Trenger jeg hjelp?

[arc]

Nå har det skjedd igjen, det skjer med jevne mellomrom. Gråteanfall. Hvordan har det seg at ?alle andre? møter mennesker de forelsker seg i og lever lykkelig sammen med, mens jeg går på skuffelse etter skuffelse? Jeg fyller snart 32 år og har egentlig aldri hatt et langvarig og bra forhold. Det er åtte år siden jeg var sammen med eksen min, og det varte kun i tre måneder. Alt fra da til nå, har kun vært skuffelser og rot. Tenker oftere og oftere at det må ha noe med meg å gjøre. At jeg ikke er pen nok, eller er helt blottet for sjarm og personlighet og nok må være en fryktelig kjedelig person å være sammen med. Vurderer til stadighet plastisk kirurgi når det står på som verst, tenker at om jeg bare selv er fornøyd med mitt eget utseende, så vil andre være det også. Tror noe av dette kan henge igjen fra da jeg ble mobbet som liten. Gikk gjennom mesteparten av barne- og ungdomsskolen som mobbeoffer. Hadde få venner og ble flere ganger kalt stygg, noe som er ganske tøft når man er tenåring og av det sårbare slaget. Endte til slutt med at jeg prøvde å undertrykke alle følelser, for å prøve å unngå å vise at jeg ble såret og lei meg, gjøre meg selv følelsesløs. Har slitt med selvtilliten helt siden den gang. Har vanskelig for å stole på folk, og har vanskelig for å tro dem når de sier noe fint om meg eller gir meg ros. Har opplevd litt for mange ganger at noen har sagt slike ting kun for å oppnå noe de vil. Er blitt skeptisk til alle.

Var ute og reiste for seks år siden i Brasil. Ble overfalt og ranet på gata. Reiste alene, så det var en rystende opplevelse. Fortsatte reisen likevel, men en del mer skeptisk til de jeg møtte. Fant ut at det ikke kunne fortsette slik, måtte stole på noen, kunne ikke gå rundt å skule på alle. Dessverre valgt jeg å stole på feil person og endte opp med å bli mer eller mindre voldtatt. Fant ut at jeg ikke kunne takle dette alene i et fremmed land, og søkte hjelp hos en norsk venninne som bor der, og hun tok meg med til lege for å ta de nødvendige testene. Jeg er en stolt person, og nektet å dra hjem, ville ikke at disse hendelsene skulle få ødelegge hele oppholdet mitt i Brasil. Mens jeg ventet på resultatene bodde jeg hos en brasiliansk venn og hans familie, som jeg kjente fra før. Siden jeg ikke visste hvordan jeg ville reagere over tid, så valgte jeg å fortelle han hva som hadde skjedd. Trodde vennskapet vårt var forholdsvis sterkt, men der tok jeg feil, han sviktet når jeg hadde behov for hans støtte som mest. Det har faktisk vært verre å bearbeide en selve opplevelsen, føler selv at voldtekten ikke har preget meg i nevneverdig grad, at jeg har kommet over den. Har ikke noen problemer seksuelt hvertfall. Fikk meg nok en skuffelse av noen jeg trodde var en venn, i høst da jeg måtte avlive min kjæreste hund og trengte støtte fra han. Han lovte at han ville være der for meg, men var det i praksis ikke. De siste åra har jeg mer eller mindre gitt opp å finne en kjæreste. Bruker stadig mer tid hjemme alene, er trøtt og sliten og har liten lyst til å gå ut å treffe nye mennesker. Glemmer ofte å spise. Trening, som tidligere har vært så lystbetont, har nå blitt et ork. Har mistet kontakten men en del av den gamle vennegjengen. Jeg er som sagt en stolt person, og nekter å innse at jeg kanskje har et problem. Er litt for stolt til å søke hjelp, vil helst ordne opp selv, være min egen psykolog. Prøver å ta et oppgjør med meg selv fra tid til annen, prøver å komme meg ut av det som nå har blitt en vane. Vil jo ikke ha det slik, vil ha tilbake livsgleden, gleden ved å møte andre mennesker uten alltid å være skeptisk. Mye er knyttet til om det er en mann i livet mitt eller ikke. Jeg er mye mer glad og sikker på meg selv når jeg har det. Men det går år mellom hver gang jeg møter en mann som jeg liker og føler jeg kan stole på. Har hatt en flott mann i livet mitt de siste månedene, en mann som er snill og ordentlig. Traff han gjennom en friluftsgruppe jeg er medlem av og vi ble kjent på en tur jeg tvang meg selv til å være med på. Vi var sammen hver dag i en hel uke før jeg turte å gi litt av meg selv. Har aldri møtt noen som er så kompatibel med meg som det han er. Vi passer kjempefint sammen, har mange av de samme interessene og er ellers også veldig like på mange måter og kjemien er der. Så alt det grunnleggende for et bra forhold er absolutt til stedet. Jeg har hatt noen fine måneder, har vært mer glad og rolig en det jeg vanligvis er. Dessverre så mangler følelsene, han er ikke forelsket. Så vi valgte å avslutte forholdet. Så nå kom gråteanfallene og tvilen på meg selv tilbake for fullt. Hvorfor kan ikke noe som har så bra potensiale fungere, hva er galt med meg som gjør at det ikke er en bra mann som forelsker seg i meg når absolutt alt ligger til rette for det? Trenger jeg hjelp eller syntes jeg bare synd på meg selv?