Hvordan takle to barn (eneforeldre)?

[Gjest lære av andres erfaringer]

Hm...noen som er alene med to barn her, som kan fortelle hvordan dere takler det. Jeg tenker da på en masse praktiske situasjoner.

For eksempel, klarer dere å følge opp fritidsaktiviteter osv, følge til trening osv (tar dere da med begge barna, hvis den andre er for liten til å være alene)?

Hvis begge er små og den ene feks vil på lekeplassen mens den andre vil sykle avgårde (begge er for små til at du vil la dem være uten oppsikt), hvordan løser du slikt?

Takler du full jobb ved siden av?

[Lillemus]

Mine går foreløbig ikke på noen organisert aktivitet så det problemet har ikke oppstått så langt.

Ungene mine (straks 5 og 7 år) får være alene ute. Vi har masse fine steder rundt blokkene her så om den ene vil sykle litt rundt og den andre vil klatre så er ikke det noe problem. Ellers får syklisten sykle i nærheten av lekeplassen da, så mor kan holde et øye med begge samtidig?

[MsSophie]

Jeg har vært alene med to barn fra de var hhv 4 og 8, nå er de snart 11 og snart 15. De gangene det krasjer med kjøring til to forskjellige steder på samme tid, så ordnes det enten med barnas far eller event. at en av de kjører med noen andre.

Jeg har alltid jobbet fulltid, og det er klart det ble litt pes når en skulle hentes i barnehagen og en på sfo, en vil hit og en vil dit, men som regel går ting greit.

[Sofline]

Jeg har ikke barn selv, men har til tider levd bare sammen med moren min og to søsken fordi (ste)faren min til tider har vært sjømann.

Det var vanskelig for mamma med to unger på to skoler og en unge i barnehage, det ble en unge å sende avsted om morgenen, og to unger som skulle leveres hvert sitt sted.

Jeg og den eldste broren min syklet alltid til de aktivitetene vi skulle til (hvis vi ikke begge skulle på speider som vi begge gikk på).

Mamma jobbet fullt, til tider 80%, og det hadde neppe gått uten besteforeldrene mine. Men hun liker tydeligvis å ha det travelt (og trangt), for nå har de fått et barn til.. :-)

[mchuldra]

Heia.

Jeg har vært alene med to barn siden den minste var fem og den andre sju.

Jobber skift. Fulltid.

Helt i starten av min alene tilværelse, bodde jeg i en tomannsbolig hvor det bodde en annen enslig mor i samme situasjon i den andre delen. Vi fikk ordnet det slik at vi jobbet motsatt av hverandre og dermed kunne hjelpe hverandre. Kjøre hverandres barn i barnehage og skole.Slik ordnet vi oss i et år, til hun fant seg kjæreste og flyttet.

Når det gjelder aktiviteter, blir det å prøve å følge opp begge. Men krasjer kamp eller trening med jobben min, blir det å spørre andre foreldre. Neste gang er det kanskje jeg som kan fylle opp bilen og dra avsted.

På samme måte er det med ferier. Tidligere i sommer dro jeg på hyttetur med fem barn i alderen sju til 13. Uka etter, kunne jeg plassere begge mine på to forskjellige steder og nyte tre dager alene på motorsykkelen min.

I fjor dro jeg på hyttetur med sju barn i alderen seks til 15. Man kan ikke gjøre det samme med dem alle, men man inngår kompromier med dem. Om noen har lyst å fiske, men ikke alle, får man bestemme seg for at den ene dagen skal være fiskedag, den andre fiskefri dag.

Får jo ikke plass til alle de barna i en bil, men fordeler barna i grupper slik at den ene gruppa blir med på butikken den ene dagen, den andre gruppa neste dag.

Alt i alt handler det om å inngå kompromier når man ikke kan gjøre to ting på en gang. Og så handler det om å spørre andre om hjelp. Ta imot noe her, gi noe der.

Lykke til.

[asterix]

Dette blir jo ikke noe fundamentalt annerledes enn om man er to med flere enn to barn da...

Man tilpasser situasjoner slik at ting går opp. F.eks med lekeplassituasjonen så finner man et sted hvor den minste kan leke mens den større kan sykle rundt i nærheten e.l.

Ved bringing til aktiviteter er det jo ikke noe problem å ta den/de mindre med.

For en forelder å jobbe 100% med to barn kan jo heller ikke være så mye annerledes enn det er for to foreldre med flere barn når de begge jobber 100%...