Skal/skal ikke gi bort hunden til 14 åring

[beckers1365380883]

Hei

Er veldig frem/tilbake når det gjelder familiens innkjøp av hund for 2 år siden etter stort press/ønske fra sønnen.

Som alle barn lovte han 100% oppfølging av bikkja, men det er nå vi som sitter med ansvaret - allerede.

Vel - jeg har ikke vondt av turer hver dag, ei heller mannen min - men vi har nå fått en binding vi ikke ønsket.

Samtidig opplever vi at sønnen frigjør seg fra hele familien, og lever et normalt ungdomsliv. (Før var han unormalt mye hjemme sammen med oss).

Jeg synes at det kan bli et ork å alltid måtte hjem til bikkja og at hensynet til den alltid går først.

MEN jeg er vel kanskje den som har gjort mest med bikkja, vi er mest knyttet til hverandre og har vært mest sammen.

Mannen min er ikke synlig begeistret for alt det praktiske rundt bikkja han heller. Poenget er at alle er glade i ham - men det er vel bare meg som aksepterer det bikkja kreve, men som for all del også blir lei over å måtte gå tur hver eneste dag.

DOG -vi har idag levert hunden fra oss "på prøve" hos en ny eier med en ukes angrefrist.

Det jeg er MEST opptatt av er sønnen mins praktiske holdning til saken: Bikkja får det mye bedre nå, enn det vi kan tilby.

MEN kan det skape sår hos sønnen som kan skape noe negativt for ham senere? Som enebarn trenger han kanskje en hund, selv om han er negativ til alt det praktiske. (TEnåringer er nå det - er de ikke?)

Av alle barn har han vært eksepsjonelt glad i dyr. Skal vi nå gi bort dyret SELV OM han selv synes det er greit?

Mener han det virkelig, eller "føyer han seg" bare etter oss voksne fordi han ellers skjønner at han får mer ansvar med bikkja (m.a.o. en taktisk holdning)

OG jeg er jo helt imot (og har problemer med) etikken i det å skaffe sønnen en hund for "han ønsker det så" for så å gi den bort etter et par år. Det stikker hardt i meg.

På den annen side, er det lov å ta feil - men hva slags holdninger får sønnen når det bare er å skaffe seg levende vesener for så å "gi dem bort" når en blir lei.

Jeg er skikkelig fortvilet nå.

[Gjest Aimabel]

I deres situasjon synes jeg det var riktig å gi bort hunden, til noen som vil ta bedre vare på den. Dere bør være glad for at dere har fått noen til å overta den. Jeg håper andre leser dette og tenker seg om to ganger til, før de skaffer seg hund.

Det å ha hund er et stort ansvar, som man skal ha i femten år fremover. Et barn er ikke i stand til å planlegge femten år fremover. Derfor må ansvaret _alltid_ ligge hos foreldrene.

Hunden ser på de voksne som lederne i flokken, og derfor kan det også være vanskelig for et barn å få hunden lydig.

Jeg snakker av erfaring da jeg selv sammen med mine søsken fikk en hund som barn. Jeg tok ansvar for denne hunden og gikk en til to turer med den hver dag i ti år. Men hunden styrte hele barne og ungdomstiden min, og jeg forstår at ikke alle vil ta det ansvaret.

Du er usikker på om det er riktig av dere å gi bort hunden, og med det vise sønnen at man kan kjøpe hunden, for så å kvitte seg med den når man er lei. Til det vil jeg si at det er bedre at hans manglende interesse får konsekvenser, enn at dere skal fortsette å ha en hund som ikke vil få den mosjonen,og oppmerksomheten den fortjener.

I dag er jeg i den situasjonen at samboeren min og jeg har ønsket oss hund i flere år. Vi har nå overtatt en veldressert og snill omplasseringshund. Men dette er et stort ansvar som vi må dele i flere år fremover. En hund er som et barn som aldri blir voksen.

[Gjest dyrenes advokat]

Er veldig imot bruk kast av dyr, dvs anskaffe seg ett og så avlive når det blir brysomt. Dårlig moral og lære ungene. Det er tross at et liv en tar på seg ansvaret for ved anskaffelse.

Noe annet er å gi det bort til snille mennesker, når hele familien er enige!!!.

Er selv så dyrekjær at her får alle dyr leve livet helt ut, om det har vært oss voksne eller ungene som har ønsket det.

Jeg tar det ansvaret, rett og slett. For når unger ønsker seg et dyr, så må foreldrene og vite at det kommer en tid da alt annet er mer interessant. Og det bør vi være forberedt på.

Ikke dermed sagt at de ikke vil ha dem mer, de er glad i dem, men stoler på oss foreldre når de selv ikke har tid.

Så nå har jeg ansvaret for hund, 3 katter og

2 kaniner.

Sistnevnte var kun ungenes intense ønske for fire år siden, men i dag er det meg som er kaninrøkter:0))--og er egentlig ikke overrasket over at det skulle bli slik... regnet med det.

