Incest og prøverørsbehandling.

[fudge]

Hei.

Jeg lurte på om noen har erfaring med overgrep og prøverør. Vi er straks i gang med vårt første ICSI-forsøk, og mange tanker, frykter og spørsmål melder seg. Det er triggere overalt, og å være hyper-over-hormonell vil ikke hjelpe noe særlig på...

Jeg har ikke fortalt legen som behandler oss om min incest-bakgrunn og lurer på om det var en tabbe. Det er selvsagt ikke for sent å fortelle det, men det er jo ikke så enkelt. En liten del av meg er også redd for at de skal si at jeg ikke får lov til å bli mamma hvis jeg ikke takler dette. Vet jo at det ikke er sånn, men man skal jo bekymre seg for så mye...

Bør jeg fortelle legen vår om bakgrunnen min? Hun trenger jo ikke vite noe mer enn at jeg har vært utsatt for overgrep.

Dersom noen har erfaringer å dele, vil jeg gjerne høre.

Hilsen en lettere vettskremt prøverører...

[fudge]

Jeg "glemte" å skrive litt om hva jeg egentlig føler og tenker... Fort gjort at ting blir tekniske med alle disse sykehus-tingene.

Å ikke kunne få barn på egenhånd oppleves som urettferdig i seg selv, og å gå gjennom forsøk etter forsøk under ekstreme fysiske og psykiske forhold er ingenting for pyser! Men å i tillegg drasse med seg en historie som min gjør at opplevelsen av urettferdighet blir overveldende. De heldige klarer å lage barn ved å ha sex. Til tider kan "bare" sex være vanskelig nok for mange overgrepsutsatte.

Og uansett hvor mye man jobber med seg selv i terapi og behandlig er det enkelte ting som alltid vil være vanskelig.

Å ligge på en sykehus-benk i 20 minutter mens noen putter ting inn i deg og gir deg smerter er vanskelig! - uansett hvor god terapeuten din er. Det trigger, det henter opp gamle følelser og minner... uansett hvor mye man fokuserer på at dette kanskje, forhåpentligvis vil resultere i den savnede gullungen.

I tillegg har jeg en sykdom som gjør at jeg årlig må til biopsi-kontroll. Å ligge på en benk på et annet sykehus og få en lang slange trykket ned i halsen og magen er heller ikke fritt for trigger-opplevlser. Og, jada... det er bare et par uker til årets kontroll :-(

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var religiøs, sånn at jeg hadde en overordnet å skylde på. Det er så

alt for lett å skylde på seg selv.

Av og til tenker jeg at jeg må jo være verdens største pyse som sliter så med disse tingene.

Men andre ganger, når jeg tenker tilbake og ser alt jeg har overvunnet (så langt), lurer jeg på hvor jeg henter styrken fra til å gjennomføre alt dette.

Kanskje er jeg ikke så svak likevel? Kanskje er jeg til og med ekstra tøff?

[Gjest Marese]

Jeg "glemte" å skrive litt om hva jeg egentlig føler og tenker... Fort gjort at ting blir tekniske med alle disse sykehus-tingene.

Å ikke kunne få barn på egenhånd oppleves som urettferdig i seg selv, og å gå gjennom forsøk etter forsøk under ekstreme fysiske og psykiske forhold er ingenting for pyser! Men å i tillegg drasse med seg en historie som min gjør at opplevelsen av urettferdighet blir overveldende. De heldige klarer å lage barn ved å ha sex. Til tider kan "bare" sex være vanskelig nok for mange overgrepsutsatte.

Og uansett hvor mye man jobber med seg selv i terapi og behandlig er det enkelte ting som alltid vil være vanskelig.

Å ligge på en sykehus-benk i 20 minutter mens noen putter ting inn i deg og gir deg smerter er vanskelig! - uansett hvor god terapeuten din er. Det trigger, det henter opp gamle følelser og minner... uansett hvor mye man fokuserer på at dette kanskje, forhåpentligvis vil resultere i den savnede gullungen.

