe andre menn, og hun har strakt invitert dem hjem, latt dem hjelpe seg med plenklipping osv. Bare på et halvt år har hun hatt tre ulike "kandidater" i huset. Dette mener jeg er et grotesk eksempel på at den voksne er egoistisk og setter egne behov og ønsker foran barna. Dette var bare et eksempel - det er dessverre ganske vanlig!

[Gjest Pausefiskebolla]

Du har muligens et poeng, men jeg hang meg dessverre opp i dette:

"De krever å få bo i byen selv om de kanskje mistenker at det forkrøpler barnas muligheter til å få en harmonisk oppvekst."

Det er vel fordommer det der, vel? Hvorfor skulle det å bo i by forkrøple mulighet til en harmonisk oppvekst ? Krevende oppvekst, kanskje - men uharmonisk? Om en oppvekst er harmonisk eller ei, henger vel mest sammen med hvordan hjemmet fungerer, og ikke så mye av bosted.

Jeg tror du undervurderer vennemiljø, skole og en del annet?

[Gjest Anonym for annledningen.]

Du sikter til mitt innlegg.

Det er nettopp ungene jeg tenker på.Selv kan jeg bi hvor som helst. Selv er jeg vokst opp på landet.

Dessuten kan jeg røpe at vi bor nærmest på landet i byen om du skjønner.

[Gjest barna er viktigst]

Mange foreldre tenker for mye på seg selv og betandig kommer den samme unnskyldningen: "Barna har det ikke bra om jeg ikke er fornøyd". Selv er jeg kjempefornøyd og takknemlig for at jeg har vært så heldig at jeg har satt til verden to velskapte barn. Det er det største jeg har opplevd i livet. Det skulle bare mangle om jeg da ikke kan legge til side noen egne ønsker i livet. Man kan ha et fullverdig liv selv om man må legge bort både alkohol, røyk og karriere for en periode i livet.

[Gjest mij]

Jeg tror du undervurderer vennemiljø, skole og en del annet?

Hvorfor er alt dette nødvendigvis bedre på landet?

[Gjest Hildegard B.]

Jeg tenker av og til litt stygt, når voksne bruker denne om barna; "Det er bedre å bli skilt enn å leve i et forhold som er dårlig. Det er ihvertfall ikke bra for barna".

I samme åndedrag som de spør om "er det utroskap å..."

Men jeg sier ikke noe. For det KAN jo være sant, i et og annet tilfelle.

;0)

[Sofline]

Hvorfor er alt dette nødvendigvis bedre på landet?

Bør det ikke nødvendigvis være, men barn har godt av frisk luft, ikke eksos. :-)

[skorpionfisken]

Jeg har bodd på landet i mange år. Det var mange grunner til at vi flyttet til byen. Barna var den viktigste grunnen. Hovedsakelig på grunn av lange avstander til skole og til venner, lite fritidstilbud (fotball og ski og ingenting annet). Dårlig sikkerhet (80-sone langs veien og fjæra like ved).

Jeg kjenner 5 familier som har mistet barna sine de siste 10 årene. En bodde i byen og døde av hjerneskade etter hjernehinnebetennelse. Tre bodde på landet og ble påkjørt av biler langs 80-sonen. En bodde på landet og druknet da han lekte i fjæra.

Jeg har faktisk ikke hørt om barn som blir drept av trafikken i 30-sonen i byen.

Ja barna er viktigst, men det er forskjell på hva vi synes er viktig for barna våre. At noen velger forskjellig fra deg, betyr ikke at de er dårlige foreldre. De har nok veid for og imot når de velger å bosette seg. Det vokser mange flotte barn opp til flotte ungdommer og voksne i byene også.

[Velouria]

Jeg kunne gjerne bo på landet, men for å bo på landet trenger man en jobb og det er det desverre ikke mange nok av på landet. Jeg tror mange ønsker seg et litt roligere og avslappet liv, men det lar seg ikke gjøre pga arbeid.

Grunnene til at jeg vil bo i byen er fordi der er mulighetene større og mangfoldet også. Jeg er selv vokst opp i en liten by(gd) og har savnet mulighetene til å gå på teater, kino (om man ikke liker å se filmen et halvt år etter den har kommet ut på video/dvd.), konserter altså muligheten til å ha andre hobbyer og lidenskaper enn idrett (fotball, håndball eller ski ). Jeg ønsker å gi barna mer enn dette, og jeg ønsker at de forstår at det er mulig å være lykkelig i seg selv selvom man ikke lever et firkantet liv, at alle har noe å lære deg uansett om de er sånn eller slik.

I min hjembygd var/er det svært liten toleranse for andre mennesker, og det ville rammet mine barn om vi hadde fortsatt å bo der. Fordi jeg ikke er "A4" ville mine barn lidd under det på en annen måte enn i en by.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har bodd på landet i mange år. Det var mange grunner til at vi flyttet til byen. Barna var den viktigste grunnen. Hovedsakelig på grunn av lange avstander til skole og til venner, lite fritidstilbud (fotball og ski og ingenting annet). Dårlig sikkerhet (80-sone langs veien og fjæra like ved).

Jeg kjenner 5 familier som har mistet barna sine de siste 10 årene. En bodde i byen og døde av hjerneskade etter hjernehinnebetennelse. Tre bodde på landet og ble påkjørt av biler langs 80-sonen. En bodde på landet og druknet da han lekte i fjæra.

Jeg har faktisk ikke hørt om barn som blir drept av trafikken i 30-sonen i byen.