Ikke det morsomste jeg vet, denne plikten morgen og kveld, men når jeg ser på dem når de knaser i seg løvetann og kløverblomst og hvordan de setter pris på min oppmerksomhet, tenker jeg at det er verdt det, og får dårlig samvittighet for at jeg tenkte "huff disse kaninene igjen".

mvh

[beckers1365380883]

Er veldig imot bruk kast av dyr, dvs anskaffe seg ett og så avlive når det blir brysomt. Dårlig moral og lære ungene. Det er tross at et liv en tar på seg ansvaret for ved anskaffelse.

Noe annet er å gi det bort til snille mennesker, når hele familien er enige!!!.

Er selv så dyrekjær at her får alle dyr leve livet helt ut, om det har vært oss voksne eller ungene som har ønsket det.

Jeg tar det ansvaret, rett og slett. For når unger ønsker seg et dyr, så må foreldrene og vite at det kommer en tid da alt annet er mer interessant. Og det bør vi være forberedt på.

Ikke dermed sagt at de ikke vil ha dem mer, de er glad i dem, men stoler på oss foreldre når de selv ikke har tid.

Så nå har jeg ansvaret for hund, 3 katter og

2 kaniner.

Sistnevnte var kun ungenes intense ønske for fire år siden, men i dag er det meg som er kaninrøkter:0))--og er egentlig ikke overrasket over at det skulle bli slik... regnet med det.

Ikke det morsomste jeg vet, denne plikten morgen og kveld, men når jeg ser på dem når de knaser i seg løvetann og kløverblomst og hvordan de setter pris på min oppmerksomhet, tenker jeg at det er verdt det, og får dårlig samvittighet for at jeg tenkte "huff disse kaninene igjen".

mvh

Tusen takk for svar!

Ja - det handler vel også mye om min egen rolle som mor. At jeg kunne "tro at min sønn" var så mye mer annerledes enn andre barn. Jeg har gått skikkelig i baret med å gjøre sønnen min en bjørnetjeneste.

Og at jeg på en måte nå svikter ved at jeg IKKE tar over, der han glapp.

Jeg er jo alltid den store sterke som ordner opp i det han ikke kan.

Hva vil dette gjøre med sønnen min? Dette at jeg svikter og gir bort hunden(selv om han sier at det er OK) så vil det jo være et savn for ham. Han er ene-barn. Dette er "brodern". Og det kan være at han synes at det er greit at hunden blir borte fordi det forstyrrer ham og hans kompiser i spillingen på PC. Og DA ER DET FOR GALT!

Jeg mener, Egentlig så vil han jo ha hund, og løper bort til alle hunder han ser - men det er "enklere for ham" å kunne leve sitt liv uten.

Hittil har jeg gjort alt for hunden - og poenget er at vi alle er kjempeglade i ham. Det skorter ikke på følelser for ham. MEN det er dette praktiske som på en måte har splittet familien istedet for å være den samholdende hunden jeg trodde han skulle være.

Jeg vet at hunden vil få det mye bedre rent friluftsmessig (langt oppe på bondelandet med fritt terreng) -enn i en byleilghet.

DET er jeg nå ikke redd for, annet enn at jeg blir trist ved tanken på at han ikke har oss kjente rundt seg.

Men hva med sønnen min? Ja han får kjenne på konsekvensene ved at hunden blir omplassert, men om han blir så er vel det også en konsekvens? Så lenge hunden får all den mosjon og kjærlighet som han faktisk har fått?

Åhhhhhh dette er grusomt.

[PieLill]

Jeg synes dere har tatt en fornuftig besluttning. Dette er ikke bruk og kast av dyr. Dette er å finne en god løsning for både hunden og familien, fornuftig gjenbruk om du vil.

Fort gjort å la seg blende når barn står og lover dyrt og hellig at de skal ta ALT arbeidet med dyret. Jeg vil anslå at slike løfter blir brutt i 99% av alle tilfeller. Så får foreldrene arbeidet.

Om sønnen din virkelig er så lei seg som du er redd for, ville han brettet opp ermene og begynt å ta seg av hunden. Tror heller at han problemfritt aksepterer dette fordi han synes og føler det er greit. Han husker helt sikkert sine brutte løfter og er nok glad for å få en utvei.

For framtiden har han ingen ting å klage over. Han hadde et reelt valg; Å ta seg av hunden, eller gi den til noen som heller ville gjøre det. Han kan ikke klage over å ha gått glipp av noe han ikke har vært villig til å betale noen pris for, enebarn eller ikke. Det som er verdt noe, er man villig til å betale for i form av tid og krefter.

Slik du beskriver det, virker det som sønnen din ser logikken og fornuften i dette helt greit.

Er du sikker på at det ikke er din visjon og drøm om hva en hund vil bety for din sønn som spiller deg et lite puss? Er du sikker på at du ikke projiserer noe av egen skuffelse og savn over på sønnen din?

Er du sikker på at du ikke overdriver betydningen av at han er enebarn? Har han en grei vennegjeng, og noen virkelig gode kompiser, kan han komme minst like godt ut av det som mange som har søsken å sloss med.

Dere har tatt de praktiske konsekvensene av den situasjonen som har oppstått. Forson deg med det du også! Forson deg også med at det ikke betydde mer for sønnen din enn at det er helt greit for ham! ;-)

mvh