I tillegg har jeg en sykdom som gjør at jeg årlig må til biopsi-kontroll. Å ligge på en benk på et annet sykehus og få en lang slange trykket ned i halsen og magen er heller ikke fritt for trigger-opplevlser. Og, jada... det er bare et par uker til årets kontroll :-(

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var religiøs, sånn at jeg hadde en overordnet å skylde på. Det er så

alt for lett å skylde på seg selv.

Av og til tenker jeg at jeg må jo være verdens største pyse som sliter så med disse tingene.

Men andre ganger, når jeg tenker tilbake og ser alt jeg har overvunnet (så langt), lurer jeg på hvor jeg henter styrken fra til å gjennomføre alt dette.

Kanskje er jeg ikke så svak likevel? Kanskje er jeg til og med ekstra tøff?

ja du er en tøff jente Fudge uannsett hva du skulle tro på. Gi deg selv lov til å tro på det:)

Vanskelig å gi deg konkrete råd om hva du skal gjøre i forhold til prøverør. Jeg personlig tror jeg ville vært litt tilbakeholden med å fortelle mer enn nødvendig. Jeg tviler på at de tenker at du ikke er egnet, men at det kan bli en prosess for deg å prate om alt sammen på nytt igjen. Da kan du bli veldig fort tappet for krefter, og krefter trenger du nå som må gå igjennom så mye

Skal tenke på deg:)

mvh

[fudge]

ja du er en tøff jente Fudge uannsett hva du skulle tro på. Gi deg selv lov til å tro på det:)

Vanskelig å gi deg konkrete råd om hva du skal gjøre i forhold til prøverør. Jeg personlig tror jeg ville vært litt tilbakeholden med å fortelle mer enn nødvendig. Jeg tviler på at de tenker at du ikke er egnet, men at det kan bli en prosess for deg å prate om alt sammen på nytt igjen. Da kan du bli veldig fort tappet for krefter, og krefter trenger du nå som må gå igjennom så mye

Skal tenke på deg:)

mvh

Tusen takk for svar, Marese.

At det skal bli en prosess å snakke om alt på nytt er jeg egentlig ikke bekymret for, for det er jo ikke hensiktsmessig. Hvis jeg skal fortelle det til legen, er det for å informere henne slik at behandlingen kan skje på måter som gjør meg tryggest mulig. Informasjon, f.eks., er en ting som er svært viktig for meg, slik at jeg ikke skal føle at ting "bare skjer" med kroppen min, men at jeg har kontroll og vet hva som skal skje. Dette er kanskje lettere for henne å forstå dersom hun vet om min bakgrunnshistorie. Det vil jo ikke bli et samtale-emne utover det.

Se der... der overbeviste jeg jo nesten meg selv om at det mest fornuftige er å fortelle henne...

[Sussanne1365380863]

Jeg "glemte" å skrive litt om hva jeg egentlig føler og tenker... Fort gjort at ting blir tekniske med alle disse sykehus-tingene.

Å ikke kunne få barn på egenhånd oppleves som urettferdig i seg selv, og å gå gjennom forsøk etter forsøk under ekstreme fysiske og psykiske forhold er ingenting for pyser! Men å i tillegg drasse med seg en historie som min gjør at opplevelsen av urettferdighet blir overveldende. De heldige klarer å lage barn ved å ha sex. Til tider kan "bare" sex være vanskelig nok for mange overgrepsutsatte.

Og uansett hvor mye man jobber med seg selv i terapi og behandlig er det enkelte ting som alltid vil være vanskelig.

Å ligge på en sykehus-benk i 20 minutter mens noen putter ting inn i deg og gir deg smerter er vanskelig! - uansett hvor god terapeuten din er. Det trigger, det henter opp gamle følelser og minner... uansett hvor mye man fokuserer på at dette kanskje, forhåpentligvis vil resultere i den savnede gullungen.

I tillegg har jeg en sykdom som gjør at jeg årlig må til biopsi-kontroll. Å ligge på en benk på et annet sykehus og få en lang slange trykket ned i halsen og magen er heller ikke fritt for trigger-opplevlser. Og, jada... det er bare et par uker til årets kontroll :-(

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var religiøs, sånn at jeg hadde en overordnet å skylde på. Det er så

alt for lett å skylde på seg selv.

Av og til tenker jeg at jeg må jo være verdens største pyse som sliter så med disse tingene.