Ja barna er viktigst, men det er forskjell på hva vi synes er viktig for barna våre. At noen velger forskjellig fra deg, betyr ikke at de er dårlige foreldre. De har nok veid for og imot når de velger å bosette seg. Det vokser mange flotte barn opp til flotte ungdommer og voksne i byene også.

Jeg har inntrykk av at foreldre passer bedre på barna sine i byene.

[Sofline]

Jeg kunne gjerne bo på landet, men for å bo på landet trenger man en jobb og det er det desverre ikke mange nok av på landet. Jeg tror mange ønsker seg et litt roligere og avslappet liv, men det lar seg ikke gjøre pga arbeid.

Grunnene til at jeg vil bo i byen er fordi der er mulighetene større og mangfoldet også. Jeg er selv vokst opp i en liten by(gd) og har savnet mulighetene til å gå på teater, kino (om man ikke liker å se filmen et halvt år etter den har kommet ut på video/dvd.), konserter altså muligheten til å ha andre hobbyer og lidenskaper enn idrett (fotball, håndball eller ski ). Jeg ønsker å gi barna mer enn dette, og jeg ønsker at de forstår at det er mulig å være lykkelig i seg selv selvom man ikke lever et firkantet liv, at alle har noe å lære deg uansett om de er sånn eller slik.

I min hjembygd var/er det svært liten toleranse for andre mennesker, og det ville rammet mine barn om vi hadde fortsatt å bo der. Fordi jeg ikke er "A4" ville mine barn lidd under det på en annen måte enn i en by.

Man kan jo godt bo på landet, men allikevel kort fra byen... Kanskje ikke akkurat i de største byene, men...

[Velouria]

Man kan jo godt bo på landet, men allikevel kort fra byen... Kanskje ikke akkurat i de største byene, men...

Jo, jo, men "småbymentaliteten" vil jo fortsatt være der.

[Sofline]

Jeg har bodd på landet i mange år. Det var mange grunner til at vi flyttet til byen. Barna var den viktigste grunnen. Hovedsakelig på grunn av lange avstander til skole og til venner, lite fritidstilbud (fotball og ski og ingenting annet). Dårlig sikkerhet (80-sone langs veien og fjæra like ved).

Jeg kjenner 5 familier som har mistet barna sine de siste 10 årene. En bodde i byen og døde av hjerneskade etter hjernehinnebetennelse. Tre bodde på landet og ble påkjørt av biler langs 80-sonen. En bodde på landet og druknet da han lekte i fjæra.

Jeg har faktisk ikke hørt om barn som blir drept av trafikken i 30-sonen i byen.

Ja barna er viktigst, men det er forskjell på hva vi synes er viktig for barna våre. At noen velger forskjellig fra deg, betyr ikke at de er dårlige foreldre. De har nok veid for og imot når de velger å bosette seg. Det vokser mange flotte barn opp til flotte ungdommer og voksne i byene også.

"Jeg har faktisk ikke hørt om barn som blir drept av trafikken i 30-sonen i byen."

Sikkert ikke, men problemet her er jo at det mange steder i boligstørk i byen ikke er 30- men 50-sone (som folk uten barn ikke alltid overholder). Og jeg kjenner noen som mistet 2-åringen sin på et klatrestativ i byen, og en som ble påkjørt av en bil og dratt en halv kilometer etter bilen (i 30-sone).

[Ugga Bugga]

Hvorfor skulle det å bo i byen forkrøple barnas oppvekstforhold? Jeg kjenner da folk som har vokst opp i store byer, og det har blitt folk av dem også.

[Sofline]

Jo, jo, men "småbymentaliteten" vil jo fortsatt være der.

Ikke hvis det er i bynært strøk og man drar inn til byen når man skal ha en liter melk (fordi det ikke er en liten butikk hvor kjøpmannen er på navn med alle kundene), og ungene går på skolen der med 300 elever. Tanta mi bodde lenge i slike landlige omgivelser (med kornåker på den ene siden av gjerdet og hester på den andre, men det var bare 3-4 km inn til sentrum av en større by.

[Lillemus]

Jeg er oppvokst i byen, kjæresten min på et mindre tettsted, mer eller mindre på landet. Det er morsomt å se forskjellene på oss av den grunn, selv i voksen alder! )

Men jeg tror ingen av oss har hatt noen verre barndom enn den andre ut fra oppvekststedet. Jeg har hatt mine fordeler, han har hatt sine.

[Sofline]

Jeg har inntrykk av at foreldre passer bedre på barna sine i byene.

Jeg grøsser når jeg tenker på hvor mye enkelte folk passer på ungene sine i dag, noen får ikke engang lov til å gå til skolen (fordi det er en vei ved siden av fortauet).

[skorpionfisken]

"Jeg har faktisk ikke hørt om barn som blir drept av trafikken i 30-sonen i byen."

Sikkert ikke, men problemet her er jo at det mange steder i boligstørk i byen ikke er 30- men 50-sone (som folk uten barn ikke alltid overholder). Og jeg kjenner noen som mistet 2-åringen sin på et klatrestativ i byen, og en som ble påkjørt av en bil og dratt en halv kilometer etter bilen (i 30-sone).

Poenget mitt var egentlig ikke at det er så trygt i byen.

Jeg ville bare si at jeg har opplevd at å bo på landet er IKKE barnevennlig.

Jeg planlegger faktisk å bli gammel på landet, med katt og hund og barnebarn på besøk. Men det er ETTER at barna er blitt voksne og ETTER at jeg er blitt så gammel at jeg ikke må kjøre milevis for å komme på jobb hver morgen.