Men andre ganger, når jeg tenker tilbake og ser alt jeg har overvunnet (så langt), lurer jeg på hvor jeg henter styrken fra til å gjennomføre alt dette.

Kanskje er jeg ikke så svak likevel? Kanskje er jeg til og med ekstra tøff?

Hei

Ikke lett å gi råd i forhold til dette. Jeg ville fortalt det hadde det vært min lege, men jeg kjenner ikke din lege, og hvilket forhold du har til legen. Er det en lege du har tillit til? det som er riktig for en er ikke nødvendigvis rett for en annen.

Ellers syns jeg det høres ut som du er skikkelig tøff, ikke lett alt du må igjennom

[Gjest imse]

Lykke til med babylagingen.Håper det klaffer for dere:))))

[fudge]

Lykke til med babylagingen.Håper det klaffer for dere:))))

Tusen hjertelig takk!! :-))

[Ritva]

Først og fremst så vil jeg si til deg at jeg tror at du blir en fantastisk og omtenksom mamma! Likeledes han karen som skal bli pappa:) Din mamma-rolle har ingen rot i hva du har erfart og opplevd av vonde ting! Jeg tror det...ja, i grunn så vet jeg det at du blir en kjempemamma!:-). Du har selv bygd opp dine verdier, mennesket fudge - og du vet selv hva du står for og dine egne verdier! Ha- og hold tro om det!

Det er INGEN som vil fortelle deg at du ikke får lov til å bli mamma - mye heller motsatt! Fra mitt ståsted så ville jeg nok valgt å si ifra om min incest-bakgrunn. Dette går ikke på detaljer - men heller en informasjon til alle involverte slik at du tryggest mulig kan gå igjennom denne prosessen. -Slik at alle virkelig vet hva du går igjennom pga din bakgrunn og dermed gir deg den informasjon og trygghet som du kan akseptere på best mulig måte for deg. Dette gjelder jo ikke bare psykisk men også veldig fysisk - at du er helt oppmerksom på hva som foregår med deg og din kropp detaljert. Spesielt fysisk så er det viktig - at den som utfører undersøkelser forteller deg hva som skal skje detaljert - også når det skjer. Da får du kontrolll - men det er du som må ta den kontrollen! Og det kan og vil du og er din rett!

Uten sammenligning forøvrig, når jeg f.eks. er hos GU og han er inneforstått med min problematikk og bakgrunn - så forteller han fra A til Å hva han gjør - nå skal jeg ditt og datt - er du klar - han forteller hva han gjør, hvilke instrumenter han bruker - han følger meg hele veien. Dette hadde han ikke gjordt hvis ikke jeg hadde fortalt om min bakgrunn - i og med at jeg har gjordt det, så får han meg også til å føle meg trygg. Så jeg tror på å gi informasjon for å gjøre det beste for meg!

Klem og Lykke til - jeg tror du blir en fantastisk god mamma:)!

[Adriana]

Hei fudge :-)

Jeg skjønner veldig godt at du synes det er vanskelig å fortelle om bakgrunnen din. I høst gikk jeg til fysioterapeut og sa ingenting. Grunnen var vel at jeg ikke gikk hos henne pga overgrepene, men pga noe fysisk. Det føltes unødvendig å si det (+ at det er ubehagelig da selvsagt...). I ettertid angrer jeg på at jeg ikke sa noe for da kunne jeg sagt noe om hvordan hun kunne gjøre det på en mest mulig hensynsfull måte. For det endte jo med at jeg sluttet mye før enn jeg burde fordi det var så ubehagelig at hun trådde over grensene mine uten at jeg turte å si fra!

Så jeg er enig med det du overbeviste deg selv om, at det er best å fortelle. Samtidig ville i hvert fall jeg ha underdrevet litt... (ikke for at du/vi har noe å skamme oss over, men fordi man da lettere kan føle at man beholder verdigheten sin ved å ikke utlevere alt. Man vil jo gjerne være stor og sterk og ikke sårbar i en sånn situasjon!) Kanskje ikke si at det foregikk i flere år eller at overgrepene var grusomme og at du fortsatt har mareritt e.l. Jeg ville sagt f.eks. at jeg hadde blitt utsatt for noen overgrep da jeg var liten som gjør at jeg synes at noen undersøkelser kan være ubehagelige. Anbefaler at du kun forteller det hun trenger å vite. Ikke noe utenomsnakk

Lykke til!

[thinkerbell]

jeg kan ikke en støvel om dette her .. men jeg må bare inn å gi den en klem. Du er bare helt nydelig. Hadde du bare kunne sett hvor forbannet tøff og sterk du egentlig er.

Du kommer til å bli en vidunderlig mamma, og -dere- kommer til å bli herlige foreldre, for noen en dag.

Klem.

bella

[splittet]

Hei.

Jeg anbefaler deg å fortelle dette både til legen din og til jordmor når den tid kommer! Har selv opplevd voldtekt og drapsforsøk som 16-åring, og incest som barn. Jeg fikk store problemer da jeg ble gravid. Klarte ikke å takle det i det hele tatt!Sa ingenting til legen min den gangen og sleit veldig med tunge tanker og en voldsom angst for fødselen. Andre gang jeg ble gravid fortalte jeg det til legen min og de som var innvolvert i fødselen. Gikk også til samtale med overlege på sykehuset et par ganger på grunn av fødselsangst. Her var jeg også åpen om mine opplevelser med overgrep. Jeg fikk en utrolig hjelp og støtte fra alle hold, og jeg følte meg mye tryggere og lettere til sinns enn jeg gjorde første gangen. Opplevde andre svangerskap som en glede og kunne kose meg med magen min. Håper du skjønner at det beste for deg selv er å fortelle det! Du får hjelp på en helt annen måte! Ønsker deg lykke til i alle fall! Å bli mamma er en vidunderlig opplevelse!

[fudge]

Hei fudge :-)

Jeg skjønner veldig godt at du synes det er vanskelig å fortelle om bakgrunnen din. I høst gikk jeg til fysioterapeut og sa ingenting. Grunnen var vel at jeg ikke gikk hos henne pga overgrepene, men pga noe fysisk. Det føltes unødvendig å si det (+ at det er ubehagelig da selvsagt...). I ettertid angrer jeg på at jeg ikke sa noe for da kunne jeg sagt noe om hvordan hun kunne gjøre det på en mest mulig hensynsfull måte. For det endte jo med at jeg sluttet mye før enn jeg burde fordi det var så ubehagelig at hun trådde over grensene mine uten at jeg turte å si fra!

Så jeg er enig med det du overbeviste deg selv om, at det er best å fortelle. Samtidig ville i hvert fall jeg ha underdrevet litt... (ikke for at du/vi har noe å skamme oss over, men fordi man da lettere kan føle at man beholder verdigheten sin ved å ikke utlevere alt. Man vil jo gjerne være stor og sterk og ikke sårbar i en sånn situasjon!) Kanskje ikke si at det foregikk i flere år eller at overgrepene var grusomme og at du fortsatt har mareritt e.l. Jeg ville sagt f.eks. at jeg hadde blitt utsatt for noen overgrep da jeg var liten som gjør at jeg synes at noen undersøkelser kan være ubehagelige. Anbefaler at du kun forteller det hun trenger å vite. Ikke noe utenomsnakk

Lykke til!

Tusen takk for svar, oppmuntringer, gode ord og gode råd! :-)

Jeg kjenner ikke legen - har kun hatt henne i forbindelse med forsøket. Hun virker en smule kald og "stiv" - litt av typen "vi-må-gjøre-dette-fort-for-det-er-så-mange-klienter-på-lista-mi"-lege. Hun er kjempedyktig på det hun gjør, men man får litt rullebånd-følelse.

Derfor er det ekstra vanskelig å si ifra, men av nettopp samme grunn er det ekstra viktig AT jeg sier ifra. Hvis ikke reduseres kroppen min til et stykke kjøtt som skal plukkes på.

Ser henne ikke før neste ultralyd, så jeg får finne ut av det før det.

Klem :-)

[splittet]

Hei igjen!

Ønsker deg i alle fall lykke til! Når er neste ultralyd da? Skal tenke på deg og håper det går bra!

Klem:)